Stolt etter brutalt ultraløp

Jeg manglet 56 kilometer på å fullføre det 320 kilometer lange TEC 200. Men jeg er stolt over at jeg ikke brøt, og jeg kommer sterkere tilbake.

Publisert:

Den Arendal-bosatte tobarnsmoren Øyunn Bygstad (34) har kjempet seg gjennom en rekke ultraløp. Sist søndag forserte hun 264 kilometer innen tidsfristen 54 timer i det svenske TEC 200-løpet. På bildet på venstre er hun utmattet etter å ha brukt to timer på 10 kilometer. På bildet til høyre har fått piffen tilbake etter en dusj og litt søvn. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Øyunn Bygstad
Denne artikkelen er over to år gammel

Sju uker etter suksessen i Trans Gran Canaria, oppgraderte jeg selvpiningen til et høyere nivå i TEC 200. Sånn går det når en begynner å bli eplekjekk.

Vi i Romerike Ultraløpeklubb skulle løpe et ultraløp utenfor Stockholm som er 100 miles. (161km) Løpet heter TEC 100. De fleste i klubben skulle løpe den distansen. Jeg fikk nyss i at TEC arrangerte 200 miles i samme løype (320 km), og siden jeg som nevnt har begynt å bli eplekjekk, bestemte jeg meg for å løpe den i stedet. Å løpe 320 km på 54 timer er litt vel strengt med tanke på sensurtiden. Da skal du jaggu være effektiv, og helst ikke sove.

Et bilde fra startområdet Foto: Privat

TEC er et terrengløp i skog og mark som har en runde på 11,5 km. Totale 4700 høydemetre. Et sosialt løp med andre ord, siden vi får dingle innom matteltet og hilse på de superkule funksjonærene regelmessig. Kjekt var det òg, at det var en garderobe tilgjengelig også. (Selv om garderoben holdt på å drepe meg.) Det skal jeg komme tilbake til.

Bare to damer i TEC 200

Det var over 100 som skulle løpe TEC, men vi var bare åtte naive, håpefulle sjeler som stod på startstreken til 200 miles. Seks mannfolk og to damer. Den svært habile ultraløperen Ellen fra «Pace on earth» og jeg representerte det sterkeste kjønn. Hun og jeg hadde en klokkeklar avtale: «Tjejer bryter aldrig en tävling»

Det er ikke over før «the fat lady sings», og den dama har vi kneblet for lengst. Vi tok hverandre i hånden på det, lykkelig uvitende om vår fremtid de neste to døgnene.

Det var i bunn og grunn elendige forhold denne fredagen. Sol og 23 varmegrader er helt topp det, men IKKE når en skal løpe så langt. Svetten rant, jeg drakk og drakk, og passet på å få i meg salter. Appetitten var god, jeg banket nedpå nøtter og brødskiver hyppig mens jeg løp. Strategien min var å løpe 100 miles på 24-25 timer, og siste 100 miles på 28-29 timer.

Oppkast uten forvarsel

Etter 12 timer hadde jeg løpt nøyaktig 81 km og var i rute. Lett i kroppen, glad og fornøyd og BAM! Oppkasten veltet plutselig ut. Skulle jeg ikke få en forvarsel? Føle meg kvalm først? Vel, jeg var i hvert fall kvalm nå, og begynte å gå videre til matteltet som bare var én kilometer unna.

Fra matteltet, natt nr 1. Foto: Privat

Jeg satt på en benk og kastet opp. Emmy, som var en del av supportteamet til Ellen, forsøkte å fore meg med cola og vann, men det gikk ikke. Jeg trengte virkelig en time out og sjanglet inn i garderoben for å lukke øynene. Emmy har lagt frem et liggeunderlag i dusjen av alle ting. (Siden ingen bruker dusjen ennå, og fordi det er bekmørkt der inne). Jeg la meg på matta for å sove. Jeg lukket øynene, men måtte stå opp igjen da en ny oppkastbølge kom. Jeg ga opp.

Søvn ble det ikke, så jeg gikk tilbake til matteltet og presset i meg en cola blandet med vann. Det gikk fint. Jeg våget meg til å spise to-tre gafler med nudler og gikk rolig ut av sonen mot neste runde. Etter 20 minutter kom energien tilbake og kvalmen forsvant. Jeg startet å løpe igjen.

Dette bildet er fra morgenkvisten, 20 timer ut i løpet. Foto: Privat

Padde-mareritt

Jeg mener å påstå at jeg har blitt en rutinert løper med tiden, men måtte erkjenne at jeg hadde gjort et stort avvik: I ørska har jeg glemt å smøre diverse «risikosteder» på kroppen min med vaselin. Friksjonssårene gjorde seg gjeldende. Perforert hud under armene, under sports-bhen på skuldrene, i lysken og i Portveien 2. Fytti katta det svei. Småkvalmen kom tilbake, men den var foreløpig overkommelig.

Så hendte det noe midt på natten. Et fenomen. Et direkte jævlig fenomen. Padder. Svære padder i hopetall.

Svære padder dukket fram i hopetall. Foto: Privat

I likhet med Norge, har også Sverige hatt en litt vel lang vinter. Det var ikke lenge siden det var snø i denne løypa, men akkurat i dag var det varmt, og den siste telen i jorden smeltet. Og det var nettopp da det skjedde: Paddene som har overvintret dukket frem for å finne en annen padde. Her skulle det lages froskeegg. Noe så inn i hampen mange av dem slepte seg rundt i stien, umulig å unngå.

Jeg, kvalm fra før, gjorde mitt beste for å ikke trakke på dem som lå som et tårn oppå hverandre. Resultatet ble at jeg trakket på en annen padde som var ved siden av. Jeg kjente et lite «knas» da jeg smadret ryggvirvelen på den, og et «squiiit» som var dens siste utrop. Jeg brakk meg og mumlet «unnskyld», men det ble bare flere repriser. De var søren meg over alt, og det ble flere «knas» og «squiiit».

Jeg er alt annet enn redd for padder, men det er liksom noe helt eget med det å mose dem ufrivillig. Det verste var vel konsistensen av noe bløtt som knakk sammen under føttene mine akkompagnert med paddens utrop. Da jeg kom til teltet ville jeg bytte ut mine sko. Jeg orket ikke tanken på å løpe en meter til med moste padderester under skoene mine. Jeg byttet til Altra Timp og fortsatte. Ved morgengry var paddene borte. Jeg vet ikke hvor de tok veien, men samma det. Jeg var lykkelig.

Intet alternativ å bryte

Etter 24 timer fikk jeg beskjeden: «Du kommer ikke til å rekke cut-off» (Med mindre jeg løper som Scott Yurek fra nå av) Jeg forstod det kom til å bli en DNF (DidNotFinish) på resultatlisten, så hva er hensikten med å fortsette? Vel, for meg er det hensiktsmessig å fortsette. Jeg vil teste ut hvor langt jeg kommer for min egen del. Ellen og jeg hadde en avtale. Hun var 11 km bak meg, og hadde de samme forutsetningene som det jeg hadde. Vi var tre menn og to kvinner igjen i løypa. Kvinnfolka skal ikke bryte, det er helt sikkert.

Her gjør jeg meg klar til siste økt ved morgengry. Forgjeves prøvd å hvile i ti minutter. 45 timer er gått siden starten. Foto: Privat

Vi spoler frem til neste natt: Jeg har løpt 215 km og holdt på å sovne mens jeg var i bevegelse. Jeg frøs noe vanvittig, det var nå blitt fem grader ute, og jeg hadde fått i meg for lite næring. Det har vært mye oppkast det siste døgnet. Jeg ankom teltet og gikk direkte til garderoben. Jeg må sove, koste hva det koste vil. Til min fortvilelse var det flere kvinner i garderoben. (De som har løpt 50 og 100-miles). Bare bråk. Flombelysning. Jeg var irritabel, trist, frynsete på en og samme tid. Rett og slett overstimulert. Hvor kan jeg sove?

Sovnet i badstuen

Jeg var kald og bare ristet. Jeg tittet bort på døren til badstuen. Kanskje jeg kunne ligge i fred der? Varmen slo mot meg da jeg åpnet døren. Herlig! Jeg halte liggeunderlaget etter meg, samt soveposen. Så la jeg meg på gulvet pakket inn i posen for å sove.

Du som leser har sikkert vondt i dette øyeblikk, etter at du klasket deg litt for hardt i pannen. Det ligger i kortene hva resultatet av denne idiotbeslutningen ble: Jeg våknet etter 30-40 minutter med jernhjelm. Jeg krabbet ut av badstuen og fikk et forundret blikk fra en dame som dusjet: «Men snälla.…Vad gjorde du där inne? Är du inte rättvis?» Jeg svarte ikke. Munnhulen min var blitt til Sahara-ørkenen. Jeg måtte ha vann, og det brennkvikt.

Verdens beste funksjonærer i matteltet. Foto: Privat

Jeg ramlet ut av garderoben og sjanglet over plenen til matteltet. Akkurat der og da var jeg på mitt desidert verste i dette løpet: Rimelig dehydrert, kvalm, trøtt, og ræven min blødde. (Jeg fikk meg i det minste en høneblund). Emmy foret meg opp med vann, cola, salt, elektrolytter og banan. Jeg satt ute i kald frisk luft lenge. Etter en god stund var jeg klar for å fortsette. Natt/morgengry nummer to. Hvor lenge hadde jeg løpt? 43 timer? Noe sånt.

Det var rene Blair Witch Project-tilstander i skogen siden jeg hadde paranoia en periode, men ting ble lettere da lyset kom. Ikke mange timene igjen nå, og jeg kviknet til. Jeg var til og med i et greit humør og spiste pizzastykker. Endorfinrus heter det vel. For jeg klarer dette! Altså: Ikke 320 km, men å holde ut. Ellen holdt også ut. Jeg tikket inn med 264 kilometer på min løpskonto. Ellen, 253 kilometer.

Resultattabellen i teltet Foto: Privat

Et av mine beste løp

Det er vanskelig å beskrive hvor psykisk utfordrende det er å løpe i 28 timer til, etter at en har fått vite det blir DNF uansett hvordan en vrir og vender på det. Det å ikke løpe «for» noe, ingen medalje, ingen resultatliste, ingen «bestått», er noe av det psykisk tøffeste jeg har gjort i et løp.

Det er derfor jeg er glad. Dette er en DNF jeg er stolt av.

Bare to timer seinere befant jeg meg på Arlanda for å ta flyet hjem til Arendal. Denne reisen var et kapittel for seg selv, for å formulere meg mildt, men det er en annen historie…

TEC200: Jeg kommer tilbake neste år. Jeg har en høne å plukke med deg. Ellen också.

Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Ultraløp
  2. Blogg
  3. Øyunn Bygstad