Livet etter Sydpolen

Det som skjedde da jeg kom tilbake fra Sydpolen til Norge, var jeg ikke forberedt på.

Publisert:

Astrid Furholt (52) fra Birkenes nådde Sydpolen 17. januar 2018. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Astrid Furholt

17. januar 2018 kl. 22.00 norsk tid når min turmakker Jan Sverre Sivertsen og jeg Sydpolen, med to timers margin, etter 66 dager og 1450 kilometer ute på isen i Roald Amundsens rute fra 1911.

Siste flight ut fra polpunktet for den sesongen skal nemlig gå 18. januar. Og da må vi være der og være klare ved første værvindu som åpner seg med flyvær.

Det har vært intense dager og timer de siste døgnene. Spørsmålet som kvernet rundt i hodet var hele tiden om vi ville klare det eller ikke, ville vi nå fram i tide, eller ville de måtte komme ut å hente oss fordi flyet nå skulle dra, og vi hadde gått glipp av hele Sydpolen med få kilometers margin. Det måtte bare ikke skje, så de siste dagene presser vi på og går alt vi kan. Pausene er lynkjappe, vi må ikke miste tid.

Foto: Privat

Stormen vi måtte gå igjennom hadde heldigvis truffet dem også på polpunktet og gjort at flighten måtte utsettes en dag, det gjorde at vi kunne slå opp teltet, hvile fire timer og smelte ny is til drikke og mat og få i oss ny næring før siste innspurten siste døgnet, ellers ville vi måttet gå i ett natt og dag.

Følelseskaos

Innvendig begynner det å bli et følelseskaos. Timene og minuttene går så langsomt fra jeg ser målet mitt i det fjerne. Kilometerne dit virker så lange. Det er som om jeg aldri kommer frem.

Hele det hvite iskledde landskapet foran meg er bare så uendelig, og det er helt umulig å bedømme avstanden til den mørke prikken i horisonten som er sydpolstasjonen. Prikken blir heldigvis større og større jo nærmere jeg kommer.

Her er en videosnutt fra like før ankomst Sydpolen:

Tankene på at jeg snart er fremme virker fremmede, at målet er nådd og at jeg har gjennomført det jeg satte meg som fore for fire år siden er nesten uvirkelig. Jeg tenker på at jeg har forberedt meg og drømt om dette i enda flere år. Tankene begynner å bli overveldende. Jeg kjenner at dette har jeg ikke forberedt meg på.

Jeg ser for meg bilder av tiden før jeg dro, fra arbeidet jeg har gjort, jeg tenker på alle de ulike flotte menneskene som er med meg, som har støttet og fulgt meg, heiet meg frem. Mange ulike følelser bobler rundt i kroppen, jeg er ut og inn av et følelsesmessig kaos. Tårene kommer lett og beina kjennes blytunge, som om de ikke vil bære meg den siste biten.

Foto: Privat

Jeg blir irritert når tårene fryser til is inne i slalåmbrillene mine. Det er vanskelig å se, og det er minus 40 grader og vind, så jeg kan ikke ta dem av. Jeg prøver å skrape bort isen så godt jeg kan. Jeg vil jo se målet mitt. Innimellom kommer roen og takknemligheten. Tenk nå er det hele snart ferdig.

Når det bare er få meter igjen til jeg er fremme, kommer dette helt spesielle bildet opp i hodet mitt. Av en mann som sitter på en sengekant.

Jeg kjenner ham igjen, det er pasienten min som for mange år siden sa til meg: « Astrid, du må leve mens du er i live » Han som indirekte var årsaken til alt dette, han som ga meg denne gaven det var å få akkurat disse ordene.

Nå satt han der, klappet i hendene og sa: «Du gjorde det, du gjorde det»!

Akkurat da når jeg målet mitt. Jeg tar på sydpolkula og kjenner en overveldende takknemlighet. Da svikter beina og jeg blir liggende på bakken og hulkegråte. Lenge ... lenge ... akkurat nå er jeg helt tom og helt ferdig.

Fysisk sterk, mentalt utslitt

Det tok nesten 14 dager før jeg kom tilbake til Norge. Det tok lang tid å komme ut fra Antarktis og vi måtte være litt i Chile og organisere utstyr og cargo hjem.

Det var noen rare 14 dager. 

Kroppen var ganske sliten, selv om jeg hadde klart meg veldig bra og ikke mistet mer enn fem kilo i kroppsvekt på de 66 dagene. Fysisk var jeg fortsatt sterk, og de fleipet med meg der nede i basen i Antarktis om at jeg ikke hadde gått langt nok siden jeg ikke så ut som alle de andre som hadde mistet betraktelig mye mer vekt enn meg. Men jeg var stolt av det, planen min som ingen hadde tro på før jeg reiste, med annerledes ernæring, var vellykket.

Ikke hver dag man får stå inni regnbuen. Fra Venabygdsfjellet i fjor. Foto: Privat

Mentalt ble jeg mer og mer sliten, det begynte å komme et tomrom etter hvert som dagene gikk. Hva nå, hva skal jeg gjøre når jeg kommer hjem? Alt hadde jo dreid seg om å få til dette prosjektet de fire siste årene, og nå var det over. Jeg visste liksom ikke om jeg skulle gå til høyre eller venstre, ingenting ga mening. Jeg hadde vært «på» 24/7 i så lang tid nå, både før turen og under hele turen, så det å kunne senke skuldrene og ikke ha noe jeg absolutt måtte, kjentes bare helt rart ut. Det var vanskelig å finne ro og hvile.

Da jeg kom hjem, begynte heldigvis mange ting å skje inn mot samarbeidsavtalene mine, nå var det «pay back»-time. Det ble mange morsomme og opplevelsesrike øyeblikk sammen med dem som hadde vært med, og hadde trodd på meg, og bidratt til at jeg kunne få dette til.

Jeg hadde jo måttet utsette prosjektet ett år pga. en skade, og det betydde også at sparegrisen min hadde innovermage, og at jeg måtte begynne å jobbe igjen ganske raskt etterpå for å klare meg. Så det ble mye arbeid, både som sykepleier og parallelt ut mot samarbeidspartnerne mine.

Første friuke

Jeg hadde faktisk min aller første hele friuke etter Sydpolen i februar 2020, så det har virkelig gått i 100 disse to årene.

Det tomrommet som kom etter turen har liksom hengt litt ved, jeg er nok en person som har det best med å ha et konkret mål og jobbe mot, da fungerer jeg best.

Disse to årene med sponsorarbeid og jobbingen parallelt har jeg bare måttet gjøre, og da har det ikke vært rom for så mye annet. Og det er jo greit, det er jo også en del av hele prosjektet. Det sluttet ikke den dagen jeg nådde Sydpolen. Etterarbeidsfasen kan være vanskelig å se som en del av prosjektet da målet jo er nådd. Men den er fortsatt en del av det hele og det tror jeg mange ikke tenker på.

Møte med Al Worden, Apollo 15-astronaut i Explorers Club, New York mars 2019, i forbindelse med 50-årsjubileet for månelandingen. Foto: Privat

Jeg har vært rundt og holdt noen foredrag og det har vært veldig gøy. Det kommer jeg nok til å fortsette med så lenge folk har lyst til å høre om denne spesielle historien min.

De livsviktige drømmene

Men det er viktig å begynne å drømme igjen og sette seg noen nye mål også. For meg er drømmene det som holder meg i live, og i gang. Det er den «derre motoren min». 

Det er spennende å se hva jeg kan klare og hva som bare vil forbli en drøm og aldri noe annet.

Men nå vet jeg jo at jeg kan klare å få til mye, selv med mange odds mot meg. Og at det mest av alt handler om viljen til å ville få det til, og være villig til å stå distansen ut, og ikke minst aldri miste troen på at det er mulig.

Sykkeltur i Nordmarka. Foto: Privat

Det trenger ikke nødvendigvis være turmål, selv om det begynner så smått å ta form noe nytt jeg har lyst til å jobbe mot. Tiden er ikke helt moden ennå for å sette det i gang. Bare det å kunne jobbe mot noe som jeg synes er gøy og som gir meg masse energi, er vel så viktig for meg.

Overskuddet nær på plass

Det har blitt lite tid til trening og vedlikehold av god form, så den har vært så som så disse to årene, men jeg er godt i gang igjen nå etter jul, så formen og overskuddet begynner å komme på plass.

Og når overskuddet kommer, kommer kreativiteten, viljen og motet begynner å våkne til live igjen, og nå har det dukket opp noe som gjør at jeg vil sette alle kluter til igjen eller rettere sagt, det har vært der i mange år, men det har ikke vært riktig tidspunkt for å ta tak i det før.

Under sydpolturen fikk jeg som nevnt ekstremt gode resultater på ernæringsbiten på turen, og det er ingen tilfeldighet. Jeg er litt petimeter på ting og når jeg ser noe som gir annerledes og gode resultater, er det spennende å se hvor langt man kan dra det.

En nylig treningstur i Nordmarka. Foto: Privat

Maten jeg spiste på tur har jeg brukt i 23 år nå, som en del av mitt daglige kosthold, og det var naturlig å også se på hvordan jeg kunne bruke det under ekspedisjonen.

Har skiftet beite

Nylig har jeg begynt å jobbe i full jobb som personlig veileder for folk som vil ha min hjelp til et bedre kosthold. Det er spennende å se hva som er mulig å få til av endringer hos en person om man spiser riktig og krydrer det med litt aktivitet.

Jeg jobber med helt vanlige mennesker som trenger hjelp med å få bort noen kilo, få hverdagsenergien på plass, og de som vil ta tak i egen helse, eller få maks ut av treningen de gjør.

Den beste delen er en-til-en-oppfølgingen. Det å få møte og bli kjent med mange fantastiske mennesker som jeg ellers aldri ville ha truffet, gjør denne jobben utrolig fin. Da har jeg liksom ikke lagt fra meg omsorgsbiten heller, som jo har vært en del av livet i mange år som kreftsykepleier.

Kjennes fortsatt uvirkelig

Det er litt morsomt for jeg må fortsatt klype meg i armen av og til når noen spør meg om ting fra turen. Det kjennes ennå uvirkelig at jeg nådde Sydpolen, og at jeg fikk til denne vanvittige ekspedisjonen.

Det er rart å se tilbake på at jeg turte å starte på noe så stort og vanskelig som denne ekspedisjonen ble. Det handlet jo ikke bare om å klare å gå til Sydpolen, men om veien dit, om drømmen som ikke slapp taket, og som ble til handlinger. Til mange handlinger på områder jeg ikke kunne noen ting om før jeg startet.

Jeg vet nå at en drøm uten handling forblir en drøm. Skal den oppfylles må det handling til, vilje og tro på det du enda ikke kan se.

Utfallet er ikke alltid så viktig. Det viktigste når alt kommer til alt er at «du gjorde det..»

Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Blogg
  2. Antarktis
  3. Roald Amundsen