Groundhopping – sært eller kult?

I 1993 så jeg min første stadionkamp på de britiske øyer. Siden er det blitt 126 til, og det skal ikke stoppe med det.

Publisert:

Arendalitten Larry Rotschild (53, t.h.) sammen med den tidligere Manchester United-spilleren Eric Cantona på et treff i Lyngdal i fjor. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Larry Rothschild

– Si meg hvem du holder med, så skal jeg si deg hvem du er, sa Lars Tjernås. Jeg holder med alle lagene på balløya, så det klarer han ikke. Siden jeg på Old Trafford i 1993 så Manchester United sikre seg sin første ligatittel på 26 år, har jeg vært på ytterligere 126 baner på de britiske øyer, fra Peterhead i Skottland til Dover i England og Newport i Wales. Fra Premier League til nivå ti i Horley og Aveley. Selv om jeg er blant de mer ivrige banehopperne fra Norge (ikke alle mine stadioner er registrert her), er det fortsatt et stykke fram til Ray Tørnkvist og Steinar Tungen, som har besøkt 199 stadioner i Storbritannia.

«Banehopper: Groundhopping, et typisk engelsk fenomen, en slags uoffisiell konkurranse i å besøke flest mulig fotballstadioner» (www.banehopper.com)

Mye planlegging

Det finnes en rekke årsaker til at vi er mange groundhoppere i Norge. Hvis jeg reiser til Mallorca, så vil jeg lese VG tre ganger på ti minutter på stranda, og så er jeg lei hele øya. Men en tur til det britiske øyer starter når terminlistene kommer før sesongen. Hvilke nye baner skal besøkes og hvilke steder og klubber er målet for denne sesongen? Blir det å besøke forblåste og regntunge 7. divisjonskamper i Tamworth og Weston Super Mare? Ta toget fra Manchester til Aberdeen og buss tur-retur Peterhead eller se Manchester United-Charlton Women?

Et utvalg fotballprogrammer og billetter jeg har tatt vare på. Foto: Privat

Det handler om å lese seg opp på klubbens historie, banens historie og byens historie. En gang kom jeg løpende fra togstasjonen til Broadhurst Park, hjemmebanen til FC United, og jeg snek meg fram i køen og fikk et klapp på skuldra på vei inn. «This gentleman is the last one», sa en hyggelig vakt. Det var fullsatt og 4400 tilskuere på ståtribunene på nivå seks i seriesystemet.

14. april 2017 ringer vekkeklokka tidlig på Brittania Hotel i Manchester, hotellet med verdens største taklampe og verdens minste frokostsal i forhold til antall gjester. Foran oss venter en tre timer lang togtur. Antall timer på tog for groundhoppere er enorm. Det er tid jeg bruker til å lese meg opp på byen Lincoln, sjekke historiske severdigheter, lese om klubbens historie, finne fordums stjernespillere og finne ut mest mulig om klubbens stadion.

Her står jeg ved statuen av Skottlands største fotballegende Jock Stein. Foto: Privat

Kampstart Lincoln-Torquay er klokka 15 og vi ankommer to-tre timer før kamp. Tiden blir brukt til å finne en brun pub for hjemmefans og komme i snakk med de eldste supporterne. Jeg forsøker som alltid å være ved stadion en time før kampstart og gå rundt stadion og bli kjent med den. På Sincil Bank Stadium i Lincoln er det kun ståplasser i svingen igjen til oss denne ettermiddagen. Lincoln-Torquay er en 5. divisjonskamp, men med seier til Lincoln, så blir det opprykk.

Enorm stemning

Helt øverst på ståtribunen McFarland Stand er stemmingen enorm og selv lukten av løkpai, øl og hvitløk legger ingen demper. Med ti minutter igjen å spille tar Torquay ledelsen og opprykket ser ut til å ryke. Ved siden av oss reiser to pappaer med sønner på 10-12 år seg i sinne. 1-1 og 2-1 kommer etter rundt 90 minutter og alt eksploderer på en fullsatt stadion, men da er de to pappaene på parkeringsplassen.

Mellom togstasjon Salford og Old Trafford. Foto: Privat

Rett etter kampen blir det å småjogge til togstasjonen. Toget er 11 minutter forsinket til Nottinham og og vi har 45 sekunder på å bytte tog videre til Burton. Fra togstasjon i Burton til Pirelli Stadium blir det taxi og vi kommer frem rundt fem minutter før Championship-kampen Burton-Ipswich.

Fotballprogrammet og ølet til 9. divisjonslaget Aveley FC. Foto: Privat

Nok en gang blir det ståtribune på oss blant bortefans, da jeg har fått tak i noen bortebilletter fra Arnt Nodeland. Det er alltid bedre stemning blant bortefans, da de litt mer hardcore-supportere som reiser sammen. Promillen er ofte høy og slik var det også på denne kampen. Etter kampen venter en ny togtur, nytt hotell og å glede seg til Stoke-Hull dagen etter.

Grunnet korona har det blitt færre reiser i år. Jeg gleder meg virkelig til arenaene på balløya åpner opp for publikum i stor skala igjen. Da står Inverness og Eastbourne klare for besøk.

Les også:

En banehoppers bekjennelser

Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Fotball
  2. Blogg