Kristiansanderen Oddvar Fredheim (13. juli 1953- 31. desember 2020) levde med den uhelbredelige sykdommen als i over ti år. Kristiansanderen Oddvar Fredheim (13. juli 1953- 31. desember 2020) levde med den uhelbredelige sykdommen als i over ti år. Foto: Reidar Kollstad (arkivfoto fra 2016)

Oddvar Fredheim til minne

En varm, raus og livsbejaende venn har forlatt oss.

Tilbake står minnene fra det året vi hadde sammen på Sjøforsvarets gymnastikkskole (GYMS) og gjennom møtene vi hadde etter det.

Oddvar var en person som satte spor. Oddvars evne til å gi av seg selv, ofte gjennom lun humor og slagferdige replikker, gjorde at han var svært lett å like. Han hadde menneskelige kvaliteter som ble lagt merke til.

På GYMS drev vi med idrett. Om Oddvar ikke var en ener i alle idrettsgreinene, gikk han på med krum hals. Han så seg selv med en selvironisk replikk når kroppen ikke ville lystre bevegelsesmønsteret i en turnøvelse, men tok det bl.a. igjen med et legendarisk venstrebein på fotballbanen.

Latteren satt løst hos Oddvar. Men også de gode og dypere samtalene fikk plass hos ham. Vi ble kjent med en person med en reflektert verdiforankring. Han var også overfor oss åpen om sin sykdom. Likevel lot han ikke det være hovedtema i våre samtaler. Da var han mer interessert i hvordan vi hadde det.

Det ble ikke den jula Oddvar håpet på i år. Det ble nok en tur til sykehuset. Denne gangen uten retur. Et aktivt liv, fullt av varme og omsorg for andre, tok slutt nyttårsaften. Et unikt menneske er ikke blant oss lenger.

Våre tanker går til Åse, som har mistet sin Oddvar hun har fulgt så tett, men også til resten av familien. Vi tror at gjennom sorgen vil alle de gode minnene leve videre. For oss som står rundt er det godt å vite at vi ble kjente med Oddvar og fikk ta del i hans liv og univers. Det har vært en berikelse.

Vi lyser fred over hans minne.

Les også:

«Jeg har mange som heier meg fram, andre har ingen»

– Om jeg ikke lever lenger av denne opplevelse, får jeg i det minste gladere dager

– Lev så lenge du kan!

– Hele bydelen bærer meg fram