Tobarnsfaren Kim Erik Sivertsen (32) fra Kristiansand har siden 2007 (bildet til venstre) lagt på seg 15 kilo muskler takket være variert trening og et forbedret kosthold. Privat

Det trenger ikke å være så vanskelig

Hemmeligheten til å komme i god form viste seg å være at det ikke finnes noen hemmelighet.

Kim Erik Sivertsen

BLOGG: I disse nyttårstider er det nok mange som har satt seg det noe vage målet ''å komme i form'', som i og for seg ikke er en dum idé. Det er bare en målsetting som er så lite spesifikk at den er vanskelig å måle. Jeg har vært der selv, da jeg som 17 åring snublet inn på et treningssenter for første gang, med mål om å bli ''svær''.

Mye har skjedd siden den gang, med av-og-på-trening, fraværende struktur, mangelfullt kosthold, flyktige medlemskap på omtrent hvert eneste treningssenter i Kristiansand og enorme mengder bortkastet tid på unødvendig fjas, før jeg endte opp på et i Vågsbygd og fant meg så til rette at jeg har vært der i fire år nå.

Hemmeligheten skulle vise seg å være at det ikke finnes noen hemmelighet. Stikkordene er rett og slett innsats, fokus, progresjon og kontinuitet. Dette vil ikke si at man må bo på gymmet, trene i flere timer hver dag, ha et strengt kostholdsregime eller slutte å leve for noe annet enn trening.

Trener bedre og smartere nå

De største endringene for min del, både prestasjonsmessig og rent visuelt, har kommet de siste fire årene, da treningen begynte å bli mer målrettet. Jeg fikk opp øynene for fornuftige treningsprogrammer med smarte progresjonsoppsett og tilpasset mine mål, ble flinkere til å spise det som er bra for meg og ikke minst lot jeg kroppen hente seg inn mellom øktene. Man blir ikke sterk av å trene. Man blir sterk av å la kroppen restituere etter å ha trent, med tilstrekkelig hvile og næring.

Jeg har stort sett, med unntak av rundt åtte uker før konkurranser, hatt tre treningsdager på gymmet i uka, og holdt en jevn fremgang hele veien med dette. Nå drar jeg nok en del fordel av en fysisk aktiv jobb, to (snart tre) unger som krever sitt og en stor hund som trenger aktivisering, men treningen gir meg nok mer overskudd til dette heller enn mindre.

Det som nok også har en innvirkning er at når jeg først skal gjøre f.eks. et markløftsett, så er jeg 100 prosent fokusert på det jeg gjør, gir alt, og lar alt annet fare der og da. Man trenger ikke å jobbe så uhorvelig mange timer for å få resultater så lenge man gir alt når man først jobber.

Her trener jeg yoke/farmer’s walk:

Styrke-/strongmantreningen min foregår for det meste på treningssenteret. Her er det et utrolig godt miljø og plass til alle, fra styrkeløftere med verdensrekorder, bodybuildere, strongman/-woman-utøvere, kampsportutøvere, jevne mosjonister og eldre som bare vil holde kroppen i gang, og alle er like velkomne.

Også hender det jo at man gjester andre gym også, som i romjula da vi hadde «maksedag» der min gamle strongmancoach Hans Jørgen Rulffs jobber som personlig trener. Det skulle i utgangspunktet bare være noen personer som skulle løfte litt tungt og endte opp som en liten event med nærmere 20 deltakere og skikkelig god stemning.

Begynt med kampsport igjen

Det siste halvåret har jeg, etter mye mas fra min barndomskompis Hans Ringereide, tatt opp en tidligere tråd med kampsport, redusert strongmantreningen til to dager i uka og begynt å trene MMA i Vennesla et par dager i uka. Det har nok har vært bra for hjerte og lunger, for kondisjonen og arbeidskapasiteten har forbedret seg betraktelig siden da, i tillegg til at jeg, etter litt prøving og feiling med programoppsett, nå fortsetter å bli sterkere. Det blir en spennende strongmansesong i 2019, i tillegg til at jeg begynner å kjenne på lysten til å debutere i buret etter hvert også.

Hans Ringereide og jeg etter altfor mange runder med MMA-sparring. Privat

Kosthold er definitivt en viktig del av dette med å komme i form. Ikke så mye dette med ''ja-mat'' og ''nei-mat'', men viktigheten av å gi kroppen god næring og alt den trenger for å hente seg inn etter harde økter. Så lenge man får inn all næringen kroppen trenger for å restituere optimalt er det ikke plass til så mye snacks utenom, selv om jeg må innrømme at jeg ikke er den som nekter meg selv noe jeg har lyst på, og jeg kan godt finne på å inhalere en tolvpakning smultringer, med mindre jeg holder på med vektnedgang for å klare en innveiing i forbindelse med konkurranser.

Vekt er uansett, med unntak av ekstreme tilfeller, helt irrelevant for hvilken fysiske form man er i. Jeg har nok aldri vært i så dårlig form som da jeg var 21 og veide 70 kilo med en BMI på 22,9 (normalvektig ut fra min høyde på 175 centimeter). Jeg har i sommer vært oppe og snust på en BMI over 30 (fedme) og følt meg i toppform, og ligger nå, etter alt kondiskjøret på MMA-treningene på 85 kg, som tilsier at jeg er ganske overvektig med en BMI på 27,8.

Blås i vekta!

Poenget er egentlig at jeg ønsker at folk slutter å bry seg om tallet på vekta, og heller ser på hva de klarer å gjøre, hvordan kroppen endrer seg rent estetisk om dette betyr noe for en, og generelt følelse av velvære og god helse. Faktisk vil jeg gå så langt som å si at de aller aller fleste vil ha mest nytte av å kaste badevekta ut av vinduet, kjøpe seg en notatbok hvor de skriver opp hvor fort de klarer å komme seg rundt lysløypa, eller hvor mye de klarer å løfte i knebøy, kanskje et målebånd for å holde styr på hvordan midjen blir mindre uten å bli distrahert av at de kanskje går opp i vekt. For hva i alle dager betyr egentlig tallet på vekta?

Et tema som ofte kommer opp, særlig når man snakker om strongmansport, er doping. Da jeg sa at jeg skulle begynne med dette sa folk ''men da må du bole da'', noe jeg blankt avviste, bare for å bli besvart med at ''da kommer du aldri til å gjøre det noe bra''. Dette syns jeg er synd. Jeg ønsker at folk, og særlig ambisiøs ungdom, skal kunne se at man kan klare utrolige bragder uten bruk av prestasjonsfremmende dopingmidler på rent vis, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har rørt prestasjonsfremmende dopingmidler av noe slag.

Hva andre velger å gjøre får være opp til dem, men jeg håper at det etter hvert vil bli slutt på den trenden hvor man blir beskyldt for å dope seg så fort man får litt synlige muskler eller løfter litt tyngre enn mannen i gata. For mannen i gata kan han også, hvis han bare vil legge inn arbeidet som kreves.

Snart lokal konkurranse

Jeg kunne sikkert skrevet side opp og side ned om hvordan jeg trener for å nå målene mine, men faktum er at det ikke er så relevant da det for det første er de samme grunnprinsippene som gjelder for alle, og for det andre så har vi alle forskjellige mål og ambisjoner. Så hvordan jeg spiser i løpet av dagen, legger opp et peak program i forkant av et stevne eller hvor mange lengder med farmer’s walk jeg gjør i uka er ikke så viktig for budskapet: Hold det enkelt, finn en treningsform du trives med, ha fokus, progresjon og kontinuitet i det du gjør, og ikke vær redd for å gå ut av komfortsonen. Som noen sa det så pent en gang så er komfortsonen en fin plass, men ingenting vokser der.

Lørdag 2. februar klokka 12 arrangeres for øvrig en event på Bear Cave Treningssenter i Vågsbygd kalt Wall of Fame. Dette er en totalt uhøytidelig konkurranse hvor alle kan komme og prøve seg i øvelsene knebøy, benkpress, markløft, militærpress og beinpress, og se hvordan de ligger an. Kanskje prøve å slå sin gamle personlige rekord, eller bare få et resultat man kan slå neste år. Dette er et utrolig gøy arrangement, hvor man kan få testet seg under veiledning av kyndige mennesker med mye kunnskap og lidenskap for trening, så jeg vil anbefale alle som syns dette virker gøy å møte opp. Den eneste måten man kan tape på Wall of Fame er ved ikke å stille.

Les også av Kim Erik Sivertsen:

Vil bli Norges sterkeste mann