Værvinduet åpnet seg på langtidsvarselet. Det var meldt mellom 3-7m/s i varierende retninger hele strekket, mest fra vest, noe som også var gunstig for oss. Litt motvind i perioder, men ikke mer enn vi tenkte vi skulle klare. Vi bestemte oss for at søndag kveld måtte det skje.
Jarle rakk akkurat å bli (nesten) helt frisk etter en kraftig influensa, hals og ørebetennelse med påfølgende penicillinkur og Tony rakk hjem etter hyppige turer til Oslo. Vi var klare nok og det var kanskje bare denne muligheten som ville komme i år.
Sjøforhold: Kajakkene ble pakket og sjøsatt ut fra Lindesnes kl 21 søndag kveld. Det var fine forhold og det var ubeskrivelig godt endelig å være i gang. En uvirkelig følelse om at det var nå det skjedde – huske å ha fokus på å nyte øyeblikket, naturen, hendelsene, og ikke for mye på målet langt der fremme.
Mot Mandal kom mørket sigende, vi gikk ytre leia. Gamle høye dønninger løftet oss opp og ned, kombinert med mørke og retursjø fra svabergene ble dette en forholdsvis krevende start. Sjøen la seg etter hvert, mesteparten av turen gikk under gode sjøforhold og av og til «blega» – bortsett fra sterke strømbelter, men dette kommer vi tilbake til…
Søvn: Planen var å sove godt 1,5-2 timer i døgnet – det ble i underkant av det. Det at vi var konstant våte, nær det fuktige og våte element hele tiden, gjorde at stillesitting sovende i kvadratrotstilling raskt førte til nedkjøling – på tross av god vinterjakke og jervenduk rundt kroppen.
Vi trengte ikke vekkerklokke, vi frøs oss våkne. Soveintervallene på de 76-85 timene vi brukte var 1,5t, 15 min, 1t, 15 min og 1t – til sammen ca 4 timer. Men det var bedre å padle og holde varmen, enn å sitte uproduktiv og fryse. Takk uansett til sauen som gis oss ulla, et fantastisk material. Vi var konstant våte av egen kroppsveske på kroppen hele tiden. En fis i drakten var som en fis i badekaret – om dere skjønner hva vi mener.
Kryss: Vi hadde flere kryss av fjorder underveis som blant annet Kvåsefjorden i Kristiansand, Rognsfjorden i Telemark og Sandefjord – som alle var snille med oss. Oslofjorden er en egen historie: Her hadde vi en veldig god plan – gå ut fra Vrengen sør for Tønsberg og rett over – lengste åpne strekk 5 km, ca 1 time, (ytterste øy til øy) På grunn av vindretningen og værforhold endret vi kurs mer og mer sørøst for å komme over lenger sør i Østfold. Da kom faktisk Strømstad til syne i horisonten, gjenkjent på vindmøllene som omkranser byen!
Vi valgte da en direkte linje inn til målet – dette var ikke i henhold til planen. Vi var advart på forhånd om at strømmene der ute var sterke – men Jarle tenkte (ikke høyt, men inni seg) at det ville være hyggelig å gi Tony et skikkelig havkryss – siden han ikke hadde fått følelsen av havkryss krysset av på sin bucket list. For en god og snill tanke! Vurderingsevnen var nå, etter ca 70 timer, ikke så sterk – så han så dette som en særdeles god ide!
Det viste seg etter noen timer (!) at her burde vi hørt på lokale helter. Da vi så Strømstad og vindmøllene helt tydelig kom vi inn i den sterke strømmen vi var blitt advart mot, so vi rett og slett bom fast. Vi endret da kurs mer mot øst for å komme gjennom strømmen, men det hjalp heller ikke. Til slutt endret vi kursen enda en gang, nesten rett nord, mot Struten fyr. Vi kom ikke nærmere land for det.
Da gikk det opp for oss at vi hadde tre alternativer:
1. Drive ut i Skagerrak (dårlig alternativ).
2. Drifte ned med strømmen mot Tjøme/Stavern (altså tilbake 15 timer)
3. Å padle alt det vi orket rett mot nord – mot Struten fyr.
Vi valgte alternativ 3 – for vi skulle jo til Strømstad… I en time (etter over 70 timer i kajakken) ga vi alt vi hadde av det kroppen kunne yte og skjønte etter hvert av vi seg ut av strømmen. Ganske så utmattet nådde vi Nordre Søster og kom oss i le bak Søndre Søster. Her kjente Jarle at denne påkjennelsen fyrte opp influensaen igjen og feberen kom for fullt. Fire timer tok krysset av Oslofjorden.
Etter å ha kommet til hektene igjen satte vi kursen mot land – som viste seg å være Hvaler – Vesterøy. Tony jublet – for med hans stedsans var han sikker på at Larkollen og Moss skulle åpenbare seg snart…. Strømstad skulle være nærmere enn vi selv trodde……
Sammenhengende hallusinasjoner: De startet på utsiden av Tromøya, etter ca ett døgn i kajakken. Vigelandsparken er oppskrytt: Store uthogde steinskulpturer i alt av øyer og kystlandskap. Verdens største samling av alver og annet småfolk på utsiden av Trømøya – det var tusenvis av dem (alt av rullesteiner ble til alver og folk som sto i grupper og så ut til å snakke sammen) – dette så vi begge, men ikke de samme figurene. Engler: (en kvinne i kjole) som kom ned fra skyer og for forbi Tony flere ganger (forbi Jomfruland!). Tegneseriefigurer (Pluto kikket på Jarle fra skyene og passet på at han hadde det bra).
De skumle hallusinasjonene var flere tonn tunge brunsnegler, som dro seg opp på land, Jarle trodde først det var hval, men det var da brunsnegler som etter hvert prøvde å komme seg på land. Da Jarle også så luftbobler av hval i vannet rundt sin kajakk, hørte Tony et brøl som fikk han til å miste balansen og nesten gå rundt. Det var Jarle som trodde han ble bitt av hval (det var en bølge som slo opp i hånden hans). Veldig rart dette, godt å være to, alltid fint å prate om det som er vanskelig.
Det å gå skikkelig på do i kajakk – endelig skulle vi gjøre det. For å være ærlig så hadde vi ikke prøvd ut dette i praksis for nå. Teorien var enkel: montere doen, legge åren på tvers til setepinne og bare gjøre fra seg. Det skulle vise seg å være noen utfordringer vi ikke hadde tenkt på. For det første var det mye jobb å finne frem utstyret som lå i lasteluken foran…eller bak? Etter litt leting i en ganske bevegelig kajakkflåte ble doen montert. Filteret som avfallet skulle havne i blåste bare sammen, og det ville ikke være pent om så skjedde. Vi måtte finne frem tape og sikre «kaffefilterposen» til doen.
Det neste var å etablere privatliv på do – ved at den som ikke skulle skite måtte bøye seg fremover på sin kajakk og montere radio i ørene. Privat og privat… ræva til den fremoverlente var 20 cm fra den som satt på do. Så var det å dra ned buksa – fra under spruttrekk, padlejakke og vest før rompa kunne plasseres på åren. Nå gjaldt det å treffe blink i filteret, hvis ikke…. Men da oppsto det en utfordring til: de fleste av oss, tror vi, opplever at når det skal gjøres avføring så tisser man samtidig. Det ville være uheldig. Derfor, prosessen ble avbrutt og tisseflasken ble først tatt i bruk for å tømme den delen først – for så å gå tilbake til hovedjobben.
Det begynte å haste nå, for vi hadde jo utsatt dette til det siste og behovet var meget sterkt. Det var bare å la det stå til, samtidig som den befriende prosessen startet snurret tankene om blinken ble truffet og om filteret var stort nok. Det gikk bra, etter en kjapp studie av resultatet under demontering og utslipp var det klar for neste mann… Ny prosess for å finne do, monterer etc. Den første runden hadde vi i en vik på Ulvøya. Vi døpte den til Kabelvika. Når vi ser på kartet nå i ettertid heter jo ikke denne vika det, men det rare er at nabovika, der hvor Havglimt ligger faktisk heter Kabelviga….hvor sprøtt er ikke det?
I denne vika hadde vi også vår første lur – etter ca 30 min våknet vi, en ekskursjon fra Havglimt kom over åsen og ned mot stranden mot oss for å utforske strandkanten. Godt de ikke kom halvtimen før – da hadde de hatt en god (eller traumatisk) historie de aldri ville glemme.
Utmattelsen – Lille Strømstad og Store Strømstad: Etter Oslofjordkrysset var vi noenlunde utmattet og bak søstrene lå Vesterøy, Hvaler. Vi hadde sett Strømstad og Jarle var sikker på at nå var det ikke langt igjen. En grønn rakett gikk i været foran oss. For en velkomst, tenkte vi. Vi tok frem kartet over Strømstad og jakten på innseilingen startet. Her er det! sa Jarle, og vi padlet inn en godt merket lei inn mot land. Det var deilig endelig å være fremme.
Men ser ikke denne havnen litt liten ut til å være Strømstad da? spurte Tony. Neida, det er bare en liten havn rett ved. Vi legger båtene her og går og finner et hotell, var svaret Jarle ga. Tony, på tross av mangel på stedsans, ble skeptisk, dro opp mobilen og sjekket kartet. GPSen viste at vi fremdeles var på Vesterøy – hadde kartet hengt seg opp? «Refresh» – samme posisjon…. Damn.
Tony: «JARLE, VI ER FREMDELES PÅ HVALER»!
Jarle: «Ha ha – Det er det dummeste jeg har hørt i mitt liv»
Tony: «DET ER SANT»
Jarle: «Slutt med den spøken, er ikke i humør til det nå»
TONY: «Så se selv da»!
Jarle: «Jeg går i land her, det er helt slutt, influensaen er tilbake, ikke forsvarlig å padle mer».
Slik ble altså Utviga sør på Vesterøy til «Lille Strømstad». Jarles nødhavn. Vi hadde snakket en del om dette tidligere på turene våre, hva om en må gi seg underveis? Hva gjør den andre da? Heldigvis var vi enige om at den andre skulle kunne gå helt inn, bare den andre kom seg i sikkerhet. Jarle tok den tunge avgjørelsen og rullet seg opp på brygga – sterkt nedkjølt, skjelvende og helt i ubalanse. Her slo instinktene til denne jegeren inn. Helligtøyet ble funnet frem og prosessen med å skifte startet. Tony ga beskjed om at han ville forsøke å padle videre, men først etter at Jarle var i sikkerhet og ved full bevissthet.
Det å stå på beina etter 75 timer i kajakken i hypotermisk tilstand skulle vise seg å være en utfordring. Hele brygga på 4×10 meter ble tatt i bruk. Tror knapt det finnes sentralstimulerende stoffer som kan fremkalle disse bevegelsene. På et tidspunkt løftet Tony seg opp mot bryggen for å bistå (vel vitende om at prosjektet røk der og da), og sa samtidig til Jarle at «nå kommer jeg og hjelper deg» «NEI!» sa Jarle. «Jeg har feilet om jeg har satt meg i en slik situasjon at jeg ikke kan ta vare på meg selv».
Etter flere basketak med stillongs, trøyer, sokker, lue, liggeunderlag, termofolie, Jervenduker og annet – fikk han lagt seg, ristende og stønnende, og startet på oppvarmingen. Etter fem timer våkevakt fra kajakken ved brygga (Tony vekket Jarle hver halvtime for å sikre bevisstheten), sola brøt og begynte å varme – så hadde vi en god samtale og Tony kunne starte på siste 20 km til Store Strømstad. Logistikken for å komme hjem fikk vi tenke på senere.
Været var fint, en litt kjølig østlig bris hadde tatt over og sjøforholdene var så gode at Tony, etter å ha inspisert utsiden av havnen, gikk for den siste biten. Det ble en rolig tur, tempoet var betydelig lavere nå som han var alene, men tanken om at målet nærmet seg hold det gående. Etter seks timer åpenbarte Store Strømstad seg, badende i sol og yrende liv. Han fant et bittelite svaberg på en bitteliten strand som tilhørte gjestehavnen. Veltet seg over på svaberget, dro kajakken opp med tang som underlag og la seg i fosterstilling i leside av kajakken – og var så veldig fornøyd. Her kan jeg ligge lenge – tenkte han….helt til noen bølger slo opp over svaberget, røsket tak i båten og ugreie skrapelyder fra skroger hørtes.
Shit! Her må det handles! Opp på beina! Men det gikk jo ikke så greit. Beina var nesten lammet og gikk sine egne veier. Tony ramlet rundt på svaberget og forsto samtidig at det ikke var hodet til Jarle som hadde gitt han de bevegelsene på brygga. Metoden ble å flytte bena med hendene på lårene, ett steg om gangen, og sakte men sikkert ble kajakken tømt, tatt i sikkerhet og hvilen kunne starte.
Hjemreisen: Morten kjørte fra Kristiansand til Hvaler, plukket opp Jarle, kjørte videre til Strømstad og plukket opp Tony. Deretter Tok vi ferjen til Sandfjord og var hjemme rundt midnatt, natt til fredag. Turen hadde totalt tatt ca 100 timer. Hhv 75 timer og 86 timer i kajakk.
Oppsummering:
Det er en fantastisk kyst vi har fra Lindesnes til Strømstad. Naturopplevelser som ikke lar seg beskrive, men som må oppleves. Bildene av naturen forsterkes ved hallusinasjoner. Vi har hatt det utrolig fint sammen, vi har presset grensene våre sammen, kameratskapet er sterkere og vi vet vi kan stole på hverandre. Denne turen er fysisk over, men vi kommer til å ha den med oss videre for alltid.
Fortsettelsen på dette prosjektet blir å padle strekningene: Lille Strømstad – Göteborg og Hanstholm – Frederikshavn i 2018. Da har vi padlet rundt Skagerrak og deler av Kattegat sammen. Facebook-siden består – forberedelsene til de turene legges fortløpende ut her – om noen skulle være interessent. Takk for følget!