Jobben som trafikklærer er ikke akkurat aktiv. Når man i tillegg spiser alt man har lyst på av mat og snacks, øker vekten. I hvert fall for meg. At man overhodet ikke trener, gjør nok ikke saken bedre. Etter hvert som årene gikk krøp kiloene på meg en etter en. Til slutt viste vekta 136,8 kilo, og jeg med mine 186 centimeter hadde ikke veldig mye muskler. Med kombinasjonen en meget stillesittende jobb og veldig lite, eller rettere sagt total mangel på, fokus på kosthold, var jeg egentlig heldig at det ikke stod verre til.
Jeg har tidligere hatt to års medlemskap på vanlige treningssentre, men jeg har aldri vært interessert i å trene. Summen av ganger jeg gikk for å trene var nok mindre enn fem, så hver time på treningssenter har kostet meg nesten 2000 kroner.
Var 24 år «for gammel»
I januar 2008 kom noen jenter innom der jeg jobbet og tilbød gratis kroppsskanning, selvsagt i håp om å selge sine fantastiske produkter som skulle bidra til livsstilsendring. Jeg ble skannet og veid, og fettprosent og beinbygning ble målt. Heldigvis ble min tunge beinbygning bekreftet, men jeg kunne dessverre ikke skylde mer enn maksimalt én stusselig kilo på beinbygningen. Det mest skremmende var at som 34-åring ble min metabolske alder målt til 58 år. Da bestemte jeg meg for at noe måtte skje.
Jeg gjorde veldig små justeringer i starten; kuttet ut smågodt, chips og brus med sukker. Men jeg spiste like mye på Snadderkiosken og McDonald’s som før, og hadde fortsatt intet fokus på mat. Vekten gikk raskt ned til 125 kilo. Etter det måtte jeg jobbe litt, men jeg klarte å komme meg ned til 116 kilo innen sommeren. 115 hadde vært målet før jeg skulle hente meg ny båt i Frankrike. Da jeg kom hjem med båten, var det sommer og ferie.
Tilbake til gamle synder
Siden jeg hadde brukt bortimot ti år på å komme opp i nesten 140 kilo, tok jeg sjansen på å kose meg litt den sommeren. Jeg falt tilbake til gamle synder. Etter to måneder hadde vekten nesten ikke økt, og jeg tenkte at det ikke var nødvendig å stramme inn. Men til jul 2009 var vekten økt tilbake til utgangspunktet.
Våren 2010 bestemte jeg meg på nytt. Livsstilsendring – det var det som måtte til. Jeg undersøkte forskjellige typer kosthold og landet på lavkarbo. Jeg var veldig streng med meg selv og kiloene raste av. I tillegg ville jeg begynne å trene, men hva? Jeg hadde ikke lyst til å bli sett av andre. Løsningen ble å finne en fjelltopp i nærheten og valget falt på Den omvendte båt. Jeg tror jeg brukte to timer på den første turen opp. Jeg fortsatte med å ta tiden, og det ble min motivasjon – å se hvordan tiden til toppen ble kortere og kortere. Faktisk klarer jeg i dag samme turen på 23 minutter.
Tilpasset trening
Lavkarbo og to-fire turer til Den omvendte båt i uka ble oppskriften. Litt før jul i 2011 fikk jeg tips av hun som nå er min samboer om at jeg burde prøve crossfit. Crossfit Kristiansand (CFK) hadde nettopp startet opp, og ikke lenge etter jul var jeg på min første prøvetime. Resultatet var nedslående. Ingen pullups, pushups eller toes-to-rings var mulig for meg med den formen og vekten jeg hadde.
Men treningen ble tilpasset til meg, og jeg hadde en enormt slitsom økt som samtidig var gøy. Tenk det! Trening kunne være gøy! Aldri før hadde jeg opplevd at trening var noe annet enn noe stress. I tillegg var jeg lemster, sykt lemster, så jeg skjønte at denne formen for trening var effektiv.
Etter dette har jeg fortsatt jevnt og trutt med kombinasjonen lavkarbo og crossfit. Jeg har tatt instruktørkurs og holdt timer for andre. Jeg oppfordrer stadig folk rundt meg til å begynne med denne idretten. Min mor har også begynt nå, og kommer stadig i bedre form. Det som er så bra med crossfit er at wod’ene (workout of the day) aldri er like, man er aldri alene, og ingen trenger å føle seg dårlig, ettersom alle konkurrerer kun med seg selv.
Tenk det! Trening kunne være gøy!
Med i verdensomspennende konkurranse
Over tid lærte jeg litt bedre teknikk, ble litt sterkere, litt mykere og plutselig klarte jeg pullups for første gang i mitt liv. I dag prøver jeg å trene tre-fire ganger i uka, og skulle ønske jeg hadde tid til mer. Miljøet på CFK er mye av grunnen til trivselen og at treningsgleden fortsatt er fullt til stede.
I dag prøver jeg å trene tre-fire ganger i uka, og skulle ønske jeg hadde tid til mer
Hvert år deltar jeg på Crossfit Open. Det er en uhøytidelig konkurranse hvor man konkurrerer med andre utøvere i samme aldersgruppe over hele verden. Det er motiverende å måle fremgangen fra år til år. Jeg kommer aldri til å bli best, men jeg er sterkere, raskere, mykere og i generelt mye bedre form en jeg noen gang har vært. Faktisk planlegger jeg å bli i enda bedre form i årene fremover. Hvem vet, kanskje jeg er i mitt livs beste form som 50-åring?