Treningen har gitt meg et nytt liv

Jeg er en mann i min beste alder, har hele livet vært overvektig og alltid trodd at det er slik det måtte være. I 2012 bestemte jeg meg for å prøve å gjøre noe med livet mitt, men det har tatt tid før jeg virkelig fikk gjort endringene.

2017 var året da endringen endelig kom, og jeg må selv si at jeg er stolt av meg selv og de endringene som jeg har gjort. Jeg har blitt nærmere 40 kilo lettere dette året. Jeg vil derfor fortelle dere min historie og hva jeg har gjort for å nå det og de målene som jeg har satt meg. Jeg er ennå ikke i mål, jeg tror det er viktig å ha noe å strekke seg etter.

TTT - ting tar tid - og det er i hodet det meste sitter. Det begynte allerede i barndommen, jeg var en stor og kraftig gutt. Jeg forsøkte flere slankekurer i barne- og ungdomsårene, blant annet ananaskur, eggkur, spinatkur og rikshospitalets "operasjonskur". Uten særlig hell, jeg skjønte at jeg var laget tykk og kom til å forbli tykk resten av livet.

Som 18-åring var jeg 180 centimeter høy og hadde passert 100 kilo, jeg godtok vekta mi. For å kompensere for min størrelse, valgte jeg å utvikle noen av mine andre egenskaper enda mer. Jeg sjarmerte folk og gjorde meg ennå bedre likt av andre mennesker.

Kunder kjenner meg ikke igjen

Jeg har alltid likt å arbeide med folk. Jeg var ambulanse- og drosjesjåfør frem til jeg var nesten 30 år, da startet kona og jeg en malerforretning i Kristiansand. Om noen skulle ønske en prat med meg, er du hjertelig velkommen til å ta turen innom meg på Vige Interiør på Lund. Mange av våre faste kunder har problemer med å kjenne meg igjen etter endringen jeg har gjort. Ei dame og tidligere drosjekollega sa til meg: Har han litt kraftige mannen fra Lillesand sluttet? (Folk har alltid vært hyggelige når de skulle kommentere vekta mi). Men du kan tro hun ble flau da jeg fortalte at det var meg hun snakket med. Hun kjente meg rett og slett ikke igjen, noe flere andre også har sagt.

Fra jeg var ungdom og frem til 2002 økte vekta jevnt og trutt, til cirka 135 kilo. Jeg følte jeg var i ok form, selv om jeg ikke orket like mye som før. Jeg hadde ingen problemer med å jobbe, men når sant skal sies, er det nok ikke den mest fysisk tunge jobben jeg har. I 2002 sluttet jeg å røyke og kiloene økte fortere, de neste årene ble også flere av arbeidsoppgavene på jobben tyngre.

Maten som jeg spiste har ikke vært så mye annerledes enn det jeg nå spiser, men jeg har spist litt for mye, i hvert fall i forhold til det aktivitetsnivået som jeg har hatt tidligere.

150 kilo var vendepunktet

I 2012 kom vendepunktet for meg, jeg passerte 150 kilo. Jeg skjønte at jeg måtte ta grep om livet mitt dersom jeg skulle ha et ok liv om jeg en dag skulle få lov å bli bestefar. Jeg leste mye om slankeoperasjon og var fast bestemt på å legge meg under kniven. Jeg hadde begynt å få ryggproblemer og høyt blodtrykk. Jeg ble av min fastlege søkt inn til slankeoperasjon, og begynte på "operasjonsskole" ved overvektsavdelingen ved Sørlandets sykehus i Kristiansand i 2013.

Overlegen ved overvektsklinikken mente at jeg var en stor og kompakt mann og at jeg selv burde klare å gå ned uten operasjon. Han ba meg tenke meg om. Han fortalte at det er en risiko ved slankeoperasjon. Jeg leste også om dette og ble nok litt skremt. I tillegg til dette ble jeg frarådet av kona og arbeidskolleger, som også mente jeg burde kjempe litt mer selv. Jeg valgte under tvil å avstå fra operasjonen, men angret mange ganger de neste årene.

Kona mi har ei venninne som hadde vært på Evjeklinikken, og min arbeidskollega kjente også noen som tidligere hadde vært der oppe. De snakket alle varmt om dette stedet. Høsten 2016 bestemte jeg meg for å be min fastlege søke meg inn til Evjeklinikken. Jeg kom raskt inn her og hadde mitt første opphold på klinikken midt i februar 2017.

Det første oppholdet varte i tre uker, ved ankomst ble jeg veid og vekta stoppet på 135 kilo. Under oppholdet tenkte jeg bare på meg selv, jeg gikk turer og spiste ofte og kalorifattig mat. Jeg ble overrasket over hvor mye jeg egentlig kunne spise, jeg gikk aldri sulten men var heller ikke stappmett slik som jeg var tidligere.

Endret kostholdet

Den største endringen jeg gjorde med maten var å spise oftere og mindre porsjoner, og så sluttet jeg med alt unødvendig sukker. På Evjeklinikken fikk jeg også undervisning om trening og kosthold, de anbefalte styrketrening og har eget treningsrom som jeg benyttet meg av. Jeg lærte at hverdagsaktivitet er utrolig viktig, og at hard styrketrening brenner mye fett, jeg gikk på med krum hals og trente i vei.

Jeg fikk min egen aktivitetsleder og veileder, som jeg kunne henvende meg til og som skulle følge meg opp både under og etter oppholdene. På disse tre ukene gikk jeg ned seks kilo og dette var inspirerende for meg. Neste opphold begynte i slutten av april, det var vår og deilig å være ute mye på tur. Jeg hadde også i hjemmeperioden gått mye og fortsatt med styrketrening tre dager i uka. Jeg hadde klart å gå ned noen kilo til mens jeg var hjemme og var nå ennå mer inspirert til å fortsette endringene mine.

De hadde sykler til rådighet på klinikken, jeg ble med på noen sykkelturer og ble nok "bitt" av basillen - dette var gøy. Det var mange år siden forrige sykkeltur. Da jeg kom hjem igjen, overtalte jeg kona til at vi skulle kjøpe oss sykler og begynne å sykle litt sammen. Noe vi gjorde, vi syklet mye denne sommeren. Det ble også en sykkeltur fra Evje, opp til Ose og ned igjen – 13 mil til sammen, utrolig gøy å klare det.

Skal sykle Kristiansand-Hovden

I hele høst har jeg syklet til og fra jobben, cirka to mil hver dag og bruker bare litt lengre tid enn om jeg skulle tatt bilen frem og tilbake til jobben. Jeg har også fortsatt med styrketrening tre ganger i uka. Det har dessuten vært to opphold til på Evje nå i høst, to uker hver gang, der det var fokus på kosthold og masse trening slik som tidligere.

Da jeg reiste hjem fra siste opphold, stoppet vekta på 97,5 kilo, og jeg hadde nådd ennå et av mine mål som var å se et tosifret tall på vekta. Første delmål var å komme ned til 110 kilo i 2017, noe som jeg selv mener gikk veldig greit. Før jeg reiste hjem, utfordret min veileder meg til å sykle Kristiansand-Hovden i mai 2018. Jeg tenkte først at dette var helt umulig for meg å klare. Men det er nå blitt det målet som jeg har å strekke meg etter. Jeg gleder meg, dette blir spennende!

Den endringen jeg nå har gjort i livet har vært positiv for hele familien, for som det sies: Når det regner på presten, drypper det også på klokkeren. Kona har også kommet i betraktelig bedre form. Jeg har også blitt farfar og nyter å gå turer sammen med den herligste lille jenta på jord. Hun er 1,5 år og vi har allerede vært på mange turer sammen, og enda flere skal det bli. For bare kort tid siden ville jeg ikke klart å gå flere timer på tur i skogen med henne i bæremeis, slik jeg kan nå. Vi kan derfor alle se frem mot en, i i ordets rette forstand, lettere tilværelse.

Mange fortjener takk

Jeg vil derfor rette en spesiell takk til min kone som har støttet og hjulpet meg både før og under prosessen og til mine tre sønner og arbeidskollegaer. En takk også til Torhild, min veileder på Evjeklinikken, som har støttet og oppmuntret meg gjennom denne prosessen. En takk også til resten av familien, venner og ikke minst kundene i butikken som har oppmuntret meg med gode tilbakemeldinger og rosende ord.

Livet består av valg – man må bare tørre å ta dem, ikke godta situasjoner man ikke er komfortabel med, men gjøre endringer. Det er aldri for sent, det er jeg et eksempel på. Jeg har aldri tidligere i mitt liv vært i så god form som jeg er i nå, og det kun i løpet av 2017. Lykke til med dine valg.

Les også:

Status - innrøkt, overvektig og nylig dumpet

Mitt oppgjør med selvmedlidenhet og rusmisbruk

Slik ble matgründeren 30 kilo lettere

Tok et oppgjør med overspising og overararbeid

Min reise mot en varig livsendring