For å vite hva lykke er, må man ha kjent på smerte

Alle har vi litt å streve med, noe som kunne vært bedre, men i hovedtrekk er nok besværlighetene temmelig likt fordelt.

Publisert: Publisert:

Håkon Repstad (74) fra Søgne har skrevet dette innlegget. Bildet er tatt i forbindelse med Oslo maraton 2017. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Håkon Repstad sr.

Det går snart mot lysere tider. Varmen, vannet, sjøen, skogen, ja, alt det herlige som følger årstida. Treningssenteret har jevnlig vært benyttet gjennom vinteren, og en og annen turløype er planlagt i rolig tempo. Det kjennes herlig å leve når helsa er god nok. Alle har vi litt å streve med, noe som kunne vært bedre, men i hovedtrekk er nok besværlighetene temmelig likt fordelt.

Impulsivt henter jeg fram racersykkelen som har stått ubrukt i minst 15 år. Jeg har kun beskuet den og samtidig vært glad for at gamle-hobbyen ble «parkert» i tide. Racersykkelen som tillot en farlig fart når formen var som best, men jeg minnes ennå de gode følelsene den idretten kunne gi. Gleden varte ved fram til jeg kantet i 2003 og brakk lårhalsen, og med det mulighet for at blodforsyningen til hoftekula skades og beinvev som gradvis dør. Bruddet var stort nok, og det tok sin tid å bli frisk igjen.

Krevende operasjon

Etter operasjonen ble det terping og øving før muskulaturen igjen ble sterk nok til å makte spaserturer av noen lengde. Operasjonen hadde vært krevende. Stabiliseringsmuskulaturen omkring rumpeballene var blitt utsatt for kutt, og titanforsterkninger med skruer i lårhals og lårbein gjorde etter hvert til at «racersykkel-sesongen» for en sekstiåring definitivt var over.

Dette bildet er tatt utenfor Repstads hus på Volleberg i 2003. Etter sykkelvelten, da lårhalsen brakk. Foto: Privat

Siden ble joggeturer en fornøyelse. Av og til innover i Hellersdalen, rundt Tjomsevannet eller til Lindåsen. Slik kjente jeg igjen på gleden av å være i bra fysisk form.

Så gikk årene helt fram til vårparten 2019. Da begynte jeg å kjenne på uforklarlige hoftesmerter som kom og gikk. Ofte om natta, eller etter en spasertur. Det var vondt å gå, og i begynnelsen av sommeren hinket jeg mye. Det var smerter til og fra. Til tider ble staven «en god venn» å støtte seg mot. Venstre beinet ville ikke bære. Jeg resignerte og i samtale med legen kom lårhalsbruddet fra 2003 så i fokus. Imidlertid beskrev Unilabs Røntgen Kristiansand stort sett bra tilstand. Ingen tilkomne frakturer.

Fra et temporitt på Torridalsveien mellom Saga og Sødal. Foto: Tor Erik Schrøder

En dag i sommer leste kona mi om bivirkninger ved bruk av kolesterolsenkende medisiner, de som skal gi friske år til livet. Viktig tekst å lese, om bivirkninger, om muskelverk og muskelsvakhet. Først leste hun en gang, så enda en gang. Var man over 70 år, skulle man være svært forsiktig med slike medisiner, om muskelverk og muskelsvakhet meldte seg. Anbefalingene var å droppe medikamentene og kontakte lege. Det ble antakelser og egendiagnose. Jeg droppet pillen. Først en dag, så enda en dag og på den fjerde dagen føltes en markant bedring. Smertene i hofta kjentes ikke og jeg slapp å hinke. Livet var igjen herlig noen dager, og nedturer på ny erstattet med opptur.

Egendiagnosen feilet

Jeg tenkte – vær skeptisk og spørrende til hva du putter i deg. Men egendiagnosen feilet – etter litt kom hoftesmertene tilbake og levde sitt liv i ukene som fulgte.

Å påvise feilen syntes vanskelig, men via en CT fra 2017 ble mistanken forsterket. Der var beskrevet postoperative forandringer i venstre hofte. Mindre strukturendringer som ved avasculær nekrose.

Den gangen var den medisinske beskrivelsen uten betydning da undersøkelsen gjaldt andre ting.

Etter nytt røntgen på sykehuset, og påfølgende samtale med overlege-ortoped-fagmann, var jeg forberedt på at protese kunne bli eneste mulighet om jeg skulle bli fritatt for smertene. Sykehuslegen ga meg imidlertid ikke noe snarlig håp. I samtalens løp var spørsmålet hans hvor langt jeg var i stand til å gå?

– Tre-fire kilometer, men med smerter, svarte jeg.

– Hva med trappene da, til tredje etasje hvor jeg bor? spør jeg.

– Har du ikke heis? spør legen.

– Jo da. Vi har jo heis.

Trøsten kom

Jeg stoler oftest på fagfolk, men føler hvor utrolig viktig det er at psykologidelen er med i en slik samtale/konsultasjon. Jeg fikk klar beskjed om at operasjon var uaktuelt; – om det var det jeg så for meg.

Så kom trøsten. Følte jeg behov, kunne jeg i ettertid kontakte ortopedisk avdeling. I tillegg bekreftet overlegen ny innkallelse til kontroll om et års tid.

I mellomtida får jeg støtte meg til hva Kari Bremnes uttrykte: Jeg kan ikke tenke meg hvordan man kan vite hva lykke er hvis man ikke har kjent på smerten.

Håkon Repstad sr.

Mosjonistinteressert

Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Sykkel
  2. Blogg