Finn Daasvatn fra Hornnes var Norges beste 14-åring i svømming i 1972. Han tok sitt eget liv i 2010. Teksten er skrevet av hans lillebror, Geir Daasvatn. Foto: Privat

I dag skulle Finn blitt 60 år

Om livet ikke hadde kjelket seg til for min storebror, ville han ha fylt 60 år i dag.

Brukergenerert innhold

Geir Daasvatn
Publisert:


Finn slet med store psykiske problemer. Etter et veldig strevsomt liv, mye inn og ut av ulike behandlingsopplegg på sykehuset, orket han ikke mer og tok sitt eget liv en sommerdag i 2010.

Finn var en fantastisk idrettsungdom og et stort forbilde for meg. Han var Norges beste 14-åring i svømming i 1972. Han var sterk som en bjørn. Kjempeflink til å spille fotball var han også, tilbake i ungdomstida si i Odda i Hardanger. Seinere, etter at han ble syk, ble alt så mye vanskeligere. Jeg klarte ikke å holde sånn god kontakt med ham som jeg burde ha gjort. Men i gode stunder hadde vi noen veldig fine treff sammen. På 50-årsdagen sin smilte han lurt til meg og kjæresten min Rita, og fortalte at han aldri hadde trodd han skulle klare å bli 50 år gammel.

Livet steller så underlig rart med oss. Finn ble syk og livet blei til slutt for tungt å makte. Det fantes ikke noen behandling som kunne kurere hans sykdom. Jeg har også vært veldig syk, og ville ha dødd uten den fantastiske behandlingen det norske helsevesenet kunne stille opp med for meg. Finns sykdom var mest sannsynlig medfødt, og førte til et tungt og trøblete sinn. Min sykdom kom plutselig, men jeg ble ikke tungsindig og har bare enda mer livsglede enn før.

Det er etter min erfaring ikke noe spesielt vi gjør i livet som fører til at ting blir på denne måten. Mye i livet kan vi ikke rå med selv. Det kan være medfødte egenskaper, kanskje noe i genene, eller ting som skjer i livet utenfor det vi har kontroll med. Det bare hender, uten at det ligger noen vond vilje bak eller en spesiell mening. Vi må takle det og leve videre som best vi kan. Det er "bare" selve livet.

Jeg har derfor aldri hatt noen vonde tanker i forholdet til broren min. Det kunne mange ganger være fryktelig vanskelig hjemme, når han var i sin dårligste form. For mamma og pappa, og mine seks yngre søsken. Men jeg tenkte alltid at det var en grunn til at det var slik, og at han ikke egentlig ønsket å gjøre andre noe vondt. I dag, mens jeg sitter her foran PC-en og ser på bildet av ham, kjenner jeg bare en veldig stolthet over at han var storebroren min. Livet hans ble ikke slik som han sikkert drømte om på toppen av seierspallen i 1972, eller slik bildet kunne gi forhåpninger om. I stedet gikk det helst på tverke. Men hvert liv har sin egen verdi. Jeg er stolt av Finn og alt det strevet han holdt ut og klarte å hanskes med, før livet hans brått tok slutt.

Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785