Mandalitten Nils Rune Bue (til høyre) døde i juli 2017, bare 30 år gammel. Hans lillebror Robert (nå 29 år), som bare to ganger hadde slått Nils Rune i løp, ga seg selv to år på å gjøre det Nils Rune ikke rakk å klare – løpe maraton på bedre enn to timer, 47 minutter og 17 sekunder. Egil Lehne

Da Nils Rune døde, ble hans besettelse min besettelse

For drøyt to år siden mistet jeg min storebror. Han var nærmest besatt av å slå pappas pers i maraton. Jeg bestemte meg for å ta den rekorden for å hedre Nils Rune.

Brukergenerert innhold

Robert Bue

Zanzibar, juli 2017. Jeg kjøler meg ned i det turkisblå havet da samboeren min roper fra stranden at faren min har ringt og lagt igjen en beskjed. Jeg ber henne høre på beskjeden – hun sier at jeg burde ringe tilbake fordi det høres alvorlig ut. Jeg er rolig og går sakte opp av vannet, men tankene begynner å svirre. Jeg tar mobilen og snur meg ut mot sjøen før jeg ringer tilbake. Mens jeg hører ringetonen, ser jeg ned på magen min og legger merke til at jeg puster tungt. Han tar telefonen og jeg spør hva som foregår. Han nøler litt og sier at det gjelder Nils Rune, de fant ham. Jeg blir forvirret og forstår ikke helt hva som skjer, så jeg spør rett ut om han er død. Han svarer ja. I Fædrelandsvennen et par dager etter står artikkkelen Sørlandets løpemiljø i sorg.

Jeg blir forvirret og forstår ikke helt hva som skjer, så jeg spør rett ut om han er død.

Jeg har vært innom forskjellige idretter i mitt liv, men løping har alltid vært der. Mest sannsynlig fordi det er lystbetont, enkelt og fordi både storebror Nils Rune og faren min har vært aktive mosjonister. Nils Rune har alltid løpt raskere enn meg, med unntak av høsten 2005, da tok jeg ham igjen på en 10-kilometer i Mandal og løp fra ham i en halvmaraton i Oslo.

Året etter løp han sitt første maraton og startet en ti år lang jakt på pappas personlige maratonrekord, 2 timer 47 minutter og 17 sekunder. Han beskrev det som nærmest en besettelse i innlegget “Veien mot to timer, 47 minutter og 17 sekunder”.

Og akkurat denne maratontida er en av de mange absurde tankene jeg fikk i timene etter beskjeden om Nils Runes død. Seinere på kvelden satt jeg på stranda, og det var da jeg bestemte jeg meg for å ta denne maratontida. Ikke fordi jeg hadde lyst, men fordi jeg måtte. Fordi jeg visste hvor mye det betydde for ham.

Her løper jeg bak Nils Rune på et eldre bilde fra Kristiansand stadion. Privat

I sitt innlegg skrev han:

«Jeg vet jeg kan slå den, det er bare snakk om trening og tid», er noe jeg alltid har sagt til meg selv. Og tid har jeg tydeligvis masse av.

Den setningen har brent seg fast hos meg, den største klisjeen av de alle, det at vi går rundt med alle våre drømmer og mål. Tenker at vi har all verdens tid, før vi plutselig ikke har det lengre.

Jeg har ofte lurt på “hvorfor”. Hvorfor skulle det skje ham, og hvorfor skulle det skje vår familie? Det vet jeg ikke, og jeg har akseptert at det ikke finnes noe svar for hvorfor. Jeg vet bare at det har skjedd og jeg har ikke noe annet valg enn å se framover.

Hvorfor skulle det skje ham, og hvorfor skulle det skje vår familie?


Et ubetydelig mål for de fleste

Jeg forstår at det kan være uforståelig og ubetydelig for andre at det skal være så viktig å løpe 2.47 på maraton. Et mål som ikke er noe annet enn egosentrisk, men det er akkurat dét – det var for ham selv, og så ble det mitt mål, for ham.

Mange snakker om at det er ikke målet som er det viktigste, men at det er veien mot målet. For meg var det bare en ting som gjaldt: Å løpe 3 minutter og 58 sekunder på kilometeren i 42, 195 meter. Hva som skjedde på veien var bare nødvendige steg til målet.

Høsten 2017 var jeg langt fra å løpe 2.47 på maraton, så jeg måtte legge en langsiktig plan. En som er realistisk tidsmessig, men ikke for fjern til at jeg kan holde motivasjonen mot målet. Jeg sammenligner det med hvordan man spiser en elefant; bit for bit, eller fem minutter om gangen i dette tilfellet.

Nils Rune med meg på ryggen før Rio maraton i 2014. Privat

Våren 2017 hadde jeg løpt Hamburg maraton på 3.18, og var allerede påmeldt Berlin maraton i september. Faren min og Nils Rune hadde de siste ti årene løpt Hamburg på våren og Berlin på høsten, mens jeg bare hadde vært med til Hamburg et par ganger. Det var disse to løpene jeg bygde planen min på. En stegvis utvikling der jeg skulle løpe 3.05, 3.00, 2.55, 2.50 i vekselvis Berlin og Hamburg. Fulgte jeg den, skulle forsøket på 2.47 komme i Berlin 2019.

Mye trening

I begynnelsen besto treningen av et egenkomponert opplegg som inneholdt mye rolig turer, 8–10 x 1000 m og langturer med innslag av ønsket maratonfart. Jeg trente da fem dager i uka og hadde en ukes mengde på 40–60 km med toppukene på 80 km. Målet om 3.05 gikk greit etter planen i Berlin, september 2017 og jeg kom i mål på 3.04.

Ut året fortsatte jeg treningen som tidligere, men i januar 2018 begynte jeg på tidligere OL-utøver Marius Bakkens maratonprogram for en sluttid på 3.00. Det besto av et mer variert opplegg hvor man brukte puls til å styre intensiteten. Jeg trente på dette tidspunktet fem-seks ganger i uka og hadde en jevn ukes mengde på 60–70 km.

Det ble et veldig tungt løp i april, men jeg kom for første gang rett under tre timer i Hamburg. Ofte kalt en magisk grense, men for min del bare et steg på veien.

Lærdommen jeg tok med meg videre var at jevn løping og negativt splitt (siste halvdel raskere enn første), gir best tid og ikke minst opplevelse.

Jeg kom for første gang rett under tre timer i Hamburg

Med det i tankene satt jeg i gang med treningen mot Berlin i september, 2018 og fortsatte på Marius Bakkens program, da med en blanding av opplegget for en sluttid på 3.00 og 2.45. Mengden øker til 70–90 km i uka, og toppukene med 100 km ble gjort i tropevarme på smale, trafikkerte veier på Bahamas, mens min da høygravide samboer tok ettermiddagsluren sin.

Sammen med Nils Rune og pappa Kristen før New York maraton i 2016. Privat

Nyheten om at vi skulle bli foreldre kom tidligere på året, og jeg visste lite om hva det skulle innebære, men at det ville gi en ny hverdag og nye utfordringer var helt sikkert. I august skaffet vi oss like godt en hund også, for å gjøre samlingen med utfordringer komplett.

September dro hele familien ned til Tyskland nok en gang. Jeg nådde målet mitt om 2.55 og fikk igjen til et godt løp i Berlin med en sluttid på 2.53. Da 2018 var ferdig. hadde alt gått etter planen og vi hadde fått ei datter. Men mot Hamburg og Berlin i 2019 ville jeg ha mindre tid og trengte å prioritere annerledes.

Nytt treningsprogram

Jeg ønsket å følge et treningsprogram av noen som visste hva som skulle til for å løpe på 2.47, og med 2.21 på maraton vet Ingrid Kristiansen hva som skal til. Tankegangen hennes passet meg også bra da hun er av den gamle skolen; vi har ingen begrensninger og er ikke glad i unnskyldninger. Men framfor alt, så skal det gjøres enkelt, effektivt og det skal være løpeglede.

Faren min var måneder på sjøen i forkant av rekordløpet sitt, og grunnlaget hans ble gjort med å løpe i ring på dekk, så det finnes klokhet i gamleskolen også.

Nils Rune under Berlin maraton 2016. Arrangørfoto

Ingrid la opp et treningsprogram fra januar til Berlin i september, hvor Hamburg i april var et delmål. Treningen besto av rolige løping og terskeløkter. Det som skilte seg mest fra tidligere var at det ikke var lagt opp til noen harde langturer eller økter i maratonfart. En gang la jeg ut på en hard langtur, men fikk kjeft så fort den ble lastet opp til treningsdagboka Ingrid hadde tilgang til. Det ble med den ene turen.

En gang la jeg ut på en hard langtur, men fikk kjeft


Skader

2019 startet dårlig med plantar fasciitt i begge føttene og ribbeinslåsning. Sistnevnte gikk raskt over, men plantar fasciitt er en langtidsskade. Den var heldigvis lavgradig, og jeg våget å fortsette treningen selv om det var plagsomt. Men jeg mistet kontinuitet i treningen, og motivasjonen fikk seg en knekk.

Inn mot Hamburg skadet jeg også kneet og ble forkjølet. På dette tidspunktet var det lite som gikk veien, men jeg dro til Hamburg og åpnet til 2.50. Det smalt som forventet, og jeg kom inn på 2.54, ett minutt bak min personlige rekord.

Etter dett begynte jeg for første gang å tvile på om det er mulig å innfri målet mitt. Jeg hadde ikke maktet å senke maratontida min fra fjoråret, men jeg var klar på at Hamburg bare var et delmål og det var fortsatt nesten seks måneder igjen til det første forsøket på 2.47.

Jeg mistet kontinuitet i treningen, og motivasjonen fikk seg en knekk

Samboeren min, Carina, visste hvor viktig målet mitt var for meg, og la til rette for at jeg skulle få gjennomført treningen, så ofte tok jeg nattstellet på dattera vår, så fikk Carina henne til sove (det tok som regel et par timer). I mellomtida gikk jeg ut for å trene, så kunne jeg lage sein middag til oss når vi begge var ferdig.

Påska 2017, sammen med Nils Rune, pappa og Carina. Privat

Jeg har hele tiden vært opptatt av at treningen skal tilpasse seg livet, og ikke omvendt. Det har gjort til at jeg, med få unntak, har trent alene de siste to årene, ofte på sein kveldstid. Og flere ganger etter midnatt på det døgnåpne treningssenteret etter lange dager når alle andre forpliktelser var unnagjort.

Jeg tok med meg treningstøy i bilen så jeg kunne løpe hjem fra familiebesøk, eller gjennomført treningsøkten mens bilen ladet. I vintermånedene fullførte jeg langturen ved svømmehallen, klar for babysvømming. Det sammen med noen minutter i boblebad funket som god restitusjon etter to-tre mil i kulda.

På safari i Kenya måtte jeg betale en kelner for å bli med meg på løpetur ettersom det ikke var lov til å bevege seg utenfor leiren alene, i frykt for å bli spist av løver eller andre rovdyr. På jobbtur har jeg fått gjort økter langs den franske rivieraen mens kollegaer drikker drinker på stranden, eller gjort unna 12 x 1000 meter etter drinker når det frista mest.

De tøffe prioriteringene og de vanskelige øktene er mange gangene de som gir mest mentalt. Det gjør deg tøff i hodet når du vet du orker noe som mange andre ikke gjør. Og det kommer godt med når du skal løpe maraton.

Siste forberedelser

Jeg trente bra gjennom sommeren bortsett fra noen dager pause på grunn av noen irriterte slimposer på forsommeren, og lå jevnt over 100 km i uka.

Det gjør deg tøff i hodet når du vet du orker noe som mange andre ikke gjør

Sommerferien ble for første gang på mange år tatt i Norge, og sammen med felles permisjonstid fikk jeg mulighet til å trene mer og bedre, men småbarnslivet på toppen ga det en ekstra dimensjon. Jeg var så sliten og trøtt til tider at kroppen varierte mellom utopi og følelsen av to i promille. Men jeg prøvde å holde fokus på gjennomføringen av øktene, og da spesielt terskeløktene.

Det begynte å gå på autopilot, trene hver dag blir vanlig, og uka besto av; to terskeløkter, en rett under terskel, en rolig langtur og resten 45–60 minutter rolig. Noen dager trente jeg to ganger om dagen og toppukene ble på 130 km og 140 km. Tanken på å løpe 20 km om dagen var helt fjern for et par år siden, men en gradvis økning gjorde det håndterbart.

Det lugget litt på forskjellige plasser i beina, men ikke mer enn det skulle gjøre, og skadene holdt seg i sjakk. Jeg tok behandling en til to ganger i uka, og de siste to ukene før Berlin maraton sov jeg på eget rom, slik at jeg ikke ble forstyrret av babygråt.

Det sammen med halvering av treningen gjorde at overskuddet skjøt til værs. En uke før løp jeg 10 km under Oslo Maraton på 35.42, og det ga meg for første gang en ordentlig bekreftelse på at jeg var innenfor rekkevidde, men med minst mulig margin.

To år med forberedelser og trening var unnagjort. Jeg hadde med vilje ikke presset den siste prosenten på noen løp de siste to årene. Den hadde jeg spart til Berlin maraton, fordi jeg måtte være forberedt på å ha det vondt.

Jeg hadde med vilje ikke presset den siste prosenten på noen løp de siste to årene

Jeg vil ikke si at jeg liker å ha det vondt, men jeg synes det er interessant å se hvor langt man kan presse seg selv. Kampen mot seg selv. Kampen mot å ikke gi opp. Kampen mot smerten. Søndag, 29. september, i Berlin maraton skulle jeg løpe til jeg falt om eller til mållinjen, hva enn som kom først.

Berlin maraton, september 2019

Hele familien er igjen samlet i Berlin, og dattera vår Nora er også med for første gang. På løpsdagen står vi opp 06.00, men det er ikke så ille etter man fikk barn. Frokosten er enkel; havregryn, jus og en kopp kaffe. Den såre halsen jeg hadde kjent på de siste dagene er blitt bedre, beina føles bra, og været er bortimot optimalt.

I startområdet gjør jeg den vanlige rutinen; gå på do, teiper føttene og andre utsatte plasser, og smører meg med tigerbalsam. Sistnevnte er noe som har smittet over fra faren min, fordi det gjorde de på 80-tallet. Snører skoene akkurat stramt nok og tar på meg pulsbelte.

Fra årets start i Berlin. Arrangørfoto

Retningslinjen min i maraton er pulsen, og den skal ikke overstige 86 prosent av makspulsen. Jeg vet at om den ligger for lenge over, så får jeg en smell i slutten i løpet. Utfordringen er at jeg må løpe på 3.58 min per kilometer for å få en maratontid på 2.47, og da må puls og kilometertid sammenfalle. Men denne gangen er kilometertida prioritet, uansett. Det vil gi en sluttid på 2.47,22, noen sekunder bak faren min, men jeg vet at hvis jeg først greier å holde jevnt tempo til 40 km, så vil jeg kunne ta mange sekunder inn til mål.

Jeg varmer opp sammen med hundrevis av andre på grusveiene ved siden av startområdet. Fem minutter rolig løping med noen drag på slutten. Tidligere år har jeg gått til startstreken kun noen minutter før start, og det pleier ikke å være noe problem. Det viser seg å bli verre denne gang.

Jeg kommer ikke inn i startfeltet mitt, det er helt fullt. Det er stinn brakke, og umulig å hoppe over gjerdet. Alt har gått på skinner til nå, men i et par sekunder kjenner jeg på panikken før jeg tenker at jeg bare må ha tålmodighet og vente. Jeg blir stående på utsiden av gjerdet når det spilles pumpende musikk og jubelen går gjennom folkemengden. De siste to årene har tårene kommet på dette tidspunktet fordi jeg har tenkt på at Nils Rune skulle egentlig vært her. I år kommer de ikke.

I et par sekunder kjenner jeg på panikken

Carina og Nora heiet godt underveis i Berlin.

Vi er flere som ikke får plass, så det danner seg et par rekker med folk på utsiden av gjerdet. Når startskuddet går løsner det seg raskt opp, jeg hopper over gjerdet og lander på en tysker. Sier et kjapt “sorry”, før jeg begynner å løpe.

På de første kilometerne er pulsen min som regel litt falsk høy, så jeg blir ikke skremt når den allerede er rett over retningslinjen min på 86 prosent av makspuls. Det viktigste i starten er at jeg finner riktig tempoet og ikke løper for raskt.

Etter hvert finner jeg rytmen og pulsen synker et par slag. Jeg tar manuelt rundetid for hver kilometer på klokka for å ha nøyaktig tempo, men også for å ha noe som bryter opp det monotone arbeidet.

Jeg trenger å løpe hver 5 km på 19.50, og de første går på 19.46, deretter 19.45 og en ny 19.46. Jeg drikker på hver stasjon, men prioriterer sportsdrikke. Er det kun vann, tar jeg bare et par slurker. Det føles bra så langt, men det hadde vært et faresignal om det ikke hadde gjort det.

Første dupp

Jeg nærmer meg halvveis og ser fram til heiagjengen med mora min, Carina og Nora. Men nå kommer første dupp, det flyter ikke like godt lengre. Når jeg møter de er jeg litt mer anstrengt enn det jeg ønsker, men de gir meg en flaske med min medbrakte sportsdrikke og roper noen oppmuntrende ord.

Jeg bruker god tid på å få i meg flaska, og nå løper jeg relativt uanstrengt igjen. Slik er det med maraton, det kommer noen bølgedaler og jeg passerer halvveis 1.23,30, på sekundet til 2.47 blank.

Jeg har bestemt meg på forhånd at det kan gå noen sekunder saktere mellom 25 og 30 km, fordi der stiger det noen veldig få høydemeter, nok til at man kan kjenne det. Og jeg tror at hvis jeg ikke kjemper for mye i denne fasen, vil det gå lettere når den virkelige kampen fra 35 km begynner.

Når det nærmer seg 35 km, kjenner jeg at det går lett, i den forstand et maraton kan være lett. Jeg slakker av litt, og lar noen sekunder bygge seg opp på sluttida. Fordi jeg vet heiagjengen, som jeg igjen skal passere rett etter 37 km, følger med på estimert sluttid i Berlin maraton sin direkte oppdaterte app, og det er på tide å gjøre dem litt nervøse.

Jeg passerer 37 km og ligger noen sekunder bak skjema. Jeg stopper opp i et halvt sekund og hilser på Nora som henger i bæreselen på magen til Carina. Får med meg en ny flaske sportsdrikke, og så fort den er tømt setter jeg opp farten. Jeg må tross alt ta igjen noen sekunder, og litt til for å komme meg under 2.47.

Jeg ligger noen sekunder bak skjema

Selv om det har vært kontrollert til nå, så er jeg ikke sikker på at jeg vil greie det før det er tre kilometer igjen. Jeg løper ned mot halvmaraton-tempo og bestemmer meg for at nå skal jeg få det vondt, så fra 40 km og inn holder jeg nesten 10 km-tempo.

Her er jeg like før mål i Berlin. Arrangørfoto

Adrenalinet tar overhånd og 3:30 min/km føles ut som flytfart når jeg løper gjennom Brandenburg-porten og kan se den blå løperen som leder opp til mål. Klokka over mållinjen viser pussig nok 2.47,17, men det er heldigvis bruttotid fra da startskuddet for eliten gikk. Jeg ser ned på klokka og den viser 2.46,24.

Antiklimaks

Jeg hadde lyst til å brøle da jeg kom i mål, men fikk ikke ut et ord. Jeg gikk bare og følte meg stolt over å ha klart det mange kan klare, men få orker. Og når jeg orket, så er jeg sikker på at Nils Rune ville klart det i Berlin maraton 2017, etter å vært ett minutt bak året før, om han hadde levde to måneder lengre.

På treningsklokken hans så vi at han hadde løpt mange kilometeren den sommeren, og på kjøleskapet i leiligheten hang det en ukemeny med sunn kost, som var veldig ulikt ham. Det var tydelig at han mente alvor det året, og da er jeg veldig glad for at jeg kunne ta denne for ham.

Jeg hadde lyst til å brøle da jeg kom i mål, men fikk ikke ut et ord.

Jeg var forberedt på at et prosjekt over to år med flere hundre treningstimer og over 7200 km med trening mest sannsynlig ville bli et antiklimaks. Slik det ofte er når man har brukt hver eneste dag til å forberede seg på et løp. Alt av forberedelser akkumulerer opp til noen timer med løping, og det er mye energi som skal frigjøres, både fysisk og mentalt.

Jeg sitter igjen med følelsen av at det gikk enkelt, nesten for enkelt. Jeg tenker noen ganger at jeg skulle ønske det hadde vært vanskeligere så det hadde gitt en større reaksjon. På den andre siden så gir det en ekstrem mestringsfølelse å komme gjennom løpet på en så god måte.

Jeg er også glad for at jeg klarte det på første forsøk, da det i en viss grad kan rettferdiggjøre tiden som ble brukt og det som ble ofret, både av meg og Carina.

Jeg sitter igjen med følelsen av at det gikk enkelt, nesten for enkelt

Selv om arbeidet ble lagt ned av meg selv, så har det til tider gått på bekostning av de nærmest meg. Og jeg setter veldig pris på støtten jeg har fått av Carina og Nora når de har vært med meg med rundt på forskjellige løp.

Selv om veien til målet ikke var målet i seg selv, sitter jeg igjen med mye erfaring og minner som jeg ikke ville vært foruten. Løpet som bare foregår i underkant av tre timer er jo et resultat fra en lang prosess, men det er uansett det som ga meg mest.

Trening kan til tider være en plage og ufattelig kjedelig, og det er ikke vanskelig å finne grunner for å ikke trene, om det er vondt i kroppen, sliten eller trøtt. Men der er jeg beinhard på at jeg må gjøre det om jeg skal nå et mål. Jeg er derfor avhengig av å sette meg mål, og da gjerne tidsmål. Fordi å bare være i god form uten å bruke det til noe gir meg lite.

Det gjenstår å se hva mitt neste mål blir nå, men det er overraskende hvordan det som tidligere kan oppfattes som hårete mål, nå føles som realistiske mål etter å brutt noen barrierer.