Mitt drømmelag: Jan-Erik Vik

Kristiansanderen Jan-Erik Vik (46), som «stjal» toppscorertittelen etter fem mål på sesongens siste 11 minutter, har satt opp sitt drømmelag i en 1-4-4-2-formasjon.

Publisert:

Jan Erik Vik ble som 22-åring i 1995 toppscorer i 3. divisjon med 29 mål. Han scoret åtte mål for Randesund i den siste seriekampen. Foto: Fædrelandsvennen

Brukergenerert innhold

  • Jan-Erik Vik

Lokalsporten presenterer også i årets sesong flere lokale fotballspilleres drømmelag. Drømmelaget består av medspillere og ev. motspillere gjennom karrieren.

Keeper: Trond Sivert Salvesen. Trond er mitt soleklare valg i mål. Han hadde og har alt en keeper trenger. Selvtillit, keeperkropp og kløkt. Han har gjort uendelig mange comeback, men det handler kun om at trenere alltid henter ham tilbake fordi han er så vanvittig god. Trond har for øvrig hatt skader som jeg ikke visste fantes.

Simon Larsen (t.h.) som Vålerenga-spiller i duell med Moldes Sander Svendsen i en eliteseriekamp i 2016. Foto: NTB scanpix

Høyre back: Simon Larsen. Simon gikk fra 4. divisjonsfotball på Sukkevann til kamper mot United og Barcelona i VIF. Vi så alle at Simon var noe spesielt da han kom på sin første seniortrening. Han var den eneste som truet mine årlige toppscorertitler, og det som høyreback! Jeg sa alltid at dersom noen andre scoret flere mål enn meg, så skulle jeg legge opp. Simons inntog i laget som 16-åring satte en støkk i meg og holdt flere ganger på å korte ned karrieren min. Heldigvis, så ble han plukket opp av Vindbjart og turen videre er jo velkjent.

Midtstopper: Pål Fjulsrud. Pål er et fysisk unikum. Jeg er utrolig glad for at han har spilt på mitt lag og ikke hos motstanderne. Egentlig var treningene mine ødelagt når jeg kom på motsatt lag som Pål. Jeg visste at jeg ikke kom til å få til noe uansett. Pål er en spiller som Start i sin tid burde ha hentet. Pål er forskjellen på tap og seier.

Midtstopper: Geir Berntsen. Geir må konkurrere om kapteinsrollen med mange andre gamle kapteinsemner her, men jeg velger å gi ham bindet. Geir var alltid sjef på banen. Han var like plasseringssterk som Baresi og en spillende teknisk midtstopper. Han var ikke størst, men var sterkere og smartere enn de fleste. En fin type som er selvskreven på dette laget. Her kunne jeg også satt inn min gode venn Erik Fredheim som fremdeles kunne spilt fotball på høyt nivå. Han var en spiller som aldri gjorde feil, bortsett fra at han sluttet for tidlig.

Venstre back: Rune Jacobsen. I mange år spilte jeg i Randesund og Rune i Våg. Rune trengte ikke bruke fotballegenskaper for å få meg ut av spill, han ganske enkelt pratet meg ut av kampene. Han kommenterte absolutt alt og lå nærmest klistret inni øret mitt. Dette er nok en forsvarsegenskap som ikke er veldig hyppig anvendt, men det var utrolig effektfullt. Etter hvert fant jeg ut av at den eneste måten å takle dette på, var å bytte klubb og spille på lag med Rune. Så da gjorde jeg det

Bent Trygve Hansen fører an med ball. Foto: Fædrelandsvennen

Høyre midtbane: Bent Trygve (Bentos) Hansen. En utrolig lun og hyggelig kar som jeg er stolt av å ha spilt sammen med. Var Bentos på banen, visste du at man kunne vinne kampen, uansett hvem som var på motsatt side av banen. En teknisk komplett spiller som var en drøm å spille sammen med. Den gamle startspilleren hadde alt og vi jublet da han kom til RIL.

Sentral midtbane: Alf Rune Haddeland. Jeg spilte med Alf Rune i Våg. En mer slepen og lur spiller en Alf Rune finnes knapt. Han var god i kamp og ekstremt god på trening. Ingen har slått flere tunneler på meg enn Alf Rune og jeg kan nesten fremdeles høre den lille humringen hans rett etterpå ballen forsvant mellom beina mine. En utrolig hyggelig og fin type.

Sentral midtbane: Kjetil Sørensen. Umulig ikke å ta med Sørensen. Kjetil hadde et gudbenådet venstrebein og en fotballforståelse som ingen andre. Det vil være et overgrep å si at Kjetil var et hurtigtog, men når Kjetil stilte inn slegga, serverte han meg gang på gang målgivende pasninger. I tillegg mener jeg at Kjetil må ha en av Sørlandets høyeste treffprosent på frispark i krysset.

Venstre midtbane: Terje Kofod. Den spillende oppmannen ble bare bedre og bedre jo eldre han ble. Jeg tør påstå at Terje har hatt sin topp i karrieren godt uti førtiårene. Terje har ei finte, «Kofodfinta» som man går på selv om man vet den kommer. Den går verken raskt eller er unik, men Terje har «timing».

Terje kommer aldri til å slutte med fotball og jeg spår at han i midten av femtiårene er bedre enn noensinne.

Før seriestart for mange år siden lagde Fædrelandsvennen saker med en stor ball som fast gimmick. Her er det Rune Ege som sentrer til meg. Foto: Fædrelandsvennen

Spiss: Rune Ege. Noen har Messi, Maradona eller Keegan som forbilde. Jeg hadde Rune Ege. Han har bøttet inn mål på alle nivåer og hadde et vinnerinstinkt som tok selvtilliten av forsvarsspillerne. Han avsluttet alltid knallhardt, og noen ganger tenkte jeg at det måtte være flaks at skuddene alltid lå klistret i krysset. Ettersom det skjedde gang på gang forsto jeg at det kun handlet om dyktighet. En gledesspreder av de sjeldne som jeg har lært masse av.

Spiss: Jan-Erik Vik. Setter meg selv inn på topp sammen med Rune Ege. Vi hadde mange sesonger sammen og jeg tenker vi skulle bøtta inn i hvert fall 50 mål totalt. 

Jeg spilte aktiv til jeg var over 38 år og har spilt med flere generasjoner spillere. Samvittigheten min skriker etter flere lagkompiser, men dessverre er det kun plass til 11.

Trenere: Som trenere har jeg også mange å velge mellom, men valget faller på Oddbjørn Åteigen og Pål Danielsen. Da har vi alt som trengs i et trenerteam

Kriterier for drømmelaget:

Mine kriterier er kvalitet, men også omgjengelighet. Gode spillere som også er hyggelige og gode forbilder setter jeg høyere enn det meste. Jeg ser at fotballen i ettertid av karrieren har gitt meg et enormt nettverk av bra mennesker. Jeg er blant annet medlem av en eksklusiv klubb av gamle RIL-spillere (TIF-Treningsleiren Idrettsforening), som drar på «treningsleir» en gang i året. Da gjør vi «nesten» det samme vi gjorde i gode gamle dager.

Trond Sivert Salvesen (t.v.) og Øyvind Myrvold. Foto: Fædrelandsvennen

Beste medspillere:

Da må jeg nevne to. Den ene er Trond Sivert Salvesen, som jeg mener har vært en av Sørlandets beste keepere. Den andre er Bent Trygve (Bentos) Hansen, som jeg spilte mange sesonger med i Randesund. En spiller som hadde alt. Teknikk, hurtighet, spilleforståelse og som ikke minst var målfarlig.

Tøffeste motspiller:

Jeg har spilt mot mange tøffe motspillere opp gjennom. Jeg var nok ikke kjent for å være noen murbrekker av en spiss, så jeg har fått mye juling. Den som har gitt meg mest vondt og som jeg ofte gruet meg til å møte var den meget faire, men kontante spilleren fra Birkeland, John Magne Røynås. Han møtte jeg etter hvert også på RIL treningene ettersom han spilte litt i Randesund. Deilig å slippe å møte ham i kamp, men da hadde jeg ham plutselig i ryggen fire ganger i uka på trening.

Vigør-spiller Ole Erik Martinsen rager høyest i en duell med en Stord-spiller. Foto: Christian Stavik

Ellers var det aldri spesielt gøy å møte midtstoppere uten hemninger, som Ole Erik Martinsen, som slo tunneler på deg inni egen sekstenmeter.

Flaueste øyeblikk på fotballbanen:

Jeg husker ikke hvilken kamp eller når dette var, men det var et kort og flaut øyeblikk. Jeg er fargeblind og var innbytter. Etter å ha ivret ved siden av treneren for å bli byttet inn, viste det seg raskt at draktfargene til motstanderlaget ikke gikk i min favør. Jeg bommet og nølte på alt av pasninger og ble byttet ut igjen etter mindre enn ti minutter. I ettertid av den kampen ble det faktisk investert i et ekstra draktsett med en farge som jeg aldri ville ta feil av. RIL-formann Svein Tønnessen ordnet som alltid opp.

Ellers må jeg nevne at jeg på treningsleir i Danmark hadde glemt leggbeskytterne og la inn hvite hotelltøfler under sokkene. Det ble en så stor suksess at jeg faktisk spilte en hel sesong med hotelltøfler i stedet for leggskinn. Det funket veldig bra.

Største opplevelse på fotballbanen:

Det er uten tvil en kamp vi spilte mot Våg på Kristiansand stadion. Jeg var 22 år gammel og hadde fremdeles tykt mørkt hår. Det var sesongens siste kamp og jeg lå vel på andre plass på toppscorerlista etter Thom Jarle Thomassen. Jeg hadde scoret 21 mål, Thom Jarle 24. Til pause sto det 1-0 til oss og jeg hadde «puttet» ledermålet. Thom Jarle, som var tilskuer på kampen, klappet i hendene over nok en toppscorertittel og forlot smilende stadion 15 minutter ut i andre omgang.

Det som da skjedde vil jeg nesten betegne som uvirkelig. Uansett hvor jeg sto plassert så kom ballen i min retning, og uansett hva jeg gjorde så gikk ballen i mål. I løpet av kort tid hadde jeg scoret dobbelt hat trick, samt et mål til. Jeg endte med andre ord opp med å score sju mål på én omgang og åtte totalt. Den dag i dag har jeg litt dårlig samvittighet for den meget habile keeperen Geir Åge Olsen i Våg-målet, for jeg vil faktisk være så frimodig å si at det ikke var noen keepertabber. Det var lykketreff på lykketreff.

Jeg endte dermed opp på 29 mål den sesongen og det var ganske deilig å treffe en blek Thom Jarle på byen seinere den kvelden. Å ha både Svein Trædal og Thomassen bak seg på scoringslista var ubeskrivelig godt.

En morsom historie:

Vi spilte bortekamp, tror det var mot Risør, og fikk frispark rett utenfor sekstenmeteren. Midtbaneeleganten Frode Magnussen og undertegnede stormet bort til ballen for å ta frisparket. I løpet av tre korte ubetenksomme sekunder bestemte vi oss for å kjøre «Start-vippen», som vi aldri noensinne hadde øvd på. Frode skulle vippe, jeg skulle skyte. Muren stilte seg opp med frykt i blikket. Frode gjorde seg klar og vippet som han aldri hadde gjort verken før eller seinere. Det eneste problemet var at han vippet ballen så høyt at jeg endte opp i en hodeduell med spillerne fra muren. Duellen ble imidlertid ganske slapp ettersom både med og motspillere fikk latterkrampe av situasjonen.

Hvordan det ville vært å spille på dette laget:

Dette laget kunne jeg nesten flyttet sammen med. Utrolig bra sammensatt gjeng av ulike personligheter, men med veldig gode sosiale verdier. Like fullt må jeg si at dette er et slagkraftig lag på det nivået vi har spilt på, og sikkert over nivået vårt også. Jeg hadde vært stolt av å få en plass i elleveren på dette laget. Mange har jeg kontakt med i dag, andre ser jeg bare sporadisk. Likevel er dette en gutter man alltid har noe felles med: Konkurranse, vinnerinstinkt og godt kameratskap.

Foto: Kristiansand Avis

Jan Erik Vik

Født: 20. juli 1973

Yrke: Veileder, Aktiv fritid

Klubber som aktiv: Randesund. Våg og nå TIF (Treningsleiren Idrettsforening).

Meritter: Opp og ned i 3. divisjon med Randesund og Våg. To internasjonale seire med TIF. Overlegen vinner fotballgolf med TIF i 2017.

PS! Dette drømmelaget er en lett redigert versjon av det som først ble publisert i Kristiansand Avis 9. juni 2016.

Les også:

– Det var blodsmak i kjeften, kvalme og psykisk terror

Les flere drømmelag her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Mitt drømmelag
  2. Fotball