Glade ultraløp-debutanter

For Linda og jeg var Skuggenatten Ultra en flott opplevelse. Hun ble kåret til Telemarks tøffeste og jeg vant dameklassen.

Publisert:

Ingrid Eikaas Ukkelberg (36, t.v.) fra Marnardal IL og Linda G. Opheim (43) fra Kristiansand Løpeklubb endte først og sist i dameklassen i Skuggenatten Ultra sist helg. De brukte henholdsvis 5,03 timer og 14,47 timer på det 43 kilometer lange terrengløpet. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Ingrid Eikaas Ukkelberg

UTØVERBLOGG: 2020 blir et spesielt år å tenke tilbake på. Hvis vi tar på oss mosjonist-brillene og tenker særdeles egosentrisk, er vi mosjonister frarøvet mange av våre treningsmål. Først ble Sesilåmi avlyst, deretter Hovden Tour. Skiene ble pakket raskt bort og erstattet med optimisme for at løpesesongen ikke ville bli fullt så berørt. Nok en skuffelse ble det at mosjonsløpene ble avlyst i tur og orden.

Den årlige maratonturen til Hamburg gikk heller ikke som planlagt. De nylig innkjøpte Vaporfly-ene til 2900 kroner som skulle få sin debut i Hamburgs gater står fortsatt i sin eske. Støvet som har lagt seg på toppen av eska vitner om hvordan jeg har følt meg som løper i koronatida. En nedstøvet løper uten resultater etter en god treningsvinter.

En nedstøvet løper uten resultater etter en god treningsvinter.

Så hva gjør en løper som utsultet på et løp? Jeg var ikke vond å be da meldingen fra ultraløperen Grete Rugland tikket inn på messenger: «Jeg har meldt meg på Skuggenatten ultra 6. juni. Har du lyst til å bli med?» Ja, selvsagt ville jeg det. En weekendtur til Treungen med langtur i fjellet. Jeg var snar til å melde meg på, lurt viste det seg da løpet ble fullbooket på kort tid. Kun 50 startnummer og to meters koronaavstand til hverandre av smittehensyn.

Like «høy» som Galdhøpiggen

Arrangøren frister med 43 kilometer og 2469 høydemeter, som for øvrig også er høyden til Galdhøpiggen. Løypa som skal løpes er den merket turstien til fjelltoppen med navnet Skuggenatten som skal løpes fem ganger opp og ned. Løypa går på 70 prosent bart fjell.

Jeg har i flere måneder tatt lett på treningen. Manglende motivasjon, husrenovering og murring i foten har gjort at treningen har blitt nedprioritert. Tida er brukt til å pusse det 22 år gamle innkjøpte eikekjøkkenet fra finn.no. Vi var fire løpere i samme reisefølge på vei til dette etterlengtede ultraløpet: Grete Rugland, Mari Melsom, Linda Opheim og jeg.

Her er jeg godt i gang ute i den 43 kilometer lange løypa. Foto: Arrangørfoto

Linda og jeg er debutanter i ultraløp. Løping er for alle og de ulike målene for gjennomføring av et slikt langt løp gjør alle til vinnere. Jeg er blitt en habil terreng- og motbakkeløper. Linda som ei løpeglad jente pleier å fylle opp baktroppen. Startskuddet til Skuggenatten Ultra går klokka 10, og jeg legger meg i tet- gruppa. Linda finner raskt sin plass helt bakerst og passer på å jogge i et tempo som ikke dreper beina allerede på første runde. Hun har fortsatt halvannen kilometer igjen til toppen når jeg har rundet fjellet for første gang.

Møtes underveis

Beina er lette og farten er god. Linda rekker å spørre: «Hva skjedde med planen om å ligge i rygg på beste jente?» Jeg ler og løper videre, vel vitende at en løpsplan sjelden blir fulgt. Rundene opp og ned fjellet gjør at kontrastene mellom teten og baktroppen viskes ut.

Video av Linda ute i løypa:

Når alle løperne skal gjennom den samme ruta fem ganger, rekker man mange, små møter. Selv om Linda hele veien lå desidert bakerst, kan hun følge hvordan jeg ligger i feltet og at jeg sakte, men sikkert plukker neste rygg.

Løping er for alle og de ulike målene for gjennomføring av et slikt langt løp gjør alle til vinnere.

Selv om vi er i det samme fjellet og løper de samme bakkene, oppleves løpet forskjellig. Linda og jeg treffes flere ganger underveis. Motiverende ord ropes ut i det vi passerer hverandre. På runde tre har jeg løpt i tre timer. Det merkes at mange løpere syns det er tungt nå. Linda er akkurat startet på runde nummer to.

Stadig nærmere bestemann

Jeg ligger i tet som beste kvinne, men merker at noen av herrene i front begynner å miste fart. Kan jeg klare å passere noen av disse spreke herrene? Jeg hiver i meg en neve love hearts så energien skal holdes oppe. På femte og siste runde ligger jeg som nummer fire totalt. Nok en neve med lovehearts og to kopper vann helles ned ved vending.

Kan jeg klare å passere noen av disse spreke herrene?

Jeg løper opp fjellsiden for siste gang. En glede å vite at nå er det snart slutt og jeg kan nyte løpspizzaen med ekstra mye ost til det fulle. Oppe i fjellsiden treffer jeg Linda med sikkert grep i speedgoat-skoene. Hun har akkurat startet på runde tre. Hun er blid og fornøyd, vel vitende om at det er mange timer til hun er på sin femte og siste runde. Hun sprer noen motiverende ord i det jeg passerer. Du tar innpå guttene og de virker slitne, sier hun. Og jammen stemmer Lindas ord, innen jeg er på toppen, er jeg oppe på tredjeplass.

På toppen av damepallen. Foto: Privat

Jeg skimter løperen på andreplass, en veldig muskuløs løper i løpesinglet. Nok en neve love hearts blir raskt kastet i munnen og plutselig er jeg på andreplass tre kilometer før mål. Jeg løper alt jeg kan ned i den bratte fjellsiden. Høyre stortå verker etter at skoen hadde blitt mindre underveis, eller kanskje er det foten som er blitt større. Inn til mål er det jubel og god stemning. Løpet varer i fem timer og tre minutter for meg og jeg blir med det første kvinne i mål og får andreplass totalt.

Heiarop

Linda er fortsatt i løypa. Det er stadig flere løpere som kommer i mål. Linda setter stor pris på man heier fram de løperne som fortsatt holder på med rundene sine. De motiverer og synger for hverandre for å glemme at beina egentlig har kastet inn håndkleet for lengst.

Linda kom seg over mållinjen natt til søndag, etter 14,47 timer ute i terrenget. Foto: Privat

Vi er en gjeng som koser i målområdet. Det er fyr i bålpanna og noen nyter tortellini og andre spiser chips og godis. Vi snakker mye om hvordan vi tror det går med Linda. Vi tar imot flere løpere til mål. Alle blir møtt med stående applaus og medalje.

De motiverer og synger for hverandre for å glemme at beina egentlig har kastet inn håndkleet for lengst.

Dobbel lykke

Endelig kommer Linda til runding for siste gang. Hun får servert mat og drikke og får oppmuntrende ord fra andre løpere og arrangør. De vet at det er viktig på dette tidspunktet, for Linda er sliten. Hun har nå vært ute i over 11 timer. Gleden er stor hos henne da jeg tar på meg løpesekken igjen og går sammen med henne på hennes siste runde. Mellom all praten, ja, for jeg prater mye, glemmer Linda hvor sliten hun egentlig er.

Sprudlevannet smakte godt ved siden av varden natt til søndag. Foto: Privat

På toppen åpner vi ei miniflaske med sprudlevann som har vært en gimmick siden Linda meldte seg på. Selvsagt en selfie med varden, flaska og oss. Natten senker seg og mens vi går nedover fjellsiden, stiger en stor og fin måne opp. Et nydelig syn og tanken på at Linda kan feire for å ha oppnådd sitt store mål gjør at vi begge føler lykke.

Linda - Telemarks tøffeste! Foto: Privat

Tente lys og flere løpevenner treffer Linda én kilometer før mål. Vi følger henne til den etterlengtede målstreken. Linda kåres som Telemarks tøffeste! Hun mottar velfortjente medaljer og applaus etter nesten 15 timer i bratt fjellterreng. Jeg vil takke Mari Melsom, Grete Rugland og Linda for en flott tur. Og arrangør av Skuggenatten ultra som ga oss uforglemmelig løpsopplevelse i Treungen.

Se video av Lindas målgang her:

Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Ultraløp
  2. Blogg