Jublet for mitt første tittelbelte

Det var deilig å komme tilbake med en spektakulær seier etter et halvt år borte fra ringen.

Brukergenerert innhold

Kampen på Skur 13 i Oslo gjaldt om beltet til forbundet Baltic Boxing Union (BBU).
Her kan dere se kampen.

Motstanderen min var 20 år gamle Davyd Horokhovets fra Ukraina. Som en typisk øst-europeer hadde Horokhovets en velskolert boksebakgrunn. Allerede i 1. runde viste han meg at han hadde en bra jab, han var villig til å veklse venstre hooks om vi havnet på halvdistanse, og da jeg gikk til kroppen med min jab prøvde han å kontre med sin høyre kryss. På toppen av det hele hadde han bra trykk i slagene sine. Han kunne slå hardt.

Taktikken min i 1. runde var å etablere jabben og så ta det derfra. Det er kanskje mitt beste slag, og den klarte jeg å slå både oppe og nede. Idet han slo en 1-2 flyttet jeg hodet mitt til siden og slo høyre uppercut til kroppen og venstre hook til hodet. Hooken hadde ingenting å si fordi uppercuten traff midt i solar plexus. Du kan trene så mye magemuskulatur du bare vil, men du kan ikke trene opp indre organer.

Da jeg så måten han gikk ned på, trodde jeg ærlig talt ikke at han kom til å reise seg igjen. Han kom seg omsider opp, men jeg følte meg helt sikker på at løpet hans var kjørt. Bare 20 sekunder etter den første nedslagningen var han nede for telling igjen. Kort tid etter gikk gong-gongen og Horokhovets kom seg ut av runden på bina.

I 2. runde prøvde jeg å ikke bli for ivrig med gå etter kroppen med én gang. Jeg slo jabben hyppig og tok meg god tid samtidig som jeg holdt presset oppe. Han slo en del bra slag mot meg, men jeg visste at for hvert eneste slag han slo så ga han meg gode kontringsmuligheter. Mot slutten av runden gikk han ned enda en gang. På dette tidspunktet virket han helt utkjørt både fysisk og psykisk.

Boksing er en tøff bransje. Den er ubarmhjertig og nådeløs. Det er en uskreven regel som sier at boksere ikke skal gi seg. Horokhovets fulgte bare denne kodeksen og kom seg opp nok en gang. Det tok derimot bare sekunder før han var enda en tur i gulvet. Etter 2:10 signaliserte kampleder Mikael Höök at tittelkampen var over og BBU-tittelen var min. Beltet i seg selv betyr ikke alt i verden, men for min egen del er det et viktig steg på veien videre erfaringsmessig.

For meg var det stort å vinne denne tittelkampen. Det var deilig å komme tilbake med en spektakulær seier etter et halvår borte fra ringen. Det siste året har vært preget av prolaps, neseskade, brukket hånd, depresjoner, angst og innleggelse på en psykiatrisk klinikk. Det sluttet liksom aldri å regne ned ting på meg, men da jeg fikk tilbud om å gå denne kampen lysnet det meste. Det psykiske er en daglig kamp jeg må kjempe, men det er best om jeg bare får bokse kamp igjen så fort som mulig. Hva med et tittelforsvar til høsten?

Jeg vil benytte anledningen til å takke Oslo Bokseklubb, samarbeidspartnerne mine og ikke minst Melhus Promotions for muligheten til å bokse på stevnet.

Følg meg på Instagram og Facebook om du vil følge veien min videre.