Fra venstre: Trener Tobias Sørensen fra Fevik, Pål Skaufjord fra Fevik, Fredrik Bakke-Ortiz fra Tønsberg og Aleksander Virtanen fra Froland. Foto: Eirik Andresen Skaufjord

Feiret etter burslåssing i England

Denne kompisgjengen unnet seg øl og sjokolade etter tøffe kamper på engelsk jord.

Brukergenerert innhold

Pål Skaufjord, Tobias Sørensen, Aleksander Virtanen, Fredrik Bakke-Ortiz
Publisert: Publisert:

For nøyaktig ett år siden debuterte Tobias Sørensen og Pål Skaufjord som henholdsvis trener og utøver i MMA – 36 år gamle – i Barrow in Furness i England. Det var for begges vedkommende ment å være en engangsbegivenhet. Eventyret den gangen fristet dog sterkt til gjentakelse. Den berusende ekstasen som MMA-buret og showet rundt byr på, lar seg ikke så lett gjenskape i en norsk middelklassehverdag. Savnet av en slik spenningsdimensjon kan tidvis bli merkbart. Pål, som siden sist hadde brukt atskillig mer tid på togpendling enn på kampsporttrening, takket derfor ja til å gå én kamp til i “Xtreme Kombat”, som denne gangen arrangerte et stevne sammen med et annet forbund kalt “BUDO”. Nå skulle han møtte Sam Popham Nixon, en motstander som var totalt ukjent for både oss og for Google.

At Påls trofaste kompis Tobias hev seg med til Barrow for å gjenoppleve fjorårets episke seanse, var langt på vei en selvfølge. Årets reisefølge var videre utvidet med Fredrik Bakke-Ortiz – en 40 år gammel debutant fra Tønsberg – og Aleksander Virtanen – et 20 år gammelt stortalent fra Froland. Begge de to skulle gå K1-kamper mot rutinerte hjemmefavoritter fra Barrow. Fredrik skulle møte Danny Fereday, en kraftplugg med et blikk som tilsier at han gladelig hadde likvidert naboen sin om vedkommende snorket for høyt. Aleksander skulle ut mot Ashley McCracken, en dreven og dyktig MMA-utøver som det viste seg at han faktisk hadde trent sammen med i Thailand tidligere. Dette måtte bli bra!

En kraftplugg med et blikk som tilsier at han gladelig hadde likvidert naboen sin om vedkommende snorket for høyt.

Gjestfrie Barrow

Gjestfriheten knyttet til kampsport i England er upåklagelig. Vi fikk hvert vårt enkeltrom på det lokale hotellet. Etter at vi – synlig sultne og dehydrerte – hadde veid oss inn på fredagen, ble vi videre tilbudt lokale delikatesser som potetgull og sjokolade. Arrangørene var veldig vennlige og flinke til å uttrykke takknemlighet over at vi hadde tatt turen over. Stiller man opp som utøver i England, blir man møtt med respekt.

Mens arrangementet i 2018 fant sted på en nattklubb, var det nå flyttet til den lokale basketballhallen. Det innebar en sterkt redusert risiko for at kampene ville bli avbrutt av at noen kastet øl inn i buret ovenfra, slik Pål opplevde året før. Like fullt innså vi fort at det ikke var noen fare for verken svekket engasjement eller manglende promille blant publikum. Britene er rett og slett veldig gode når det gjelder å lage show. Selv om vi nå, i motsetning til i fjor, hadde fått med oss to tilskuere som støttet oss dedikert fra tribuneplass, var vi ubønnhørlig på bortebane. Hundrevis av sterkt engasjerte mennesker ønsket kort og godt at vi tre fra Norge skulle få så mye juling som de sportslige rammevilkårene tillot.

Britene er rett og slett veldig gode når det gjelder å lage show.

Verkende knoker

Pål Skaufjord entret buret først. Selv om feil navn ble lest opp, og entré-sangen “Mare” av “Kampfar” ble avbrutt av en DJ som tilsynelatende foretrakk R&B framfor norsk svartmetall, beholdt han konsentrasjonen. I motsatt hjørne sto altså Sam Nixon Popham, en vesentlig kortere og mer tettbygd motstander fra Carlisle, helt nord i England. Kampen begynte i relativt høyt tempo, med utveksling av slag og spark. Pål utnyttet rekkeviddefordelen og plaget motstanderen konstant med slag og spark. Mr. Nixon så imidlertid ikke ut til å bry seg det minste, der han fortsatte med å presse konstant framover og true med skumle svingslag. Da han sågar begynte å glise og riste på hodet etter å ha tatt imot to klokkereine hodespark, var Påls sårede ego i ferd med å slå seg til ro med at han ikke var fysisk i stand til å senke denne oksen av en engelskmann. Knokene begynte sågar å verke.

Tobias overbeviser Pål om at motstanderen hans faktisk er sårbar etter runde 1. Foto: Eirik Andresen Skaufjord

I pausen mellom runde en og to fikk Tobias, som året før, bidratt med ypperlig coaching av det konsise slaget. “Hver gang du avslutter med lowkick, treffer du. Han tåler ikke mange flere av dem”. Pål forsøkte å gjøre som Tobias sa, og fortsatte å treffe med både det ene og det andre. Nixon viste ingen tegn til i ville resignere, men trenerne hans i hjørnet syntes tydeligvis det gikk langt nok da de etter minutter av den andre runden valgte å kaste inn håndkleet. Lettelsen hos Pål var formidabel og gleden var enorm! Den introverte og statlig ansatte 37-åringen var atter en gang euforisk som et barn på julaften. Idet buret boblet over av gratulasjoner, gjensidig respekt mellom partene og – for den norske delegasjonens del – emosjonell ekstase over kamputfallet, var Tobias og Pål ufattelig fornøyde med at de hadde valgt å komme tilbake for å fordoble MMA-erfaringen sin.

Den introverte og statlig ansatte 37-åringen var atter en gang euforisk som et barn på julaften.

Følte seg bortdømt

Aleksander Virtanen var nestemann ut. Selv om han bare har trent en kort periode, har han allerede gjort seg bemerket som et navn å regne med innenfor boksing, K1 og muay thai. Frolendingen gikk respektløst til verks i buret mot McCracken, og traff tidlig med gode boksekombinasjoner, knær og lowkicks. Motstanderen svarte godt med spark og flere feiinger fra clinch, men fra hjørnets ståsted vant Aleksander de to første rundene greit. Tredje runde var jevn. Begge var slitne, McCracken clinchet mye, Aleksander traff bra når han, ved hjelp av sitt fremragende fotarbeid, fikk til å kontrollere avstanden. Da sluttsignalet lød, var vi rimelig trygge på at den norske delegasjonen hadde landet sin andre seier på rad.

To av tre dommere var beklageligvis uenige med oss. Dette skapte tydelig overraskelse hos Aleksanders motstander, mens Aleksander i begrenset grad gadd å skjule hva han syntes om å bli bortdømt. Etter kampen kom var det flere i salen, både fightere og andre, som kom bort til oss og sa at det var en feilaktig avgjørelse. Uansett satte Aleksander seg til de grader i respekt hos arrangøren, som garantert kommer til å invitere ham igjen. Neste gang får han rett og slett ikke overlate noen avgjørelse til poengdommerne.

Aleksander gadd i begrenset grad å skjule hva han syntes om å bli bortdømt

Drømmedebut

Fredrik Bakke-Ortiz entret buret like etterpå, og publikum lot seg rive med da “Live for this” av “Hatebreed” runget i arenaen. Debutanten hadde imidlertid en litt treg start i ringen. Tidlig i runden fikk han et hardt slag i bakhodet og ble litt rystet, sannsynligvis burde han også ha fått en telling. Fredrik, som har det samme forholdet til smerte som en gorilla har til fuktighetskrem, kom seg dog raskt til hektene igjen. Likevel var det nok Feredays runde. Andre runde gikk bedre for Fredrik og han fant seg mer til rette i buret.

Da han begynte å levere noen low-kicks, fant han fort ut at motstanderen var sårbar for disse. Fredrik begynte deretter å få inn noen gode kombinasjoner og kontrollerte avstanden med frontspark. I tredje runde begynte Fereday å bli tydelig sliten. Selv om han pustet tungt, fortsatte han å angripe og kjøre på framover med tunge slag. Lårene og bevegeligheten hans bar likevel etter hvert preg av å bli mishandlet fra Fredriks tunge spark. Det var rett og slett en beintøff kamp, hvor ingen ville gi seg. Etter tre krigerske runder endte det med en velfortjent dommeravgjørelse 2-1 i favør av den 40 år gamle debutanten fra Tønsberg. Å si at det var en rå prestasjon på bortebane, vil være en grov underdrivelse!

Lårene og bevegeligheten hans bar likevel etter hvert preg av å bli mishandlet fra Fredriks tunge spark.

Fredrik utnevnes som vinner på “split decision”! Foto: Eirik Andresen Skaufjord

Rituell utskeielse

Etter at alle våre tre kamper var ferdige, kjente vi veldig på en lettelse. Ikke bare var selve kampene over, med helhetlig sett gode resultater sett med norske øyne. Vi var også i rimelig god behold og kunne nå slutte å bekymre oss over kaloriinntak og annen askese. Som seg hør og bør ble det derfor inntatt øl og sjokolade i den lille garderoben vår, og livet var rett og slett fullkomment fantastisk. Burslåssing i England er kanskje ikke alles tekopp, for å stjele et engelsk begrep. Vi fire fikk imidlertid oppfylt spenningsbehovet for en lang stund, opplevelsen av et fantastisk lagsamhold, nye venner, et fremragende show, sportslige prestasjoner å være stolte av og minner for livet. Stort mer kan en vel ikke be om av én helg?

Vi fire fikk imidlertid oppfylt spenningsbehovet for en lang stund

Les også:

Vant i MMA-debuten - legger trolig opp

Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785