Like hekta etter 44 år som City-fan

Etter å ha digget Manchester City siden ligacupfinaleseieren i 1976 gleder jeg meg like uhemmet til en ny sesong.

Publisert:

I tillegg til å være en svoren Manchester City-supporter er Svein Ola Bråthen (52) en ivrig «banehopper». Han har besøkt 70 ulike stadion i Storbritannia siden 1997. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Svein Ola Bråthen

Vi er blitt en omstridt klubb. Mye oljepenger har kommet inn og laget har kjøpt seg til suksess. Det var lettere å være City-fan på 80 tallet. Da var vi ganske dårlig i forhold til nå, vi var ikke å regne med og man fikk smil og klapp på skulderen når man tilkjennegjorde hvilket lag man holdt med.

Mitt liv med Manchester City startet i 1976, for 44 år siden. Det var ligacupfinale, og City vant 2-1 etter blant annet et fantastisk brassespark mål av Dennis Tueart. Da var en liten gutt fra Eiken solgt. Skjebnen var beseglet. Det måtte bli de lyseblå.

Med en ti år eldre bror som var blodfan av Manchester United, ble det mange fotballdiskusjoner. På skolen var det harde tider i skolegården med mange Liverpool-fans og de tok gull etter gull. Utover 80-tallet var de like suverene som Manchester United skulle bli en del år senere.

Ble nektet Wembley-tur

I 1981 ønsket jeg som 13-åring å reise til London og Wembley. Manchester City hadde spilt seg fram til FA-cup finale mot Tottenham. Min gode venn som var to år eldre, Jan Inge Hommen, hadde fått lov til og reise. Mine foreldre nektet meg ikke mye, men å reise til England som 13-åring ble litt for drøyt, og knust satt jeg hjemme og så to fantastiske finaler som etter omkamp endte med City-tap.

80-tallet gikk med mange nedrykk og opprykk, men i september 1989 kom en enorm opptur med en 5-1 seier over storebror Manchester United. Var noe i ferd med å skje?

Knust satt jeg hjemme og så to fantastiske finaler

90-tallet startet ganske bra under ledelse av Peter Reid, og med to profiler på topp i angrepsrekka i Niall Quinn og David White. Vi var langt fra gode nok til å vinne noe ligagull, men vi lå og snuste rundt en femteplass og var liksom med.

Fra tur til Skottland for å se Rangers-Hamilton 16. desember 2018. Foto: Privat

Igjen gikk det nedover med City, men så fikk klubben kjøpt en spiller fra Georgia ved navn Georgi Kinkladze. Året var 1995 og du verden for en spiller! Tyngdeoverføringer, finterepertoar og godeste Kinkladze var en «Messi Light». 96/97-sesongen ble historisk, igjen med negativt fortegn for mitt kjære City. Fem managere i løpet av én sesong sier det meste.

Første tur

Høsten 1997 var det endelig tid for min første tur til balløya. Man nærmet seg 30 og det var med stor spenning jeg endelig kunne ta turen bortover sammen med tidligere nevnte Jan Inge Hommen. Den første kampen på engelsk jord ble Leeds-West Ham. Det var stort å ta toget fra Manchester til Leeds og suge inn atmosfæren. Hjemmelaget hadde blant annet faren til Erling Braut Haaland, Alf Inge Haaland på laget. På West Ham spilte en ung Frank Lampard.

Til pause ledet West Ham 1-0. Bortelaget ledet og stemningen på tribunen var ikke lystelig. Jeg nevnte for reisekameraten at jeg håpet Leeds minst utlignet, hvis ikke fryktet jeg det kunne bli amper stemning etter kampen. Det ordnet seg for Leeds og de snudde kampen til 3-1-seier. Stemningen var elektrisk og jeg var solgt igjen. Engelsk fotball var herlig!

Det var stort å ta toget fra Manchester til Leeds og suge inn atmosfæren.

Endelig var det også live-kamp med Manchester City. En hjemmekamp mot Ipswich ble avgjort av Tony Vaughan, som selvfølgelig var kjøpt fra Ipswich tidligere på året. Stemningen på Maine Road var elektrisk da vinnermålet kom på overtid. Maine Road var en ikonisk stadion som lå i det beryktede Moss Side-området. Her var det tøffe tider på slutten av 90-tallet.

Guns and drugs

Vi havnet på en tilstelning med bare City-fans. Gjester var gamle stjerner fra FA-cup-finalelaget i 1981 med Gerry Gow og Bobby McDonald. Det ble sen kveld og det ble natt, hotellet lå et helt annet sted i byen, og innehaveren bak disken sa at dette var ikke noe sted og ferdes ute på gatene på natten for to glade sørlendinger. Drosje ble bestilt helt komplett inntil inngangsdøra, slik at vi kunne stige direkte ut i bilen. Eieren av stedet forklarte: «No, no, don’t walk in those streets. Guns and drugs. I’ll fiks a taxi.»

England-tur for å se Accrington-Ipswich 5. januar 2019. Foto: Privat

1999 og vi er i slutten av mai. Manchester City har for første og siste (?) gang spilt på nivå tre i engelsk fotball. Det er klart for playoff-finale mot stormakten Gillingham på et fullsatt Wembley. Fredagskvelden var delvis tilbrakt syngende sammen med 2000 City-fans på Trafalgar Square. 81 minutter var spilt og Gillingham tok ledelsen 1-0. Det skulle bli verre. 87 minutter og 2-0. Man satt helt apatisk med hodet i hendene og så opprykket glippe.

Mange reiste seg og gikk. Heldigvis ble jeg som alltid sittende, for hva hadde vi i vente? Jo, redusering til 2-1 ved Kevin Horlock da 90 minutter var spilt. Dommeren fant heldigvis ut at fem minutter måtte legges til.

Man satt helt apatisk med hodet i hendene og så opprykket glippe.

Etter 94 og et halvt minutter ble det slått en lang og håpefull ball inn i feltet, den ramlet ned til den lille, store, illsinte, hardtarbeidende skotten Paul Dickov. Han løftet ballen opp i nettaket og utligningen var det siste som skjedde. 2-2 og ekstraomganger. Et fullsatt Wembley eksploderte da den ballen føk inn. Ekstraomgangene kom og gikk, lite skjedde. Det var klart for straffesparkkonkurranse.

Fabelaktig opplevelse

Citys keeper var en 20 år gammel fersking ved navn Nicky Weaver. Han skulle bli helten. Det var et merkelig syn den neste timen. Den ene halvdelen bestående av Gillingham-fans var helt tom på null komma null. Den andre halvdelen var helt full. De som gikk før tiden hadde delvis kommet seg inn igjen under ekstraomgangene. Vi sto og sang og skrålet i en time. For et øyeblikk. Det er slike øyeblikk som sitter festet i hodet til man havner på aldershjemmet.

Et nytt årtusen ga oss den karismatiske Kevin Keegan som manager og mange scoringer. Stuart Pearce var innom som manager og det var nitrist fotball og lite mål rett vei. 

Samtidig startet jeg å reise stadig mer til andre stadioner. Du verden for en spennende verden med nye baner, nye byer, kjørende rundt i innleid «Mr. Bean-bil» (desto mindre, desto bedre og ikke minst billig). Vi nordmenn har for det aller meste et svært godt forhold til England og engelskmenn. Språket og lynnet passer godt sammen og det er mange gode relasjoner også tilbake til 2. verdenskrig og den fantastisk hjelpen England viste vårt land og kongehus. Det har vært en stor glede å reise rundt, treffe nye bekjentskaper, høre de mange gode lokale historiene og suge inn atmosfæren før kampstart.

Før oppgjøret Chorley-Nuneaton 26. februar 2019. Foto: Privat

Det er blitt mange baner etter hvert rundt i England, men koronaen har satt en midlertidig stopp for dette. En artig historie fra august 2019 viser hvor liten verden av og til kan være. Det var mandagskveld og jeg var på vei inn på en ny stadion. Chelmsford i utkanten av London.

Nordmenn i fleng

Jeg var ute i god tid, men du verden så vanskelig det var å komme seg inn på stadion. Det var reine Amazonas rundt banen, og jeg var nesten ferdig med hele 360 graders-turen for å finne en inngang, da jeg traff på en kar. Jeg dro i gang på engelsk om hvor utfordrende det var og finne en inngang, da sier personen jeg snakker til plutselig: «Jeg er også fra Norge!» Han var en jovial Arsenal-fan og vi fant inngangen sammen.

Det var reine Amazonas rundt banen

Vi satte oss ned og jammen satt det ikke en kristiansander like bortenfor oss. I pausen tok vi en tur inn i supportersjappen. Der var det ytterligere to nordmenn. Så da satt vi der sammen, fem nordmenn, der kun to kjente hverandre fra før, og så på kampen Chelmsford-Dartford. De gale har det godt, er det kanskje noen som sier. Vi hadde det i hvert fall artig og en ny stadion var besøkt.

Før oppgjøret Burton-Bournemouth 25. september 2019 Foto: Privat

Etter en del reiser til balløya lærer man seg mye om å skaffe billige flybilletter, få en fornuftig pris på leiebil eller bruke tog, skaffe seg kampbilletter, og å bo på en grei plass. Det er mye artig å se i England og landet har en stolt historie. Vi blir alltid tatt godt imot og flott behandlet og det er rett og slett bare gøy.

Møtte gammel helt

Manchester City sin norske supporterklubb ble stiftet i 1974, som den første i Skandinavia for engelske lag og det er artig å treffe mange gamle kjente og en del nye på kampene og i anledning av dette. Det er tette bånd inn i klubben og det gjør at man kommer på innsiden. Det var et stort øyeblikk da jeg for ett år siden endelig fikk møte Dennis Tueart, håndhilse på ham og fortelle han at det var hans scoring i 1976 på brassespark som gjorde at jeg ble City-fan. Jeg så på ham at historien gjorde inntrykk. 

For en glede og for en reise det har vært. Det siste tiåret har vært stort for City. Vi har fire Premier League-titler og en masse cup-titler. Det er mye pes om å skulle vinne Champions League, men husk at Manchester United vant kun én Champions League i en periode hvor de herjet og tok 11 Premier League-titler. Det trofeet er ikke lett å få tak i. City har nå kommet foran nevnte United på tabellen sju sesonger på rad. Det er ikke lenge siden noe slikt virket helt umulig å oppnå.

Det var et stort øyeblikk da jeg for ett år siden endelig fikk møte Dennis Tueart.

Som dere sikkert har skjønt for lengst kan kan trygt anbefale unge, voksne og godt voksne en tur til balløya. Det noe magisk med engelsk fotball!

Tur til Blackwell Meadows, hvor klubben Darlington spilte mot Kidderminster 30. oktober 2019. Foto: Privat

Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Blogg
  2. Engelsk fotball
  3. Manchester City