Grimstadmannen Norvald Andreassen (42) er en ihuga langdistanseløper og har som mål å løpe maraton på under tre timer. I lørdagens Mørketidsløpet/Polar Night Marathon i Tromsø løp han den 4,2 mil lange distansen på tre timer og 31 minutter. Grimstadmannen Norvald Andreassen (42) er en ihuga langdistanseløper og har som mål å løpe maraton på under tre timer. I lørdagens Mørketidsløpet/Polar Night Marathon i Tromsø løp han den 4,2 mil lange distansen på tre timer og 31 minutter. Foto: Katrine Andreassen

Hutret meg gjennom iskald maraton

Mørketidsløpet i Tromsø bød på ni minusgrader, 12 sekundmeter vind og småglatt føre. Men det var digg å konkurrere igjen!

UTØVERBLOGG: Denne tevlingen er et tradisjonsrikt løp hvor det vanligvis stiller flere tusen deltakere på startstreken til de ulike distansene. I år var det satt en maksgrense på 800 fordelt på de ulike distansene.

Maratondistansen ble arrangert for første gang, med 48 startende.

Jeg var spent ved start, vel vitende om at det var lagt ned en god dose trening. De siste 11 ukene før nedtrappingen hadde jeg snittet på ca. 125 kilometer per uke. Men følelsen var at toppformen var passert, siste treningsuka før løpet føltes virkelig dårlig!

Her kan jeg sees til venstre med buff, hodelykt og nummer 38 på brystet. Foto: Skjermdump fra nrk.no

Starten på løpet gikk klokka 13 på utsiden av Kvaløya. Det var sju kuldegrader ved start og det blåste vel mye for min smak. Jeg var selvsagt så pass rutinert at jeg stilte meg i første rekke. NRK var der og filmet og på Dagsrevyen kunne man se nummer 38 iført det som ryktes å være Nord-Europas største buff.

God start i medvind

Den første mila er rimelig flat og jeg la av gårde i planlagt fart. Politibilen som fulgte lederen av løpet forsvant i løpet av kort tid. Magnus Warvik er en meget god løper som har løpt flere ganger under to timer og 30 minutter. Gøy å se gode løpere, selv om de forduftet farlig raskt.

Første mila ble passert etter ca. 45 minutter. Alt fungerte godt og jeg hadde medvind. Etter drikkestasjonen kom monsterfjellet jeg hadde gruet meg til. Ved fire kilometer steg det nærmere 200 høydemeter, farten ble satt ned, det var småglatt og pulsen steg. Noen kilometer seinere innså jeg at farten ikke ble satt nok ned, men mer om det seinere.

Iskald drikke

På toppen hadde jeg satt ut en flaske med sportsdrikke. Gleden var stor over å komme på toppen og endelig se drikkeflaska, men det ble en aldri så liten nedtur da de ni kuldegradene på toppen hadde gjort at det var masse isbiter i flaska. Jeg brukte nærmere fem kilometer på å få i meg drikken.

Etter en relativt flat strekning bar det bratt nedover i to kilometer. Det var nå helt mørkt, så man måtte bare stole på hodelykta. Det var litt glatt nedover, så det var viktig å løpe med god kontroll.

Etter hvert ble det helt mørkt, og da måtte man stole på hodelykta. Foto: Privat

Vel fremme i bunnen av fjellet passerte vi halvveis, klokka viste at jeg hadde brukt en time og 39 minutter. Her var det også check point, passerte man her etter to og en halv timer, ble man tatt ut av løpet.

Jeg var veldig glad over å være ferdig med det verste strekket av løypa, men så ble jeg møtt av en kraftig motvind inn Kaldfjorden. Jeg huket meg sammen og kjempet med framover. Farten lå på rundt fem minutter min per kilometer, og det kostet mye krefter. Planen var å holde 4,5 minutter per kilometer, så dette var ikke en god utvikling på løpet for min del. Heldigvis varte motvindstrekket bare fire-fem kilometer, men det hadde virkelig satt spor både kroppslig og mentalt. Jeg var lei, sliten og tankene var ikke så lyse. Jeg ble også passert av en annen deltaker her, og det var en kjip følelse ikke å klare å henge på ham.

Kortvarig motivasjonsboost

Etter 30 kilometer sto min kone og svigerfar og heiet. Jeg fikk også en ny flaske med sportsdrikk, denne var uten isbiter, deilig! Men lykken varte ikke lenge. To kilometer seinere kom «djevelbroa». Brua over til Tromsøøya, et sted det alltid blåser. Idet løypa vendte passerte jeg den digitale Vindmåleren som viser 12 m/s. Flott!

Her ble det en kamp om å komme seg over broa. Den er bratt og med vinden som blåste rett inn i siden måtte jeg nesten legge inn årene. Pinlig nok må jeg innrømme at jeg måtte gå litt. Dette var ikke etter planen!

Vel over broa kom jeg inn i halvmaratonløypa. Herfra og inn til mål var løypa opplyst med fakkelbokser, et flott syn!

Skuffet etter sprekk

Dessverre var det motvind i sju kilometer før løypa igjen snudde. Her gikk det virkelig tregt. Alle tanker om en grei tid var borte. Jeg kom meg til slutt i mål i Storgata. Det var deilig å være ferdig, få en medalje og få skiftet til tørre klær.

Tiden ble tre timer og 31 minutter, et godt kvarter bak målsettingen. Siste halvdel gikk 12 minutter tregere enn første halvdel. Det sier jo egentlig det meste, og gjennomføringen sto nærmes til strykkarakter. Plasseringsmessig kom jeg på 18. plass.

Selv om årets første løp ikke gikk som jeg hadde håpet tidsmessig, var det stas å ha gjennomført den første maratondistansen som er arrangert i det tradisjonsrike Mørketidsløpet. Foto: Katrine Stenvold

Flott arrangement

Løpsarrangørene skal imidlertid ha skryt for å ha gjennomført et flott løp. Smittevernhensyn var i høysetet, det føltes trygt gjennom hele løpet.

Selv om det var en opplevelse å løpe i mørket, så blir neste maraton et flatt løp, greit med varmegrader og ikke minst jakten på å komme under tre timer. Persen foreløpig er på tre timer og åtte minutter fra Frankfurt i 2019.

Les også:

161 kilometer er langt, veldig langt