Her jubler Grimstad-bosatte Jan Berg (56) etter å ha fullført Ironman Barcelona på drøyt 14 timer tidlig i oktober. Foto: Arrangørfoto

Når det umulige blir mulig

Å fullføre 3,8 kilometer svømming, 180 kilometer sykling og 4,2 mil løping i ett strekk er ikke for hvermannsen. Å gjøre det med Bekhterev og klumpfot, øker terskelen ytterligere.

Brukergenerert innhold

Jan Berg
Publisert:

«Jan Berg, you are an Ironman!» hyles det over et overdimensjonert høyttaleranlegg når jeg tråkker over målstreken 14 timer etter start. Jeg er utmattet og i fullstendig ekstase. At kona var rett bortenfor, enset jeg ikke. Hennes klem kom litt seinere. Det hadde vært en ille vond siste time i magen etter at jeg hadde dyttet i meg hva føltes som et tonn av sukkervann og sukkergelé.

Etter å ha forbrent rundt 12.000 kalorier hadde magen gått i stå. At det skulle bli tarmtottene som skulle gi opp først, var jeg imidlertid likegyldig til. Jeg hadde klart det de fleste mente ikke skulle kunne gå. Etter to timer med «vippesvømming», over sju timer med «nakkebrekk-sykling» og over fem timer med «gorilla – løping» var jeg i mål.

Etter å ha forbrent rundt 12.000 kalorier hadde magen gått i stå.

Dette er mine spesielle kroppslige adapteringer som må til etter å ha en godt utviklet Bekhterev og en særdeles spinkel venstre fot med tilnavnet Gandhi. Jeg ble nemlig født med klumpfot. Gandhifoten var så tynn og kort at jeg for lenge siden like godt fjernet fem centimeter av høyre lårbein for å jevne det hele ut når ryggen streiket fra skoliosen (skeiv rygg) beinforskjellen ga.

Gradvis invalidiserende

Det var som 22-åring, etter mye vondt i ryggen, at jeg fikk diagnosen Bekhterevs sykdom, som er en kronisk revmatisk betennelse. Jeg fikk beskjed at jeg kunne glemme masse yrker, at det var ingen kur for min sykdom og at det ville bli langt verre. Leger var kanskje litt mindre diplomatiske før. Jeg var opptatt med studier og tok det vel ikke så ikke opp. Til tross for gandhileggen og den skjeve ryggen, var jeg ganske sporty i min spede ungdom. Det ble imidlertid bråstopp når jeg utover 20- og 30-årene måtte innom sykehus flere ganger, med både cellegift og medikamenter.

Leger var kanskje litt mindre diplomatiske før.

Det ble ille etter hvert og delvis paralyserende. Jeg syntes ikke synd på meg selv, dette var mitt lodd. Sykdommen som nå heter ankyloserende artritt (AS) er gradvis invalidiserende. Grovt sett blir brusken i ryggvirvelen betent. Det er kroppens hvite blodceller, de som jakter etter bakterier og slikt, som tror at denne brusken er et fremmedlegeme. Det er jo ikke heldig og foruten kronisk inflammasjon er sluttresultatet en full forbening av ryggsøylen med en karakteristisk pukkelrygg. Bekkenet får også juling og noen andre saker som følger med.

Her er jeg sammen med min kjære hund Frea, som ofte er med på løpetrening. Foto: Privat

Som 30-åring var jeg livredd for å skli på glatta og ungene kunne ikke hoppe på meg som unger gjør med pappaer. Brå bevegelser ga intens smerte. Det har ikke vært lett å forklare dette til omgivelsene. Som migrene er det en av disse sykdommene det er vanskelig å forstå effekten av uten å ha gått gjennom noe slikt selv. Grei erfaring å ta med seg på en livsreise.

Brå bevegelser ga intens smerte.

Vidundermedikament

Som 48-åring hadde jeg en godt utartet pukkelrygg, røyket, var i elendig form og hadde forsonet meg med situasjonen. Eller hadde jeg? På de gode dagene, rettere sagt de mindre vonde, prøvde jeg å sykle litt. Løping og svømming var utelukket. Så var det fysioøvelser jeg fikk på min ukentlige time hos fysioterapeut. Da kom det et nytt medikament. Embrel. Om jeg ville prøve det? Ukentlig sprøyte. Totalt mirakel. Etter en måned var smerten borte!

Men etter 30 år var kroppens forsvar mot bevegelser så pass innarbeidet at det tok meg to år å kunne hoppe bare ørlite. Hjernen ga meg bare ikke lov.

Kona så en artikkel i avisen: begynn å løp! Ett minutt småjogg og så ett minutt gange. Et to måneders program. To år etter løp jeg min første mil. Tiden brydde jeg meg ikke om. At jeg hadde klart dette, var for meg selv og mine nærmeste et under. Dette ga mersmak.

Etter en måned var smerten borte!

Jeg flyttet til Grimstad i 2014. At noen så medlidende på meg med ghandilegg, pukkelrygg, stivhet og manglende nakkerotasjon som gjør at jeg må vri kroppen for å se meg til siden, var meg dundrende likegyldig. Jeg hadde fått en ny sjanse til å leve et liv uten smerte. Alt er relativt og har man vært nede i skyggenes dal og kommer opp igjen får man en nytt perspektiv på livet.

Nå skal det sies at jeg alltid har vært utstyrt med sterk viljestyrke på godt og ondt. I denne forbindelse var det bra. Vi hadde kun én bil, og det tvang meg å sykle til jobb sommer som vinter fra Skiftenes til Grimstad. Det er jo godt for miljøet også. En sykkelklubb på jobben ble det også til og vi tok for oss Hovden som mål – og sannelig kom vi alle opp. Ingen tid å skryte av, men at vi alle kom opp var en stor seier for en fin gjeng.

En fin gjeng etter løpetur Skiftnes-Vigelandsvannet: James Chalmers (f.v.), Audun Pettersen, Frode Asdal, Roald Ankersen og Jan Berg. Foto: Privat

Hekta på triatlon

En jobbkompis av meg som heter Tore spurte meg om jeg ville joine en superklubb av gale sportsfolk i Grimstad Triathlon. Jeg sa ja og også ja til å stille i Ironman, hva enn det var for noe. Søndagskvelden på svømmetrening stilte jeg sammen med en gjeng av hva som for meg framsto som delfiner ikledd menneskedrakter. Jeg kom meg ikke over til den andre siden av bassenget på 25 meter. Det var ikke håp i havet om at dette kunne gå bra og det var fryktelig pinlig og slo knockout på «you can do it»-selvtilliten. Jeg kunne ikke puste – jeg kan jo ikke vri hodet i crawl, og i brystsvømming stikker beina rett ned som et anker på grunn av pukkelryggen.

Det var fryktelig pinlig og slo knockout på «you can do it»-selvtilliten.

Jeg løste dette ved å bryte crawl ned til sine bestanddeler. Jeg klarte å få til en rotasjon av kroppen som gjorde at hodet var over vannet nok til å få inn en pust. Denne teknikken tok et halvt år å innarbeide og det var akkurat tidsnok til at jeg kunne stille på Hovetri 2019 hvor jeg var med på mitt første trirace. Jeg havnet sikkert sist, men det er jo likegyldig. Jeg gjennomførte med min vippesvømming og framoverlente gorillaløping. Ikke estetisk, men jeg kom da framover.

Det var også et utrolig godt samhold i Grimstad Triathlon. For en gjeng som drev meg framover uten noen voldsord om denne halvgamle karen som til og med ikke hadde rett dialekt. De sa i alle fall ikke rett til meg at det var fullstendig galskap når vi trente mot 3,8 km svømming, 18 mil på sykkelen og som dessert en full maraton.

Det var også et utrolig godt samhold i Grimstad Triathlon.

Vi satte opp et program som gradvis økte volumet fra tre timer hver uke til 15 de siste månedene. Jeg leste alt jeg kunne finne om triatlon og Ironman. For å kunne delta på noe slikt må det være en lett besettelse og det ble det. Det var en ting i hodet: trening. Det er jo besværlig at familien mister et medlem, i hvert fall tidvis. Men kona ga meg støtte og oppfordring. Hun vet godt hvor viktig det er å holde denne kroppen frisk og godt for hodet er det også.

Med full jobb så var det lite annet som var på tapetet. Jeg var meget bevisst på ikke å ta i for mye, ettersom jeg hadde hatt en del betennelser på vårparten på grunn av overbelastning. Jeg fikk klar beskjed om at gamle kropper må bygges opp ytterst gradvis. Derfor ble det mye alenetrening ettersom andre i klubben er i en helt annen klasse. Men bikkja mi Frea var iallfall meget glad i min nye besettelse og aldri hadde den fått så mange turer i innover heiene.

Jeg fikk klar beskjed om at gamle kropper må bygges opp ytterst gradvis.

Mange fra Grimstad

Så kom dagen vil ankom Barcelona. Tidlig i oktober stilte 16 utøvere fra Grimstand Triatlon og vi var uten tvil den beste representerte klubben i forhold til medlemstallet. En tredel av klubben vår hadde meldt seg på. Og vel 30 stilte som heiagjeng. Byen dette skjedde i, Callela, var en time nord for Barcelona og den luktet testosteron, lycra og vrimlet av sykler dyrere enn bilen min. Min 2008-modell er nok nærmest antikvarisk.

Den luktet testosteron, lycra og vrimlet av sykler dyrere enn bilen min.

Alvoret gikk raskt opp for meg; det var ingen utvei og jeg var fanget i mine egne teite, overambisiøse mål. At jeg hadde sjekket livsforsikringen min, viste at jeg forsto dette er på kanten av hva jeg er laget for. Er det ikke bedre ting man kan bruke energien til med alle problemer i verden, er det lov å spørre. Men dette var min kamp; ønsker å vise meg selv at det kan gå, at det er håp i hengende snøre, at selv med all verden motbør kan man kare seg opp med målbevisst stahet, planlegging, selvdisiplin og utholdenhet. Jeg skulle i alle fall prøve.

Det er fire «cut off»-tidsbegrensninger i Ironman. Disse hadde jeg studert nøye. Jeg trodde jeg ville klare svømmingen, og det var syklingen som ga mest bekymring. Jeg måtte ligge rundt 30 km/t de første 90 kilometerne, noe som for meg virket umulig uten drafting. Det er nemlig ikke lov å ligge nær mannen før for å dra fordel av dragsuget hans. Trøsten jeg hadde var at Grøsleklevene ikke ville være på programmet. Jeg håpet at med kun 1000 høydemeter kunne dette gå.

Jeg var fanget i mine egne teite, overambisiøse mål.


Starten går. Det er hauger av menn og kvinner i våtdrakter og en påfallende stillhet blant oss og et skrikende publikum som var lydløs i mitt hode. Det er intenst inni der. Ut jeg går. Litt armer og bein. Pust ut, lang ut med armene. Rolig takt nå. Få inn gliden. Ikke pes. Kjempesikt under vann. Og folk på begge sider. Da må jeg svømme i rett retning. Jeg kan nemlig ikke se framover med nakken min uten å stoppe helt. Må jeg gjøre det hele tiden vil jeg ikke klare tiden. Ok, første bøye og så til høyre. Finn en annen du kan holde på en av sidene. Der var en, til min venstre som holder samme tempo. Det går greit. Beina bare henger etter. Bang! Rett inn i en bøye. Hmm.

Jeg bør ha en svømmekamerat til høyre side der bøyene er. Jo da, der er en. Under vann ser jeg at han ser framover. Så mister jeg en og finner en ny. Krampe i beina har vært et problem. Siden jeg ligger så rett i vannet, som er unaturlig for en kroket kropp, så blir spenninger nedover etter en stund og krampe i låret. Full krampe er en showstopper. Krampen kom, men da var det bare minutter før jeg var ferdig. Jeg har aldri svømt så fort noen gang. Krabbet meg på land med krampen i låret, men like glad. Jeg bruker en time og 45 minutter på de 3,8 kilometerne i vannet, og er dermed 25 minutter foran skjemaet til cut off.

Jeg har aldri svømt så fort noen gang.

Syklingen i Barcelona gikk stort sett veldig bra. Foto: Arrangørfoto

Holdt koken

Nå er det to runder à 90 km med sykling som venter og i den første må jeg holde høyt tempo. Men med litt vunnet tid kan jeg holde noe lavere snittfart. Kroppen føles fin og jeg jeg dytter i meg gel (små sukkerposer), vann og en haug med salttabletter. Veien er brei og fin. For å holde noe sikt framover må jeg vanligvis sykle ganske oppreist. Ikke bra når motvind er vår største fiende på landeveissykkel. men med breie fine veier tør jeg å bøye meg ned på bekostning av sikt framover og holder god fart.

På vei mot mål etter drøyt 14 timer. Foto: Arrangørfoto

Noen rundkjøringer kommer forferdelig raskt på meg, men de sneier unna. Første runde gjøres ferdig med 29.5 km/t i snittfart. Jøss, tenker jeg. Skal jeg kunne klare dette? Nå må jeg være taktisk. Jeg har 40 minutter mer tid på andre runde. Roer ned og kan holde et totalsnitt på 27.5 over begge runder. Nå koser jeg meg nesten og unner meg et smil. Stapper i meg bananer, mer gel og nistepakka med Snickers.

Nå koser jeg meg nesten og unner meg et smil.

En durabelig klem fra kona Brigitte Berg smakte himmelsk. Foto: Privat

Uvirkelig avslutning

Sykkeldelen gjøres ferdig med 20 minutters margin. Men dette var planen: å spare beina for maratonen. Jeg har aldri løpt en maraton før, men jeg stoler på det jeg er fortalt: Man trener ikke på maraton ved å løpe denne distansen, for en full maraton er for nedbrytende. Gorillaen begynner å stampe framover. Det er masse folk som heier. Der er kona, sønnen og kjæresten hans. Heia, skriker de. Jeg blir rørt til beinmargen og begynner å tro at jeg kan klare det.

Jeg blir rørt til beinmargen og begynner å tro at jeg kan klare det.

Medaljen smakte nesten like godt. Foto: Privat

Hva som er rart et at selv om det visstnok ser ut som jeg holder på å kollapse, føler jeg meg helt fin. Det er drikkestasjon hvert 15. minutt. Jeg gjør en stor feil med å prøve Redbull, fordi jeg tenker at koffein vil være bra. Etter noen liter av det begynner jeg å bli særdeles kvalm. Siste milen er tung. Smågulping holde tempoet godt nede og magen er i shut down-modus. Jeg får ikke ned en dråpe væske og tenker det er nå folk kollapser. Fikk se en del av dem. Nå må jeg komme meg videre.

Jeg kommer inn til byen og hører menneskerop. Er nok litt i ørska. Det meste er litt uvirkelig. Holder jeg på å bli en Ironman? Meg? Som trodde at en annen løype med smerte til siste dag var satt opp. Oppløpet. «Jan Berg – you are an Ironman» ropes utover høyttalere. Noen skriker heia. Jeg er over målstreken. Euforisk. Jeg har gjort hva som ikke skulle være mulig. Meg bekjent har ingen med utviklet AS gjort dette før. Mitt Mount Everest er besteget.

Grimstad Triatlon etter endt Ironman Barcelona Bak fra venstre: Magnus Hellstrøm, Audun Pettersen, Roald Ankersen og Thomas Jakobsen. Foran fra venstre: Bart Mertens, Jan Berg, Jacob Berthelsen, Tore Mosten, Jan Asle Gustavsen, Fred Arhur Asdal og Reni Lukas. Ikke på bildet: Morten Vaardaasen, James Chalmers og Brandon Spooner. Foto: Privat

Les også:

På vei mot verdens største syrefest

Min vei mot Ironman Barcelona

Fra himmel til helvete i Ironman Barcelona

Slik forbereder han seg til verdens hardeste triatlon

Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785