Randesund J13 jubler etter å ha vunnet Jente Talent Cup. Bak fra venstre: Morten Drivdal, Eirek Gullvåg og Åge Solvik. Midten fra venstre: Delia, Maja, Helle, Stine, Kamilla og Elin. Foran fra venstre: Juni, Lilli, Ella, Tomine, Kristiane og Maya. Eirek Gullvåg

Randesund vant elitecup på ny

For andre år på rad gikk denne gjengen til topps i Jente Talent Cup i Hamar.

Eirek Gullvåg
Randesund IL

Dette er trolig den jenteturneringen som rager høyest blant eliteturneringene i Norge for unge spillere. I fjor endte det med en historisk seier for jentene fra Randesund.

Spillerlogistikk

Som i fjor fikk vi innsikt i en verden vi er avskjermet fra her på Sørlandet, i alle fall på lavere alderstrinn. I tillegg til treningsarbeid på feltet er det tydeligvis også stort fokus på spillerlogistikk i sentrale deler av østlandsområdet. Jenter (og helt sikkert gutter også) bytter klubber over en lav sko i tidlig alder i håp om en enda bedre personlig utvikling med målsetting om plass på sonelag og kretslag. I RIL har vi imidlertid hatt en stabil gruppe jenter som har spilt fotball sammen siden de var sju år gamle.

Frokost lørdag Eirek Gullvåg

Hamar – here we come!

En tropp på 12 jenter reiste innover til Hamar fredag formiddag, og sjekket inn på hotellet i 16-tiden. De neste timene gikk med til mat og spillermøte. Det var naturligvis knyttet stor spenning til de 3 kampene i gruppespillet på lørdagen. Vi visste også at et feilskjær i de innledende kampene raskt kunne sende oss til B-sluttspill i stedet for A-sluttspill. Som regjerende mester hadde det naturligvis vært en nedtur.

Matchday

Vi står opp i 7-tiden, tar på kamputstyr og spiser en god frokost før vi setter oss i bilene for å komme oss til Fart Stadion. Mens jentene gjør siste forberedelser før oppvarming, bruker trenerteamet noen minutter for å se litt av en annen kamp i samme klasse, men annen gruppe. Vi blir egentlig bare stående og måpe. Makan til rask, teknisk og effektiv fotball fikk oss til å tvile. Vi var så godt som sikre på at den ene laget kom til å spille finale i J13 klassen dagen etter – noe annet ville vært svært overraskende. Men så feil kunne vi ta!

Klar til avreise før første kamp Eirek Gullvåg

Første motstander for dagen var Gjelleråsen. Disse ligger plassert midt på tabellen i de knalltøffe avdelingen på sentrale Østlandet. Som forventet blir det en tøff batalje, som vi til slutt vinner 4–1. Tilbakemeldingene fra trenerne fra Gjelleråsen er gode. De kjenner nivået til andre lag i regionen og hinter om at dette kan holde helt inn om vi fortsetter slik. Vi er vel ikke helt sikre på akkurat det. Vi skal opp mot tøffere motstand (i alle fall om man leser tabellen til de ulike lagene)

Neste kamp er mot Ski Fotball Diamonds. Vi vet lite om dette laget, annet enn at de tapte første kamp 1–0 mot Bjerke som for øvrig er ansett til å være helt oppe i toppen i J13-klassen.

Tøff start

Vi ligger plutselig under 2–0 ganske tidlig etter å ha blitt kjempet i stykker på midtbanen av et meget aggressivt Ski-lag. Vi på sidelinjen blir overrasket over kampviljen til Ski. Det er jo vi som skal vinne krigen på midtbanen – ikke de andre! Dommeren blåser av første omgang, og det blir en grundig samling i pausen. Her må hver enkelt spiller gå i krigen. Fortsetter vi som i første omgang taper vi terreng, i form av dårligere målforskjell og tap av poeng med tanke på å nå et potensielt A-sluttspill. 

Slo tilbake

Jentene er i fyr og flamme. Ikke bare går de inn i krigen. De vinner den så til de grader. Om trenerbenken vår var usikre på hva som traff oss i første omgang, så må trenerne til Ski være det dobbelte midtveis i 2. omgang. Vi ruller opp angrep etter angrep og blir til slutt belønnet med fem mål i en forrykende omgang. Vi snur 0–2 til 5–2 på 25 minutter. Vi var flere som tvilte fram til pause, men nivået i den andreomgangen er trolig det beste jentene våre noen gang har spilt. De leverte da det så helt mørkt ut!

Selv om vi vinner kampen, får vi likevel en realitetssjekk. Vi må være i nærheten av dette nivået helt fra starten av i neste kamp om vi skal være garantert A-sluttspill

Puhh!

Siste kamp i gruppespillet er mot Bjerke og er trolig den tøffeste kampen i gruppa. De ligger på 2. plass i sin avdeling, bak Lillestrøm, men foran Skedsmo, Fjellhamar, Lørenskog og Gjelleråsen. Her er det høyt nivå!

Vi begynner bra, og får en tidlig 1–0 ledelse, men Bjerke kvitterer med en scoring. Stillingen er 1–1. Jentene girer om og vi får 2-1, 3–1 og 4–1 før dommeren blåser av til pause. Puhh! Dette ser ut til å gå veien. Jentene starter 2. omgang med god selvtillit. Kanskje litt for god selvtillit? Det blir 4–2 og 4–3. Er plassen i A-sluttspillet i ferd med å ryke? Jentene tar grep og avslutter kampen med en scoring som gir 5–3.

Rett før sluttsignalet blåses får keeperen vår en smell i ryggen etter å ha slengt seg etter et skudd. Hun har fryktelig vondt og umiddelbart virker det å skulle kunne spille kamp søndag morgen ganske fjernt. Etter behandling av faglært(!) personell samt tips for behandling de neste timene og neste morgen, stabler hun seg på beina.

Vi vinner 3 av 3 kamper i gruppespillet og er klare for A-sluttspillet. Første målsetting er nådd!

Det går noen timer før vi med sikkerhet vet hvem vi møter i kvartfinalen. Svaret blir til slutt Abildsø. Hvem er Abildsø? Da smeller det tørt fra en i trenerapparatet: «Er det ikke der Asbjørn Brekke er fra? Han med vindunken på TVNorge.»

Vi innser raskt at vi nå skal opp mot de beste av de beste. Abildsø leder og er ubeseiret i den ene av de to 1. divisjonene i Oslo, og er også ubeseiret i Obos Cup for J13. For ordens skyld kan det nevnes at Lillestrøm leder den andre 1. divisjonen på det tidspunktet. 

Massasje, kos og tidlig kveld

Vi kjører tilbake til hotellet. Jentene er slitne. Tre kamper på 2x25 på dette nivået tar på. Det etableres en tropp med ufaglærte(!) massører (les: foreldre) som knar på såre legger og lår. Middag inntas, og det kjøres en runde med lørdagsgodt og kos, før vi tar en relativt tidlig kveld. Første kamp på søndagen er heldigvis ikke før kl. 10. Vi kan sove til nesten 08 før jentene ikler seg kamputstyr og frokost inntas.

Lørdagskos Eirek Gullvåg

Et tap i kvartfinalen vil føre til at vi får ettermiddagen og kvelden i sofaene hjemme i Randesund i stedet for der vi ønsker å være – finalen! Gjennom å analysere resultater samt litt titting på andre lag inn imellom slagene visste vi at med seier i denne kampen her, ville vi trolig få en lettere motstand i semifinalen enn i kvartfinalen. Seier i kvartfinalen kunne derfor bety at vi kommer hjem kun noen få timer før jentene begynner første skoledag etter sommerferien. 

Søk dekning!

Vi ankommer stadion i god tid før kampen og begynner normale kampforberedelser. Keeperen vår testes og gir tommel opp. 

Kampen settes i gang og umiddelbart settes vi under et enormt angrep. Det smeller i alt som kan smelle – keeper, stenger og utespillere. Vi er millimeter unna å bli fullstendig knocket ut før halve første omgangen var halvspilt. Hadde det ikke vært for keeperen vår hadde stillingen trolig vært at vi hadde ligget under med fire-fem mål til pause.

Vi overlevde førsteomgangen på et mirakuløst vis, og en sånn real omgang juling har vi aldri fått tidligere. Det blir en tydelig prat i pausen. Jentene går fra å være sjokkskadet til å få gnistrer i øynene og vi gjør oss klar for 2. omgang. 

2. omgangen er meget jevnspilt. Det er sjanser begge veier og kampen vipper. Plutselig spilles spissen vår fri og har klar bane mot mål. To forsvarere lukter lunta og lager en sandwich av spissen vår som selv Drømmeplassen kafé hadde vært misunnelig på. Dette fører til et frispark i meget farlig posisjon. Vi sender fram dødballspesialisten vår – en hybrid mellom Møvik-kanonen og et presisjonsmissil som man kan lese om i Illustrert vitenskap. Pang, 1–0 til oss!

Kampen bølger videre med sjanser til begge lag. Heldigvis ror vi i land en 1-0-seier som fører oss til semifinalen.

Enkel semifinaleseier

I semifinalen møter vi Borre IL fra Horten. Kampen ble ikke spesielt spennende og vi cruiset inn til en relativt grei 4–0 seier. Vi er i finalen for 2. år på rad!

Rett før kampslutt hører vi at kampen mellom Skeid/Årvoll og Lillestrøm står 2–2 rett før slutt og går trolig til straffesparkkonkurranse. Straffene tas, og Skeid/Årvoll går til finale på bekostning av Lillestrøm. Lillestrøm slo vi 6–2 i gruppespillet i forrige års HamKam Talentcup (som turneringen het da).

Lagbilde etter semifinalen. Bak fra venstre: Morten Drivdal, Åge Solvik og Eirek Gullvåg. Midten fra venstre: Elin, Tomine, Juni, Ella, Helle, Stine og Maja. Foran fra venstre: Kamilla, Kristiane, Lilli, Delia og Maya. Eirek Gullvåg

Finale

Det var mange timer mellom semifinalen og finalen. Finalen startet ikke før kl. 19. Vi dro derfor tilbake til hotellet. Vi spiste mat, slacket og koblet fullstendig av fram til avreise tidspunktet rundt kl. 18.

Det er Skeid/Årvoll som står på andre banehalvdelen i finalen. Det er et sammensatt lag med de beste spillerne fra Skeid og de beste fra Årvoll. Disse to lagene er henholdsvis nr. 2 og nr. 3 i divisjonen som Lillestrøm leder. Jeg slo av en liten prat med treneren til det andre laget før kampstart. Der kom det fram hvor mange krets og sone spillere de hadde. For å si det slik, det var et tall man måtte glemme umiddelbart.

Oppstilling før finalen Eirek Gullvåg

Jentene er spente. På bordet står det to pokaler. En liten i sølv og en stor i gull. Det er enkelt å si at man vil ha den store. Hvem vil ikke det? Men holder ikke bare å si det. Det må først leveres solide prestasjoner og enorm innsats på høyt nivå i 2 x 25 minutter for at ønske skal oppfylles.

De spiller jo akkurat som oss!

Kampen starter, og etter noen minutter hvor vi får en tøff start, roper en i trenerteamet ut “De spiller akkurat som oss”. Ok, da vet vi det og gjør små justeringer fra sidelinjen. Kampen er jevn og det er store sjanser begge veier. 

“Hands!” – roper alle sammen og venter på at dommeren skal peke på straffemerket og gi oss et straffe. Dommeren er av en annen oppfatning og lar spillet gå.

“Hands!” ropes det i andre enden når motstanderen fyrer av et skudd mot bryst/ansikt til ei av RIL-jentene som i rein refleks beskytter seg med armene. Dommeren fant fløyta denne gangen og gir straffe til Skeid/Årvoll. 1–0 til de andre.

YES 1-1! Men dommeren mener at en av våre spillere var borti ballen med hånden og annullerer målet. Helt klart en diskuterbar situasjon, men dommere er sjeldent glad i å diskutere slikt.

På’an igjen!

Igjen kommer vi dårligst ut av åpningen av en kamp. Vi ligger under 1–0 mot et lag som helt åpenbart har mange gode spillere, godt samspill og giftige kombinasjoner. Dette blir vanskelig!

1–0 til pause. Jentene virker rådville. Men come on, jenter! Vi har jo kommet tilbake etter dårlige førsteomganger tidligere. Vi spretter ut av startblokken i 2. omgang og før vi vet ordet av det leder vi 2–1. I det øyeblikket husker jeg plutselig at planen var å streame finalen på Facebook. Så herfra og ut kan du se finalen sekund for sekund i dette opptaket.

Rødt kort

Kampen bølger og man begynner å føle at vi kan holde dette helt inn. Motstanderens angriper får servert et gjennomspill, men jaktes opp av forsvareren vår som skjermer ballen inn til keeper mens motstanderen går i bakken. Hva? Dommeren drar opp det røde kortet av lomma og viser ut forsvarsspilleren vår? Vi har da jo aldri fått verken gult eller rødt kort tidligere i alle disse årene. En gang må jo være den første, men det hadde jo på en måte vært greit at det ikke var i en finale.

Vi får altså rødt kort, og frispark imot oss i svært farlig posisjon (Ca 9:45 i filmen). 2–2 er et faktum og vi skal spille de siste minuttene med en spiller mindre på banen. Dette blir meget tøft!

Jaaaaaa! Vi slår tilbake i undertall og vi leder plutselig 3–2 etter ustanselig jobbing. (Ca 14:00 ut i streamen). Det er få sekunder igjen og seieren er ekstremt nær. Tiden er egentlig ute, men vi hører ingen fløyte. Hæ, har dommeren lagt til tid? Når ble det vanlig å legge til tid i slike turneringer?

Edde muli?

Sekundene føles som minutter, og jentene jobber intenst med å holde på ledelsen. Helt på slutten av det som er blitt lagt til av ekstra spilletid (visstnok tre minutter) spilles en motspiller fri på et innlegg og setter 3–3. (Ca. 16:10 ut i filmen).

Den svært hyggelige treneren til motstanderlaget kommer stadig bort til meg og sier: “Det er den sykeste finalen jeg har vært med på”. Jeg er veldig enig i det utsagnet!

Dommeren blåser av kampen, og finalen og turneringsseieren skal avgjøres på straffespark!

Reglene sier tre straffer til hvert lag. Det slås mynt om hvilken side det skal skytes på og hvilket lag som skal begynne.

Straffedrama

Nervene er i høyspenn når RIL begynner med første straffespark (Ca 22:50 ut i filmen).

Keeper til Skeid/Årvoll redder skuddet.

Dette følges opp med en redning av vår keeper. Ingen av lagene scoret på sitt første straffespark.

Neste RIL-spiller går fram til krittet – tar fart og smeller den i mål. Ok, vi er i alle fall i føringen – fordel til oss! Ny Skeid/Årvoll spiller går fram og setter den i stanga!

Det er matchball til RIL. Scorer vi nå er vi mestere for andre år på rad!

PANG i mååååååål.

Jentene, publikum og trenere er i ekstase. Jentene har bevist for andre gang på to år at de virkelig hører hjemme i dette selskapet.

Hva gjør vel en kjøretur hjem på 5–6 timer når man har med seg den store pokalen med seg hjem i bagasjen? Jentene stupte ned i sin egen seng rundt kl. 03:00 med et smil om munnen, vel vitende om at hverdagen og skolestart var bare få timer unna.

Samhold rundt pokalen Eirek Gullvåg

Entusiastisk publikum

Takk til RIL-publikummet som heiet, jublet og bjellet ustanselig i alle kamper. Jeg vet flere av dere hadde en dårlig skjult drøm om en gjentakelse av bragden i fjor, og som derfor tok turen helt til Hamar for å se om drømmen gikk i oppfyllelse. Jentene deres leverte nok en gang!

Jeg er ikke 100 prosent sikker, men det kan virke som om dette laget fra Randesund er det første laget som har forsvart “mesterbeltet” etter å ha vunnet samme turnering foregående år. Mulig jeg tar feil, men vi har ingen problemer med å leve i den troen før det motsatte er bevist.

Jeg har sitert Heidi Weng tidligere, men gjør det igjen: Her er det bare å bøye seg i hatten!