Jeg har holdt på med hest siden jeg var åtte-ni år. Terje Stålesen hadde noen av hestene sine hjemme på gården på den tiden og det er rett ved mamma og pappa på Skrumoen i Lyngdal. Så naturlig nok ble jeg løpende inn og ut der, og det var slik jeg kom inn i travsporten. Jeg fikk min første hest da jeg var 12 år, en liten varmblodstraver som het Yankee One, og hadde ham stående hos Terje. Vi deltok mye på lokalløp, og jeg elsket å konkurrere og ri fort, så min drøm var å bli jockey.
Jeg gikk imidlertid litt lei i midten av tenårene og satset aldri noe høyere enn disse lokalløpene, og da jeg som 20-åring måtte få Yankee One avlivet, tok jeg en lang pause fra hest. Helt til jeg flyttet til Spangereid og kom i kontakt med Gustav Larsen. Jeg begynte å ri på hans hester og han var på meg stadig vekk om at jeg måtte ta montélisensen. Min bror og jeg har alltid hatt et ekstremt konkurranseinstinkt, vi har konkurrert i alt vi har gjort selv om det skiller flere år mellom oss. Enten det har vært spill eller trening, det viktigste var å vinne.
Derfor ble jeg gira på å konkurrere på hesteryggen igjen og fikk meldt meg på lisenskurs, og kom meg gjennom prøveløpene. Jeg har jobbet og trent sinnssykt hardt i ettertid for å bli god, for det krevde vanvittig mye mer enn jeg trodde (eller husket fra da jeg var aktiv i ungdommen). Nå som jeg er voksen skjønner jeg mer av hva som må til for å komme langt. På vei dit må man ofre noe og hele tiden vise at man gjør det som trengs, og ikke gir opp selv om man møter motgang. Det fikk jeg virkelig betalt for på lørdag!
Trente hos Tjomsland
Jeg begynte å ri galoppintervaller hos Øystein Tjomsland i Søgne for snart to år siden, bare for gøy. For å komme inn i miljøet og ikke minst få ridd masse i sits og bli sterk i ridemusklene. Dette har jeg lært svært mye av, og selv om det ikke blir like ofte jeg får det til lengre, tar jeg fremdeles turen når jeg har tid fordi det er så gøy. Våren 2015 fikk jeg et oppsitt i Harstad da jeg var på besøk hos min mormor i Nord-Norge. Jeg red inn til en femteplass med en hest som var et sistevalg. Det gav meg selvtillit, og jeg fikk noen fler oppsitt oppe i nord som resulterte i premieplasseringer og god erfaring for meg. Jeg har siden fått noen fine oppsitt sørpå også ved å gi beskjed til banene og eiere om at jeg er tilgjengelig og klar.
Det første oppsittet på Hot Spot Power for noen uker siden var veldig tilfeldig. Hun var egentlig meldt på med noen andre, men så fikk jeg ei melding fra travparken et par dager før løpet om jeg kunne komme å ri henne. Det sa jeg selvfølgelig ja til, og målet var å få henne feilfritt rundt og gi henne et fint løp og en fin opplevelse. Hun gikk kanonbra og feilfritt mot raske og gode hester og fikk med seg siste premien, så det var jo en seier i seg selv med tanke på at hun har vært litt galopplysten de montéløpene hun hadde gått før.
Eier Terje Abrahamsen og jeg kikket over løpskalenderen og så at det var et likt løp på Forus 19/11, bare 1600 meter i stedet for 2100 meter. Så da ble det start på Forus. Jeg tenkte i forkant av løpet at hvis hun går like bra som sist så kan hun vinne, men da må alt klaffe. Premie var jeg hele tiden sikker på så lenge hun gikk feilfritt.
Super avslutning
I løpet falt hun noe bakpå fra start og vi ble liggende langt bak teten, men jeg fikk med meg at det gikk fort der fremme og trodde hele tiden at jeg skulle klare å komme inn til en premie, men ikke seier. Da vi kom ut av siste sving, skjøt Hot Spot Power bare fart! Jeg lå midt i feltet og måtte ri litt sikksakk og tøft for å komme frem og idet vi suste over mål så jeg at vi var først, men likevel kunne jeg ikke helt tro det.
Da vi red ut av banen, gratulerte Kristine Kvasnes meg og jeg bare: «Hæh??? Vant jeg???». Deretter fikk jeg et kamera og mikrofon i ansiktet. Jeg følte at jeg hadde falt fra månen og skjønte ikke helt hva som hadde skjedd. Det er det råeste og mest surrealistiske jeg har opplevd! Jeg er så vanvittig stolt og imponert over hesten og hvordan vi fungerte sammen som et team, og håper og tror vi skal få noen spennende løp fremover.
Det hører med at Hot Spot Power var lite betrodd i forkant av dette løpet og hadde høy odds. Det er selvsagt ekstra gøy å vinne med en skikkelig outsider som kommer ut av intet på denne måten. Speakeren nevnte henne for første gang rett før vi fløy over mål!
Takknemlig
Jeg er heldig og takknemlig som har en meget tålmodig mann og medgjørlig sønn, som lar meg holde på og støtter meg i dette. Denne seieren gjør all den harde jobbingen og treningen jeg legger ned verdt det og gir meg en sterk motivasjon til å fortsette. Det er jo verdens gøyeste og beste sport! Jeg har fått spørsmål om å ri i montéløpet på Sørlandet til søndag, noe jeg har takket ja til, og der skal jeg i aksjon med H.M. Hird Balder.