Nå er jeg hekta.
Jeg har alltid vært glad i å trene, og har de siste årene som regel løpt, gått langrenn eller spilt fotball. For halvannet år siden ble jeg introdusert for triathlon gjennom en innendørs konkurranse i regi av Kristiansand Triathlonklubb. En såkalt ”Tricup” er en uformell treningskonkurranse hvor klubben legger opp til en løype med kortere svømming i basseng, sykkel på spinningsykkel og løping på tredemølle. Siden svømmingen ofte er det mange nybegynnere vegrer seg for, inkludert meg selv, var en løype med 250 meter svømming innndørs en overkommelig distanse for meg som kun hadde svømt bryst tidligere.
Ei venninne og jeg hadde vurdert å være med i ett par måneder før endelig heiv vi oss med. Etter Tricupen var det gjort. Jeg tror aldri jeg har vært så sliten som under den tricupen; men det å ”bytte” disiplin, det gode miljøet klubben viste og mestringsfølelsen var nok det som inspirerte til å fortsette. Vi skrev oss på crawlekurs for nybegynnere og meldte oss inn i klubben. Siden da har vi vært med på de fleste tricupene, og flere utendørskonkurranser.
Noe av det som er så flott med triatlon er at det er veldig variert. Med en så stor variasjon i treningen med både svømming, sykkel og løp, blir belastningen fordelt, og man tåler mer trening enn man ville gjort med kun en av øvelsene. I tillegg er vi så heldige i Kristiansand som har en fantastisk klubb med positive og motiverende mennesker. Det er alltid noen som vil være med på trening, og stiller opp for å få til uformelle triathlonkonkurranser i nærmiljøet.
Triatlon er noe alle kan holde på med. Om man ønsker å stille opp i en konkurranse finnes det alt fra kortere sprintdistanser,til fulldistanser for mosjonister. Man trenger heller ikke å investere i dyrt utstyr. For min egen del sykler jeg med en brukt racersykkel til under 5000, den rimeligste våtdrakten – det holder i massevis for meg. I tillegg trenger man en hjelm og et par sykkel- og joggesko.
Forberedelser til Ironman Haugesund
Før jul var vi en jentegjeng som bestemte oss for å ha Ironman Haugesund i juli som det store målet for 2016.
Eller halvironman som er 1900 meter svømming, 9 mil sykkel, 21 kilometer med løp. Ingen av oss hadde gjennomført en slik distanse før, men vi var ivrige på å trene og hadde lyst til å utfordre oss selv. Mitt hovedmål for konkurransen var å komme gjennom på en god måte, og med ønske om å delta igjen.
Jeg har tidligere skrevet en masteroppgave om formtopping, og brukte den faglige bakgrunnen til å prøve å nå et størst mulig overskudd på konkurransedagen. Å toppe formen handler i stor grad om å venne kroppen til å trene gradvis, øke belastningen over tid, og trappe ned på treningsbelastning siste ukene før hovedkonkurranse for å oppnå overskudd. Treningsbelastning kan måles som intensitet x hyppighet x varighet, og ved å ha en høyere belastning på kroppen i en periode, for så å slippe opp, og på denne måten nå et overskudd, er hovedtanken bak en formtoppingsplan. I tillegg til dette er det selvfølgelig viktig å terpe på teknikk, overganger og så videre.
En treningsperiode som blir periodisert med sikte på en formtopp blir gjerne lagt opp med en generell grunntreningsperiode, deretter en spesifikk grunntreningsperiode, så en før-konkurranseperiode og selve konkurranseperioden. I grunntreningsperiodene er det gjerne et høyere antall treningstimer på noe lavere intensitet. I den spesifikke grunntreningsperioden er det fortsatt et relativt høyt antall treningstimer, men mer spesifikk trening og høyere intensitet på øktene. I før-konkurranseperioden økes intensiteten videre, mens antall treningstimer reduseres. I denne perioden begynner man også en nedtrapping frem mot konkurranseperioden, eller i mitt tilfelle mot Ironman Haugesund.
Flere treningstimer
Jeg prøvde fra januar til mars å fokusere på å legge inn litt flere treningstimer i form av lengre økter med lavere intensitet, mens jeg i april og til midten av juni reduserte noe i treningsmengden gradvis, men hadde jevnt over høyere intensitet og flere konkurranser. Siste to ukene før Haugesund trappet jeg ned på treningstimene for å oppnå det overskuddet i kroppen man ønsker for å få en formtopp. Oppi alt dette har det hele tiden vært viktig for meg at dette skal være gøy å holde på med, og jeg hadde nok en fordeling av trening i de ulike disiplinene som er veldig ulik mange andre sin.
Jeg er mest glad i å løpe, så nærmere halvparten av treningen og konkurransene jeg er med på er løp. Glede og motivasjon i treningen er viktig, og det er derfor viktig at man som mosjonist velger å gjøre det man føler at gir dette. Noen motiveres av å slå tidligere tider, gjøre svømmingen raskere, syklingen raskere, skiftingen raskere osv. Mens andre motiveres av ønsket om å komme gjennom en distanse på en god måte. Treningen bør matche både målet med treningen og utgangspunktet til hver enkelt. Det viktigste om man ønsker å begynne med triathlon er at man er glad i å trene og prøve noe nytt, man trenger absolutt ikke være dreven i alle disiplinene!
Gjennomføringen
Søndag 3. juli stod alarmen på 04.40. Jeg skal innrømme at verken hodet eller kroppen hadde så veldig lyst til å gjøre en halvironman da klokka ringte. ”Herrlighet, hva har jeg meldt meg på nå?”. Heldigvis består som sagt Kristiansand Triathlonklubb av en gjeng med fantastiske folk, så humøret og motivasjonen var på topp etter en frokost på hotellet. Da vi ankom skifte-soneområdet møtte vi flere hundre triathleter som gjorde seg klare til dagens utfordring. Mye nerver i luften før vi omsider kunne stille oss opp i startkø, og høre nasjonalsangen på høyttaleranlegget før det hele braket løs.
Svømmingen foregikk i Skeisvatnet, og vi skulle svømme i en form for hestesko. Starten gikk som ”bølgestart”, hvilket innebærer at vi startet vi fem og fem hvert tiende sekund. Det kan ofte bli litt slåssing og kaos når en stor gjeng triathleter skal starte å svømme samtidig, med en blanding av både erfarne og nybegynnere. Svømmingen gikk fint, ingen slåssing eller problemer. Jeg prøvde å svømme i ytterkantene for å unngå flest mulig folk, og kom opp av vannet uten for kalde fingre og tær, og følte meg klar til syklingen.
Syklingen var den delen jeg hadde gruet meg mest til. Selv om svømming er min svakeste disiplin, vet jeg at jeg er ferdig med denne delen etter litt over en halvtime. På sykkelsetet kunne jeg ende opp med å sitte i over tre timer. I tillegg hadde jeg aldri syklet så langt i en konkurranse før. Planen var å starte rolig og holde et jevnt tempo hele veien, og få i meg næring tidlig.
Første delen av syklingen kjentes bra, og det var mange folk uti løypa. Etter tre mil åpnet himmelen seg, og det bøttet ned en time. Likevel stod de trofaste publikummerne fra Haugesund uti løypa og heiet oss videre. I motsetning til flere andre hadde jeg tatt på meg sykkeljakka, noe jeg var glad for i uværet. Jeg måtte jobbe litt ekstra etter seks mil, for da begynte kroppen og kjenne at den hadde holdt på lenge. Bedre vær, en passering innom Haugesund by, påfyll av sjokolade og fortsatt mange heiiende publikummere gjorde at jeg kom meg gjennom de siste tre milene med en god følelse.
Opplevelse
Da jeg kom inn i skiftesonen for andre gang kjente jeg på at nå var den største jobben gjort for min del. De disiplinene jeg hadde gruet meg mest til var over, og jeg hadde unngått punkteringer, være frossen eller gå på ernæringssmell på syklingen. Løpingen i Haugesund foregår i sentrum av byen, og man løper i en 10-km-runde slik at man hele tiden møter de andre. I tillegg har store deler av byens innbyggere møtt opp også her for å lage liv i løypa – skikkelig folkefest! Bena kjentes gode på løpingen, og jeg startet med en fart jeg holdt nesten hele veien.
Planen var bare å komme gjennom løpingen med en god følelse, og kunne smile og heie på de i klubben etter hvert som jeg møtte de i løypa. Det var motiverende å se de andre igjen etter mange timer på sykkelen, og gulroten med å stadig nærme seg mål ga et merkelig piff og overskudd i kroppen. Jeg tror jeg smilte de siste fem kilometerne da jeg skjønte at jeg endelig snart kunne løpe i mål og få den gjeve finisher-trøya. Følelsen av å passere mållinjen var helt fantastisk! En følelse jeg absolutt vil kjenne på igjen!
Alt i alt var Ironman Haugesund en god opplevelse for meg; det sosiale var bra og ikke minst var turen veldig godt organisert av klubben. Kroppen hadde overskuddet jeg håpet på, og byen kunne tilby et engasjert publikum jeg aldri før har sett.