Arendal-bosatte Øyunn Bygstad (35) løp i helga det 27 kilometer lange Svalandsgubben åtte ganger på rad, noe som tilsvarer nesten fem maratonløp. Hun sov rundt 1,5 timer i løpet av de 53 timene hun var i aksjon. Her smiler hun sammen med dattera Synne (6) etter målgang. Espen Sand

Svalandsgubben x 8. Check!

Å løpe 216 kilometer i Birkeland-terrenget drøyt to døgn i strekk bød på en rekke utfordringer. Og en helt magisk avslutning.

Brukergenerert innhold

Øyunn Bygstad

UTØVERBLOGG: De fire store hverdagsplagene: Burde. Skulle. Måtte og Kunne. Fra første løpesteg bestemte jeg meg for at ingen av disse plagene skulle være i mitt vokabular etter endt løp. At jeg skulle (…) eller at jeg burde (…). Nei, jeg SKAL. Klart jeg skal. Og ferdig med den saken.

Jeg har på sett og vis glemt en god del av løypa fra i fjor, selv om jeg løp den fire ganger. I fjor var det selvfølgelig myr og gjørme da òg, men i år har den sterke nedbøren fra september/oktober gjort jobben sin utmerket hva angår å gjøre livet surt for løperne.

Fyllingsgradene til myrene var på bristepunktet

Klokka 10 startet jeg etter en flott avskjed fra mann, barn, flere tilskuere og den kjente og kjære Gubbeklanen.

Sola skinte blekt og jeg følte meg klar. Veldig klar. Klart jeg skal.

Vi starter rett på sak: Etter to kilometer med kosejogging startet stigningen mot Svaland brått. Etter nattens skybrudd rant det strie bekker nedover stien av røtter og rullestein som skulle føre meg opp til myrene. Jeg ble dønn gjennomvåt på beina lenge før den egentlige moroa skulle starte. Etter 30 minutter med tung og gjørmete stigning var løpet for alvor i gang. Jeg skuet over denne så kalte moroa og plumpet uti opp til hofta på første steget.

Etter å ha fullført runde én hadde jeg noenlunde kontroll på løypa, og oppsummerte kort i hodet mitt hva jeg har i vente på runde nummer to.

Egne stedsnavn

Svalandsgubben løype oppsummert med egenkomponerte stedsnavn:

Stigning, myr stigning. Deretter over «Luremyra». Den som ikke ser så dyp ut. (Hoftepartiet mitt mente den var litt dyp likevel) Så er det lange strekket over «Sumphelsikket» med flere stigninger. Ankommer så «Gjørmegryta» rett etter krysset som skiller Lang- og Kortgubben. Deretter «Død og pine» fram til en ankommer «Nakkeknekkeren». En bratt og glatt steinur. Fortsetter så i åpent kronglete myrlandskap fram til en ankommer den store rubinen: «Hølet». Hølet er den myren med varselskilt og redningsbøye. Der ble det fulltreffer på første forsøk. Opp til brysthøyde. Jeg noterte bak øret hvor jeg IKKE skulle trakke ved neste runde.

Min mann Magnus Antonsen prepper meg til runde nummer tre. Privat

Rett etter Hølet løper jeg videre inn i «Fandens korridor». Det er et langt strekk i sumpen der gubbefolket har lagt ut noe bjørketømmer her og der. Ikke hopp på dem. Verre enn bananskall. Bedre å vasse i myren ved siden av. På dette stadiet er jeg så dønn gjennomvåt at det spiller ingen trille.

Deretter er det enda litt mere død og pine fram til jeg ankommer «Stjernesmellen». Stjernesmellen er Gubbens versjon av Stotzekleiven. Riktignok ikke sherpatrapper, men like bratt. Etter Stjernesmellen tar jeg en pust i bakken og blunker bort de svarte prikkene fra netthinnen før jeg jogger bort til Svaland Gård. Løypas høydepunkt og den store milepælen. Da er det kun 12 kilometer igjen, og løypa videre er fullt overkommelig fram til Sarons dal som skviser den siste saften ut av beina dine en kilometer før mål.

Sånn. Ferdig oppsummert.

Trøtt i trynet ut runde fem av åtte. Privat

Åpne himmelsluser

Dag Ivar og co. så til at jeg hadde det bra da jeg tok en matbit og et kort skift før runde nummer to. Mannen min (og minstemor) skulle være support hele helgen, og vi fikk tildelt et lite rom i idrettsbygget. Mannen min var hjemom Arendal for å hente Synne på skolen, så jeg gledet meg til å se dem etter jeg har gjort meg ferdig med den andre rundet.

Begge rundene tok jeg på timer blank. Da jeg kom tilbake var det prepp-talk og varme nudler. Dag Ivar og Magnus sa det var meldt mye nedbør om få timer. Jeg kledde meg i ull og regntøy fra topp til tå og bestemte meg for å løpe motsatt retning i natt. Jeg ønsket nemlig ikke å klyve ned «Nakkeknekkeren» i tussmørket. Jeg ville heller klatre opp. Det var en klok avgjørelse, for da jeg ankom Svaland Gård, åpnet himmelens sluser seg. Når det er kullsvart ute, samtidig som deg hagler ned, skaper det en særdeles uoversiktlig situasjon. Lyset fra hodelykten min skar ikke igjennom regnet, den lyste på selve regnet. Jeg så bare lynende spikere som falt foran meg. Jeg så knapt bakken. Det var dønn vindstille og dampen fra munnen min la seg også foran lyset. Det ble sjangling, knall og fall her og da.

Les også:

Har løpt snaue fem maraton i helga: - Jeg har sovet 1,5 time

Totalt krisegrise og fandens oldemor

Transgrancanaria: Et blodslit på 269 kilometer og 12.000 høydemeter

Det kom underkjølt regn på svabergene. Jeg kløyv ned Stjernesmellen med prøvende steg der jeg alltid holdt i en grein eller lyngkvast i tilfelle jeg plutselig skulle skli stygt. Og så kom snøen. Jeg ble kald, veldig kald og tenkte negativt. Det er ikke bærekraftig med fem under til. Prikken over I-en var «Hølet». I roting og halvblinde trakket jeg selvfølgelig der jeg noterte bak øret at jeg ikke skulle trakke etter runde en. 0-gradersvann til brystet. Jeg pustet tungt. Jeg tok av meg hodelykten og holdt den i hånden som en lommelykt resten av turen. Utrolig keitete når jeg trenger å bruke begge hendene, men det er tross alt viktig å se litt bedre.

På vei ut til runde seks. Privat

Midt på natta ramlet jeg inn i klubbhuset og Magnus sto klar. Jeg hadde ingen følelser i føttene mine. Det var så godt å ha ham. Jeg har aldri hatt support før, og kjente på hvor uendelig deilig det var at jeg kunne sette meg ned på en stol mens han tok av skoene mine og sokkene mine, kokte nudler, varmet og motiverte meg. Synne sov søtt på madrassen sin i kroken ved siden av. Bamsen trygt til skinnet. «Du skal vel ut igjen?» spurte han. «Ja» svarte jeg. Jeg skal. Klart jeg SKAL. Glem skulle, burde, måtte og kunne. Bare glem det. De fire hverdagsplagene er ikke i vårt vokabular i helga.

Halvveis

Etter 25 minutter dro jeg ut av klubbhuset på autopilot og toget gjennom pissværet. Tykkere lag av ull, votter og tørt regntøy. Runde nummr fire var av samme kaliber som runde nummer tre, så da jeg på ny ramlet inn klubbhuset lørdag morgen klokka 8, hadde jeg allerede sett ett reinsdyr, og det var strak ut på madrassen mens Magnus varmet meg opp med burger og blåbærsuppe. Jeg sov i én time. Og best av alt: Jeg var halvveis.

Runde fem startet litt etter kl. 10. Det var en bedre runde. Jeg var litt oppesen fordi jeg var over halvveis, og jeg hadde til og med fått selskap av Carl Christian fra Lillesansdsposten. Han løper også ultraløp, så det var en ypperlig anledning for han å strekke litt på beina samtidig som han loddet stemningen i løypa med kameraet. Vi hadde mye å prate om, og runden gikk kjapt.

Magnus og lille Synne sto klar med hamburger og kos vel tilbake til stadion. Tre runder igjen. Om fire timer, lørdag kl. 22.00 starter 100-km løperne Jakob, Erlend, Mari, Øystein og Roger. Det betyr at jeg treffer dem i løypa på vei tilbake. Mer enn nok motivasjon til å få seg ut i løypa igjen. Det var blitt fint vær også. Fremdeles bikkjekaldt og vått, men akk så deilig å ha klar sikt med hodelykten

På runde nummer seks var jeg for lengst blitt likeglad. Jeg var så trøtt og lei at jeg kastet opp. Jeg sluttet å plassere føttene mine strategisk i myrene. Jeg har lært fra de fem siste rundene at det på sett og vis ikke nyttet. Jeg ble uansett gjennomvåt fra topp til tå. Så jeg durte bare rett fram. Myr opp til lår både her og der, men heldigvis greide jeg å spare meg selv for Hølet. Der tok jeg en krapp høyresving etter å ha klatret noen meter langs fjellet. Orket ikke tanken på myr fra hofta og opp. Kroppen min begynte å bli tappet.

Pause i klubbhuset til Birkenes Idrettslagh før de siste 27 kilometerne skal tilbakelegges. Espen Sand

På vei tilbake fra runde seks skimtet jeg flere hodelykter i mørket. Der var de på plass! «Steike så fort dere løper» utbrøt jeg. Vi ga hverandre en klem og småpratet litt. Jeg forberedte dem på at de kom til å oppleve «en liten bit av himmelen» oppe på fjellet, og de gledet seg stort ...

Hukommelsestap

Natt til søndag: Runde sju. Denne runden plager meg litt, fordi jeg husker nesten ingenting av den. Jeg hadde til og med sovet litt før jeg startet på denne runden. Jeg tror rett og slett hjernen koblet seg litt ut. Jeg kan ikke forklare det på en annen måte. Jeg husker jeg slo litt følge med Mari i 15 minutter etter omtrent sju kilometer, så slakket jeg akterut og begynte å vase.

Omtrent fem kilometer før mål «våknet jeg opp» fordi Jakob, Øystein og Erlend løp rett mot meg på deres runde nummer tre. (Vi løp i motsatt retning). Vi vekslet noen ord og jeg kjente meg til stede igjen. Jeg gledet meg stort til at det var så kort vei igjen til stadion. Jeg var også satt ut over at de siste par timene mine var helt blanke.

Søndag Kl 08.15: Jeg mottok en fantastisk velkomst på stadion. Fellesstarten går kl. 11 og jeg hadde god tid på meg til å ligge strak ut og hvile hodet mitt før sjarmøretappen.

Jeg sov ikke. For det ulmet i meg. Det ulmet av glede. De gikk opp for meg at jeg for svarte svingende kommer til å klare dette her. 

Oppholdsrommet vårt var rett ved siden av startfeltet. Jeg kikket ut vinduet og så på et folkehav av løpere som gjorde seg klar. På en skjerm på idrettsplassen var det et filmopptak på repeat av meg som svømte som en klovn i «Luremyren». (Runde fem) Til skrekk og advarsel.

Her blir jeg intervjuet av NRK. Espen Sand

Kl var 10.50. 10 minutter til det knaller fra geværet. Jeg og resten av ultrabanden som har herjet i løypa gjennom natta vaklet lyssky ut fra det varme lune rommet. Erlend grå og haltende, Øystein overtrøtt og lattermild og Mari bestemt i blikket. Vi plasserte oss helt bakerst og geværskuddet gjallet over idrettsbanen. Siste runde. Vi knakk sammen av latter da alle fløy fra oss i en sky av røyk lenge før vi hadde greid å ta tredje skritt. Heldigvis myknet vi opp etter noen kilometer og begynte å løpe vi også. Og siste runde var magisk.

Masse klemmer

Det var en sann fryd å halte ned «Nakkeknekkeren» en aller siste gang. Ved Hølet sto flere barn og ropte «hopp hopp hopp». (I myra). Jeg var nesten fristet til å gi etter. «Dødens korridor» kjentes ikke like tung, og da jeg vaklet opp toppen av «Stjernesmellen» traff jeg på en løper som hadde ja ... gått på en stjernesmell. Jeg fikk tilkalt hjelp. Etter saft og banan og 12 kilometer igjen til mål begynte jeg å trappe opp turtallet. Og jeg holdt det gående oppover Sarons dal helt til jeg satte i gang sluttspurten mot mål. Sjefen selv, Kristian Jon Svaland fikk den første klemmen.

Deilig å være i mål! Espen Sand

Kjære birkeboere og gubbefolk:

Takk til deg som løp ut av huset midt på natten for å gi meg en banan. Takk til deg, hyggelige dame som fredag ettermiddag sto langs veien og ga meg en nyplukket gulrot. Takk til dere som hadde pyntet gårdstunet med mangfoldige norske flagg fredags morgen. Takk for et tent lys og en kvikk-lunsj som var plassert på en stubbe i skogen natt til lørdag. Takk for at dere la ut Farris, Cola og sjokolade til meg halvveis i løypa fra fredags morgen av. Takk for enorm entusiasme og heiarop i bokstavelig talt 55 timer. Det er vanskelig å si om jeg hadde klart det uten dere lokale. Jeg gledet meg så stort til hver gang jeg skulle forbi et eller annet gårdstun. Der var det alltid motivasjon og god stemning å få.

Takk til arrangør for uvurderlig god service, entusiasme og omsorg. Nå skal jeg sove resten av uka.

Les også:

Jeg husker ikke så mye fra den dagen, annet enn smerte-massasje-smerte-massasje. Jeg nektet å bryte.

165 kilometer løping i ett strekk

Fullførte Bislett 48-timers med glans