«Er ikke basehopping veldig risikabelt?» Den eldre herremannen som stilte spørsmålet satt rett overfor meg på bussen, og kikket opp bak utenrikssidene i Aftenposten. Han hadde åpenbart hørt min nettopp avsluttede telefonsamtale.

Men han hadde like åpenbart ikke fått med seg alt.

«Jo, det er det sikkert», svarte jeg. «Men jeg er altså ikke basehopper. Jeg er banehopper».

Min medpassasjer så på meg med et uttrykk som avslørte at han ikke ante hva jeg snakket om, og avsluttet konversasjonen med et kort «å ja …», før han igjen begravde hodet i avisen.

«Banehopper: Groundhopping, et typisk engelsk fenomen, en slags uoffisiell konkurranse i å besøke flest mulig fotballstadioner» (www.banehopper.com)

Undertegnede fotografert på The Shay i den ellers lite omtalte småbyen Halifax i Yorkshire. Gressmatta bærer preg av en lang sesong med både fotball og rugby. Foto: Privat

Det er langt fra basehopping til banehopping, og jeg skal på ingen måte argumentere for at sistnevnte er noen risikosport. Ja, enkelte vil endog hevde at banehopping ikke er en idrett i det hele tatt. Men vit da at en god banehopper må være i besittelse mange av de samme egenskapene som en god idrettsutøver. Han – eller hun (det finnes noen ytterst få kvinner som holder på med dette) – må planlegge med kløkt og grundighet, alltid ta høyde for alternative løsninger og ikke minst vise stor utholdenhet og mental styrke over lang tid.

Uten disse egenskapene hverken rekker eller orker man å se fotball på 160 arenaer i et annet land før man blir innhentet av pensjonsalderen. De 160 banene fordeler seg på de til sammen ni landsdekkende divisjonene i England og Skottland, samt landslagsarenaene i London og Cardiff.

En banehopper må ofte opp i otta for å rekke neste kamp, som gjerne spilles på en helt annen kant av landet. Her Edinburgh Park i soloppgang. Foto: Privat

Det har tatt meg 30 år å komme til 103. Fortsetter jeg i samme tempo, er jeg i mål som 63-åring i 2031 …

Minoritet i vekst

Det er derfor ikke til å undres over at man innimellom må ta både jul, påske og jubileumsdager til hjelp for å hanke inn flere besøk. For du trodde vel ikke at det bare var å stikke innom en tom bane i fem minutter på en hvilken som helst dag? Det er det nemlig ikke:

«For å få godkjent et besøk, stilles det også krav om at dette må være en obligatorisk førstelagskamp» (betingelser, paragraf 2)

Det er altså ikke gjort i en håndvending å bygge opp en anselig mengde baner. For banehoppere gjelder det derfor å planlegge turene optimalt med tanke på å oppnå størst mulig gevinst på banefronten.

Obligatorisk sengelektyre. Foto: Privat

Noen klatrer raskere på lista enn andre, men har man det minste av familiære forpliktelser og et noenlunde sosialt oppegående liv å ta vare på i tillegg, vil jobben ta tid. Derfor er det heller ingen utbredt sport, i hvert fall ikke om man har kone og barn og et lån å betjene.

Men det er en minoritet i vekst, og selv om mange fortsatt rister på hodet av oss, er det altså flere som hiver seg på bølgen enn før. I skrivende stund har drøyt 450 nordmenn registrert seg som banehopper. Jeg er nå nummer 12 på listen over de med flest stadionbesøk i Storbritannia.

Mads Ljosland venter på nok et tog, denne gang på vei fra Edinburgh Park til London. Foto: Privat

Av disse 450 er det bare 14 som har rundet 100, og som fremgår av listen er mest bereiste sørlending fra Evje og Hornnes.

Forberedelser

Generelt sett kan man si at en banehoppers forberedelser er svært viktige, særlig når tv-selskapene flytter kampdager på kort varsel eller snø og regn fører til avlyste kamper. Og selv om jernbanen i Storbritannia nylig ble kåret til den nest beste i Europa – marginalt bak den østerrikske – er det viktig å ha oversikt over alternative reiseveier og -mål skulle forsinkelser og kanselleringer oppstå.

Når man tilbringer 32 timer på tog og jernbanestasjoner i løpet av ei uke, er det ikke til å unngå at det blir en forsinkelse eller to. Her fra den ikke så pulserende Linlithgow station et sted mellom Glasgow og Edinburgh. Foto: Privat

Tog er det klart foretrukne fremkomstmiddel på vei mot nye stasjoner og mer eller mindre mediokre fotballopplevelser. Lykken er som kjent en vindusplass på toget til Lincoln en lørdag morgen, med en helt ubrukt fotballkamp og tilhørende herligheter bare noen timer inn i fremtiden.

Og skulle det tilfeldigvis dukke opp en bortesupporter på toget på vei til samme kamp, så har vi et godt utgangspunkt for en samtale. Vel å merke om du har gjort hjemmeleksa og lest deg opp på forhånd, da. Mang en engelskmann har vist tydelige tegn til iver når de forstår at en utlending de tilfeldigvis traff på puben ikke bare har hørt om klubben deres, men faktisk vet litt om den også.

Senest i påska ble min sønn og jeg påspandert en drosjetur av tre Bradford-supportere etter å ha fortalt om den gang tidlig på 90-tallet jeg så reservelaget deres spille på Valley Parade …

Nettsteder som www.nationalrail.co.uk og www.footballgroundguide.com er uvurderlige kilder til informasjon i planleggingen av enhver reise, og oppdaterte lister over kampdatoer og -tidspunkt finnes på www.football-league.co.uk, www.premierleague.com, www.footballconference.co.uk og www.spfl.co.uk.

Det er meget praktisk at overnattingsstedet ligger i nærheten av jernbanestasjonen og/eller fotballarenaen, som her i Charlton, hvor hotellet ligger et par hundre meter nord for plattform 2, mens The Valley er 500-600 meter andre veien. Foto: Privat

Masseslagsmål på langfredag

Den snart ferdigspilte 2014/15-sesongen ble en stor opptur, og endte med en nettoøkning på åtte baner, inkludert syv nye baner i påska, fordelt på ni kamper over seks dager.

Påsken begynte for øvrig på dramatisk vis med en sjeldent hissig kamp mellom Halifax og Macclesfield på The Shay. Både hjemmelaget og motstander Macclesfield kjempet om opprykk fra Conference Premier (nivå 5), og ingen var fornøyd med 2-2. Misnøyen ga seg blant annet utslag i ett rødt kort i andre omgang og to etter kampen, da det oppsto et uhørt masseslagsmål:

En liten times togtur senere: Lokaloppgjør i League 1 (nivå 3) mellom Doncaster og Bradford. Keepmoat Stadium er en av disse nye, moderne og akk så kjedelig utformede arenaene som ligger langt ute i ingenmannsland. Bortelaget vant 3-0 etter en solid andreomgang.

Yorkshire rundt

Påskeaften startet med nok et lokaloppgjør, på langt mer atmosfæriske Oakwell: Barnsley – Sheffield United i League 1, og et politioppbud av en annen verden. Men både på banen og tribunen forløp det meste nokså gemyttlig, og bortelaget vant 2-0 foran over 18.000 tilskuere.

Toby Tyke, Barnsleys maskot, foreviget før avspark i det lenge etterlengtede lokaloppgjøret mot Sheffield United. Foto: Privat

Tour of Yorkshire fortsatte deretter til Leeds, hvor hjemmelaget fikk passet ettertrykkelig påskrevet av Blackburn. Gjestene vant 3-0 på Elland Road, og hadde i tillegg tre avslutninger i stengene. Til Leeds’ forsvar skal sies at de måtte spille med ti mann i over en omgang, og at det var deres fans som lagde mest liv.

Skotsk svipptur

Togturen nordover lørdag kveld var mildt sagt interessant, hovedsakelig takket være medpassasjer Daniel fra Ghana. Han lærte oss lokale ordtak, drakk sprit fra ei flaske på innerlomma når ingen konduktør var i sikte og kjente naturligvis både Anthony Annan og Michael Essien. Nå var han på vei fra jobben om bord på en fiskebåt på den engelske østkysten til barna i Glasgow.

Også vi skulle til Glasgow, og til et av de mest ærverdige fotballstadioner i verden, Ibrox. Den opprinnelige bygningsstrukturen fra 1928 er nå verneverdig, og en attraksjon i seg selv. Men det var mye annet å se på også, både utenfor og innenfor murene, og stemningen ble ikke dårligere av at hjemmelaget Rangers slo ligamester Hearts 2-1. For øvrig et rødt kort også her, og over 40.000 på tribunene.

Ibrox, Glasgow. Liv og røre i timene før avspark. Foto: Privat

I hundre

Skal man først jubilere, er Brisbane Road i London et like godt sted som noe annet, spør du meg. Her kom bane nummer 100 på lista, men egentlig er det ikke bane nummer 100 i det hele tatt. Jeg har nemlig passert 100 for lenge siden, hvis jeg regner med de som ikke eksisterer mer. Noen klubber insisterer dessverre på å flytte ut av sine særpregede, sjarmerende og tradisjonsrike (dog ofte gamle, utslitte og fryktelig umoderne) arenaer og inn i nye, kjønnsløse omgivelser, gjerne godt utenfor allfarvei. For en banehopper betyr det ytterligere en bane å besøke.

Dessverre tyder ingenting på at trenden vil avta med det første, og West Ham, Tottenham og Scunthorpe er blant klubbene som snart flytter ut av sine nåværende hjem. Dette er høyst frustrerende for en banehopper med ambisjoner; det blir som å skuffe snø mens det laver ned, eller øse vann ut av båten mens det regner …

Brisbane Road, Leyton Orients hjem. Foto: Privat

Men, altså: Bane nummer 100: Brisbane Road. Eller egentlig heter den ikke Brisbane Road mer, for den har selvsagt fått et sponsornavn. Det forholder jeg meg imidlertid ikke til, så det blir Brisbane Road.

Brisbane Road er heldigvis fortsatt en arena av den gamle skolen, dog med noen modifikasjoner. Dessverre måtte hjemmelaget Leyton Orient nøye seg med 3-3 mot Gillingham på vei mot nedrykk til League 2.

Ingen tur i parken

Kveldskampen ble en aldri så liten nedtur for en Manchester City-supporter, men ikke verre enn at den var fort glemt. De som har fulgt City gjennom 80- og 90-tallet vet at tidene aldri har vært bedre hvis resultater legges til grunn.

Men denne mandagen sto dessverre Crystal Palace i veien for de lyseblå, som måtte se seg slått 2-1 på Selhurst Park. Og selv om jeg så gode, gamle Wimbledon beseire Liverpool 1-0 her på 90-tallet, blir også dette besøket registrert som ny bane:

«Besøk på baner som benyttes av to ligaklubber kan telles to ganger, forutsatt at du har vært på hjemmekamper med begge klubbene. Banen godkjennes som besøk hos hjemmelaget i den aktuelle kampen.» (betingelser, paragraf 4)

Slik så Charltons hjemmebane The Valley ut på slutten av 80-tallet, mens klubben måtte spille hos erkerivalen Crystal Palace på Selhurst Park. Foto: Foto: www.anorak.co.uk

Wimbledons dager på Selhurst Park er over for lengst, akkurat som klubben i seg selv, så nå for tiden holder det å se Palace der. Som vanlig fullt hus, som vanlig mange trommer og fortsatt like trangt mellom seteradene.

Årets spiller

En gang i tiden spilte også Charlton på Selhurst Park, men i likhet med Wimbledon svært motvillig. Hjemmebanen The Valley sto og forfalt da klubben ikke var i stand til å betjene utgiftene sine, og de ikke hadde rett til å bruke arenaen. Etter seks år returnerte klubben til sitt hjem, som på sitt største hadde en stadionkapasitet på hele 75.000 tilskuere.

I dag er banen rustet opp og holder utvilsomt Premier League-standard, og laget er visstnok også på vei mot bedre tider etter en finfin vårsesong. I lokaloppgjøret mot et Fulham-lag i poengnød tirsdagen etter påske ble det dog bare 1-1.

Et høydepunkt var selvsagt å få lov til å delta i kåringen av årets Charlton-spiller:

Tross vår iherdige innsats ble ikke Jackson (eller «han andre») årets spiller …

Slik ser The Valley ut i dag; moderne, men med sjelen intakt. Foto: Privat

På den sjette dagen …

Påskefesten ble avsluttet med en seks og en halv time lang togtur rett nord. Kirkcaldy ser ut som en skrivefeil og høres ikke bedre ut når du uttaler det. Men det er altså en liten by på østkysten av Skottland, et stykke nord for Edinburgh. Byens lag heter Raith Rovers og spiller på nivå 2 i ligasystemet. Navnet har sin opprinnelse fra et sted like utenfor byen hvor det ble utkjempet et berømt slag i 596.

Vetle Andersen, Kristiansands egen fotballglobetrotter på 80- og 90-tallet, spilte 18 kamper for de mørkeblå for et par tiår siden.

Stark’s Park er kanskje ikke av de mest fasjonable fotballstadioner i verden, men at det har sjarm og særpreg er hevet over enhver tvil. Foto: Privat

Denne onsdagskvelden tapte hjemmelaget 1-3 for Cowdenbeath, akkompagnert av et svært misfornøyd publikum. På fotballtribuner og internett er det visst lov å lire av seg hva som helst …

Ny sesong

For en banehopper starter sesongen i det øyeblikk terminlista offentliggjøres. Det skjer tredje onsdag i juni. Altså er det bare en drøy måned til sesongstart … Da begynner det krevende arbeidet med å forberede neste tur, den som gir maksimal uttelling i antall nye baner.

Jeg vet ikke akkurat når eller hvorfor jeg begynte med banehopping, bare at det går langt ut over en generell interesse for fotball.

Selv om severdigheter ikke er pri 1 når en banehopper er på tur, er vi ikke vanskelige å be når muligheten byr seg. Denne gangen ble det, om enn noe tilfeldig, en tur til Linlithgow Castle, fødestedet til Mary, Queen of Scots. Foto: Privat

Rammen rundt kampene – alt fra møtet med menneskene til det fysiske byggverket – er en vel så viktig faktor som selve spillet, som sjeldent er av høyeste kvalitet. Det er mye kultur og historie i et 100 år gammelt fotballstadion. Som en venn sa forleden dag mens vi mimret om et besøk på Roots Hall i Southend (bygget i 1906): «Det er et stadion man bare ønsker å omfavne».

Og så er det selvsagt noe med å reise til et nytt sted hver eneste gang, og å la terminlista bestemme hvor reisen skal gå. Om det så er til en skitten industriforstad og du har bryllupsdag!

Sven Arthur Ljosland er journalist i Fædrelandsvennen.