Ugler i skogen i Danmark - mitt første maraton

Det var langt, tungt og gjørmete. Og likevel en frydefull opplevelse.

Publisert: Publisert:

Debutant på 42 km, Tommy Rasmussen (t.v.) i mål etter over fem og en halv time i gjørma i det danske terrengløpet Silva Night Owl Trail. Godt assistert av Kai Rune Karlsen, også han fra Kristiansand Løpeklubb. Foto: Svein Erik Bjorvand

Brukergenerert innhold

  • Tommy Rasmussen

Sist lørdag siden sto jeg på startstreken til terrengløpet Silva Night Owl Trail. Skoene snørt godt på. To drikkeflasker og fem gels i vesten. Ekstra batterier var også pakket med, for det kan man trenge i de mørke skogene rundt Silkeborg om man har tenkt å være ute og leke i mer enn fem timer.

Hodelykta var testet og da jeg sto på startstreken, fikk vi en slags velkomst eller rettere sagt briefing fra våre danske verter. For femte året på rad har de organisert Silva Night Owl Trail. Og i nesten like mange år har en gjeng med glade nordmenn på tur reist ned for å ta del i noe mange vil se på som et veldig rart løp. Vi skal nemlig løpe 42 kilometer i mørket, i skogen, på stier fulle av gjørme og søle.

Starten går! Vi løper rolig nedover en grusvei og etter 200 meter sier min gode venn, Kai Rune, følgende: “Ja, ja ... Da er det bare 42 kilometer igjen”.

Det er så langt. Et maraton er så langt. Og vi skal gjøre dette midt på natta. Som ugler som ikke flyr, men løper i skogen. På stier, og av og til grusveier. Tiden man skal løpe på asfalt de neste timene er mindre enn 60 sekunder.

Mye skitprat

Etter én kilometer er vi allerede våte på beina. Og vi har gjørme godt opp på leggene. Det er uunngåelig.

Stemningen er god mellom oss to som har planlagt å løpe sammen. Det synges sanger og prates skit. Sånn skit som bare nordlendinger kan prate. Og de første 21 kilometerne renner av gårde, og på to og en halv timer har vi kommet rundt løypa en gang. Vi har brukt mye av tiden på å bli enige om at å bryte ikke er et tema om man ikke er skadet, så vi stopper raskt i depot og henter opp ny drikke til vesten og henter mer gel, og så er det bare å sette av gårde. Det er fortsatt lett.

Vi nærmer oss 27 kilometer. Det begynner å merkes at vi har løpt i tre timer og jeg begynner å bli litt sliten under beina, og kjenner på en liten smerte i høyre kne.

30 kilometer. Følelsen under beina har spredd seg opp til skallen nå. Begge knærne melder om at dette er de ikke vant til og hofta er sur. Vi presser på videre. Om et par kilometer er det lengre å snu enn å løpe til mål. Ikke at det hadde vært aktuelt. Kai Rune har vært her før, og drar opp en halvliter cola som han har i vesten. Hvem bryr seg om at den ikke er kjøleskapskald og at den har blitt ristet 10 000 ganger siden den ble hentet på 21 km. Den smaker himmelsk.

Vondt over alt

36 kilometer. Det gjør vondt over alt. Alt brenner og er stivt på samme tid. Til og med i hodet er det vondt. Det er da det er ekstra godt å ha en venn med seg i krigen. “Det ser lett ut!” “Fin fart!” “Drikk i bakkene!” “Pass på beina!” ”Ikke vrikk ankelen!” Oppmuntrende ord kommer bakfra hvert minutt og det jobbes hardt i front for å holde fokus om at det “bare” er seks kilometer til mål.

Etter 39 kilometer prøver jeg meg på at Kai Rune kan løpe fra meg når vi nærmer oss mål. Det var ikke aktuelt. Returmeldingen var at jeg er en fjott. Han hadde nemlig ikke løpt bak meg i 42 kilometer for spurte meg i senk på målstreken. Det gir mening, tenker jeg.

Vi krysser siste asfaltbiten før mål og møter da løpere som var mye raskere enn meg og som har pakket tingene sine og er på vei hjem. De heier på meg og det føles godt. Svært godt. En liten gnist i meg tennes og jeg motiveres til å øke farten litt de siste meterne opp til målgang.

Foto: Svein Erik Bjorvand

Ovasjon ved målgang

50 meter igjen. Og nå starter applausen fra dem som står der og venter. Jeg heies inn til mål til noe som høres ut som 1000 mennesker som applauderer. Applausen er ikke bare til meg. Den er like mye til Kai Rune. Han har loset meg inn til mål i mitt første maraton. Og det på en måte som ikke kunne vært bedre.

Foto: Svein Erik Bjorvand

Det føles så godt å krysse mållinja, og jeg snubler over til noe jeg kan lene meg over og prøver å holde meg oppreist. Jeg får en mikrofon i ansiktet og får spørsmål om hva jeg føler nå. Etter litt om og men ender jeg opp på at jeg vil ta et bilde sammen med Kai Rune.

Takk for turen, gode venn!

Les også:

Dobbeltseier til Kristiansand Løpeklubb i dansk nattløp

Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Maraton
  2. Løping
  3. Danmark