Ole Gerhard Sørensen (t.v.) og Start-kamerat Preben Gundersen pakker inn Rosenborgs Trond Fredrik Ludvigsen i en seriekamp på Kristiansand stadion i 2002. NTB Scanpix

Mitt drømmelag: Ole Gerhard Sørensen

Ole Gerhard Sørensen (36) fra Søgne, som har rundt 40 A-kamper for Start, har satt opp sitt drømmelag i en 1-3-5-2-formasjon.

Brukergenerert innhold

Ole Gerhard Sørensen

Keeper: Rune Nilssen

Man må sette pris på gjennomgående hyggelige og reale personer, og Rune var og er virkelig en av dem. Som unggutt i Start var han den A-lagsspilleren som alltid var hyggelig og hjelpsom, og han var også blant dem som bidro sterkt til det gode miljøet i garderoben. Som keeper var han ekstremt god med beina, noe langt fra alle keepere var for 10–15 år siden. Dermed kunne han være med i pasningsøvelser og firkant på trening uten å ødelegge for alle andre. Bankmann, grillmester og trolig blant topp fem Eurovision-entusiaster i Norge.


Høyre midtstopper: Lars Martin Engedal

Lars Martin var mer voksen i spillestilen som 14-åring enn de fleste er etter de har passert 30. Vi spilte mot hverandre i oppveksten, men sammen på kretslag og seinere i Start. Å spille stopper sammen med han var lett, og å spille midtbane foran ham var også en drøm. For Lars var i absolutt verdensklasse til å organisere og prate. Derfor blir han naturligvis nå hentet inn som konferansier og indre bane-reporter i Start. En naturlig ledertype som alltid tar på seg ansvar og får jobben gjort. Da vi spilte sammen i Donn 2 for et par år siden, spurte jeg om han ville ta ansvar for å dra i gang noe sosialt for laget. Dagen etter datt det inn invitasjoner til seks lagfester, med detaljert program. Alle lag trenger en som Lars Martin. Scoret ikke mange mål, men vi husker alle perlen i Alta.


Sentral midtstopper: William Aligo

Kom som en eksotisk stjernespiller inn i vårt Søgne-lag som lilleguttspiller. Der bemerket han seg spesielt ved at han valgte å skyte fra nesten alle cornere. Han scoret også ofte på det. Etter hvert ble han flyttet bak i banen, og der var han etter min vurdering den beste forsvarsspilleren på Sørlandet, utenfor Start, i mange år. Uten noen stygge skader hadde han også fått mer enn 20 minutter spilletid i eliteserien for Start. De minuttene var riktignok på Lerkendal, 16. mai, foran 20.000 tilskuere. William er nesten umulig å drible seg forbi, på grunn av ekstremt lange, og spisse, armer og bein. I tillegg til at han var veldig rask før han ble gammel. Rakk å få legendestatus i Donn før han flyttet til hovedstaden. Selvskreven på laget, både av sportslige og sosiale årsaker.

Hele Bjønsaas header ballen. Kristofer Hæstad og jeg følger med. NTB Scanpix

Venstre midtstopper: Helge Bjønsaas

Helge tok på seg oppgaven å passe på at ingen av ungguttene som kom opp på Starts A-lag trodde de var noe. Han taklet og kjeftet på dem så de nesten ikke turte å komme tilbake. På banen, enten det var i kamp eller på trening, gikk det ofte i svart for Helge, men utenfor var han stille, rolig og utrolig hyggelig. Jeg husker godt krangelen mellom ham og Marius Johnsen, der unge Johnsen syntes Bjønsaas oppførte seg utrolig barnslig. «Hvor gammel er du egentlig?» skrek Marius. «35» smalt det kjapt tilbake, og så begynte vel egentlig bare alle å le. Jeg hadde også Helge som trener i Donn mange år etterpå. Da ble han ganske frustrert over en spillergruppe som ikke var de beste til å møte på trening og bortekamper. Det endte med at han begynte å røyke.


Høyre ving: Harald Haugland

Harald er ett år yngre enn meg, og jeg visste ikke hvem han var før jeg kom til Start som juniorspiller. Han var en av de vanskeligste spillerne å møte. Hadde det laveste tyngdepunktet av noen spillere jeg har sett, så det var helt umulig å drible ham. En enorm førsteforsvarer, men også en veldig god offensiv spiller, med et bra driv med ballen, god teknikk og bra fotballforståelse. En svært laidback og fin fyr, som kanskje var litt for avslappet til å lykkes
helt som toppspiller?

Trappet noe uventet ned da han var 19–20 år, noe mange i Start var både forbauset og skuffet over. Harald var også mye sterkere enn han så ut som, noe jeg fikk merke da vi delte rom under en treningsleir i Danmark. Vi hadde fått dobbeltseng og fant ut at vi skulle ha brytekamp, der målet var å kaste den andre ut av senga (her var vi påkledd altså). Til tross for at jeg var et hode høyere enn ham og veide 20 kilo mer, så føltes det som om det var Jon Rønningen jeg fightet med!

Fredrik Strømstad: Teknisk briljant og veldig leken, både på og utenfor banen. NTB scanpix

Høyre indreløper: Fredrik Strømstad

En fantastisk spiller, som dessverre fikk siste del av karrieren mye ødelagt av skader. Det positive var at jeg da fikk spille sammen med ham i Donn 2, og da han var frisk og rask, kunne vi alle se at han burde spille minst fire divisjoner høyere oppe i seriesystemet. Teknisk briljant og veldig leken, både på og utenfor banen. Selv om han leverte mange strålende kamper for Start, og på landslaget, vil nok historiene om alt han fant på utenfor banen nesten leve lenger. Han, spesielt sammen med Tom Berhus, leverte sketsjer og forestillinger helt på høyde med det beste fra utlandet. Det har han heldigvis ikke sluttet med.


Sentral midtbane: Ivar Langenes

Da Ivar og jeg var 12–13 år, vannet vi plenen deres slik at vi kunne trene på taklinger, og målet var ikke å ta ballen. Det er derfor litt overraskende at Ivar i årene etterpå sjelden satte inn taklinger i det hele tatt. Ivar er det stikk motsatt av Øyvind Leonhardsen som spiller. Han elsker å leke med ballen, men det er ikke alltid han løper like mye. Var en herlig medspiller i oppveksten, både på Søgnes grus- og gressmatte, men også utallige timer i hager og balløkker. Ivars tyngste øyeblikk var da han ble byttet inn, for så å bli byttet ut igjen, under en kamp for Starts juniorlag. Var ellers veldig god til å filme, og irriterte seg ofte over at jeg ikke var det. Har blitt sammenlignet med både Luis Figo og Robert Pires, men endte opp som moteskaper i verdensklasse.

Gruppe Sør på talentsamling i 1999. Blant spillerne var Arne Lossius (RIL) til venstre bak, Lars Martin Engedal (t.h bak). Jeg i midten bak. Kristofer Hæstad og Kjetil Bøe er hhv. nummer en og tre fra venstre i midtre rekke. Privat


Venstre indreløper: Kristofer Hæstad

Doffen var en offensiv «stjernespiller» i barndommen, men utviklet seg til å bli den perfekte indreløper i 4-3-3-systemet som ble brukt i Start under Tom Nordlie. Jeg spilte sammen med Doffen på kretslag, i Start og hver dag på skolen i tre år på idrettslinja på videregående. Han var aldri dårlig. Du visste at du alltid fikk 100 prosent innsats, og uansett om det var oppvarming til en treningstime i Gimlehallen, eller landskamp for Norge, så ville Doffen vinne like mye. Ble etter hvert dyrket litt for mye som defensiv løpegutt, synes jeg, og hadde han fått spille i drømmerollen som indreløper også i tiden etter Start, ville han trolig oppnådd enda mer på fotballbanen.


Venstre ving: Anders Gundersen

Som Arsenal-supporter får han ha meg unnskyldt, men jeg vil si at Anders var en slags Lee Sharpe på venstrevingen på Søgne-laget jeg spilte på i oppveksten. Han var rask, direkte i stilen og når han kom ned til linja, slo han fantastiske innlegg. En drømmespiller å ha på laget når man er glad i å score mål. Også en drømmekamerat å ha med seg på løkka når man skal trene avslutninger. Vi var dessuten noen racere til å pelle krabber sammen. Anders var etter hvert litt for lik Lee Sharpe også utenfor banen, og han ga nok opp proffdrømmen i det han oppdaget at det var andre ting enn fotball det gikk an å bruke helgene på. Det er for få spillere av den typen i dagens fotball – vinger med presise innleggsføtter, så derfor får han plass på mitt lag.


Spiss: Kjetil Bøe

Kjetil var fantastisk god som ung spiller, den beste spilleren i en 83-generasjon fra Agder som var veldig god. En utrolig klok spiller og teknisk nærmest perfekt. Tok de rette løpene, hadde et utrolig bra førstetouch og scoret mål for gøy i oppveksten. Hadde en litt mer avslappet holdning til fotballen enn for eksempel Kristofer Hæstad og Lars Martin Engedal, som han spilte sammen med på både landslag og klubblag. Dessverre ødela skader mye for ham. Til tross for det herjet han for Fløy i 2. divisjon i mange år. Det finnes dessverre mange historier om spillere som kunne, burde, skulle nådd mye lenger, og Kjetil er sikkert lei av å høre det, men han er nok en av dem. Heldigvis er han god i det meste annet også, så han har klart seg meget bra selv om han ikke ble den fotballstjerna de fleste nok trodde han skulle bli.

Høllen klar til cupkamp mot Start i 2014. Bak fra venstre: Angriper Morten Dalane, målvakt Karl Erik Jåtun, midtbanespiller Ole Gerhard Sørensen, midtbanespiller Thomas Candasamy, målvakt Kim André Nistad, midtstopper Bjørn Erlend Kleiven, back Lars Erik Lavrantsen, midtbanespiller Ditlef Ueland, midtbanespiller Bjørn Vidar Gundersen og oppmann Aslak Johansen. Foran fra venstre: Angriper Chris Thomas Johansen, back Petter Aamodt, midtstopper Christian Rogstad, angriper John Erling Langeland, angriper Bendik Gundersen, midtbanespiller Jarle Rogstad. Rune Stensland


Spiss: Bjørn Vidar Gundersen

Bjørn Vidar var spillende trener på Søgnes herrelag da jeg ble hentet opp på seniorlaget som 15-åring. Da jeg returnerte for å spille for Høllen FK 17–18 år seinere, var Bjørn Vidar fortsatt spiller! Og da jeg la opp (foreløpig) som aktiv spiller, etter 2017-sesongen, spilte han ennå. Det er noe herlig over spillere som aldri gir seg, som synes det er så gøy at de spiller til de nærmer seg 50.

Grunnen til at han kunne det er selvsagt fordi han er god. Og selv om toppfarten nok forsvant for noen år siden, bevarte han rykket på de to-tre første meterne. Målfarlig og god teknisk, og var sammen med brannmann Bendik Gundersen en fryktet spissduo i utallige år. Det at han er fysioterapeut er nok også en årsak til den lange karrieren, samtidig som han alltid var utrolig nøye med å styre belastningen. Han hadde for eksempel alltid kjenning til en strekk bak i låret hvis det var løpetrening. Jeg satte pris på at han slapp meg til på 3. divisjonslaget da jeg var så ung, og så tror jeg sikkert det var fornuftig at foreldrene mine nektet meg å være med laget på «treningsleir» til Ayia Napa før sesongen.


Innbyttere:

Runar Stoveland: Var en helt vilt god keeper på små mål, og jeg slet alltid med å score på ham da vi spilte på ulike Søgne-lag i oppveksten. Nådde aldri noen keeperhøyde, og da er man ganske sjanseløs når man kommer på store mål. Derfor ga han seg også ganske raskt etter at vi kom på samme småguttelag og skulle spille 11-erfotball. Det er nok en skjebne som mange unge lovende keepere har lidd, og derfor tenkte jeg det var på sin plass at han i alle fall fikk en plass på benken på drømmelaget.

Atle Roar Håland: Min gode kollega i Start kom som en leder og forsvarsstjerne til Start fra MK i 2004 og ble umiddelbart en stor suksess. Han henviste også meg til benken, noe jeg ikke kan annet enn å være enig i. Men jeg velger å benytte denne anledningen til å ta en slags «hevn». Så derfor blir det benken på Atle Roar.

Mitch Nicholls: Jeg spilte fotball tre år i Australia mens jeg studerte, og i Palm Beach Sharks dannet jeg spisspar med en ung jypling på 16 år. Han hadde selvtillit som om han skulle være en superstjerne, og etter hvert så vi jo alle at han hadde noe spesielt. Han ble hentet til Brisbane Roar i toppserien i Australia ett år seinere og har siden spilt 10–15 sesonger på toppnivå i Australia og Asia, samt fått med seg en håndfull landskamper. Det er gøy å se unge spillere slå igjennom og få drømmene sin oppfylt.

Erik «Myggen» Mykland: Hadde jeg spilt offisielle kamper med ham kunne jeg tatt ham med på laget, men jeg har kun spilt MOT ham. Det var i 5. divisjon da vi i Donn 2 slo hans Risør i kampen om opprykk. Har siden spilt løkkefotball sammen for gøy, og det er fasinerende å se hvor god han er. Det er enda gøyere å se hvor gøy han synes det er å spille fotball. Selv om han nå er en godt voksen mann, blir han som en guttunge hver gang han ser en fotball. En herlig type, og i likhet med de fleste andre sørlendinger så hadde jeg også Myggen som en av mine store favorittspillere på 90-tallet.

Ben Wright: En utrolig snill og høflig fyr, med veldig spisse albuer og en løpeteknikk som gjorde at forsvarerne ofte endte opp med å få en albue i trynet. Peder Winsnes, som oftest var den som møtte Ben på trening i Start, kan skrive under på det. Scoret jevnt og trutt i 2003 og 2004, men fikk siste del av tiden i Start ødelagt av skader. Bor i dag på New Zealand. Det gøyeste med Ben var at han trodde parkeringsbøtene forsvant hvis han bare lot være å åpne brevene som kom. Til slutt måtte det vel en eller annen nedbetalingsløsning til for å gjøre opp for alle inkassokravene. Det var også god humor da han kom på trening uten bilskilter. De hadde blitt tatt ettersom han ikke hadde betalt årsavgiften på bilen, men Bens første tanke var at det måtte være fordi han ikke hadde betalt NRK-lisensen.

Hvilke kriterier har du lagt vekt på i uttaket av ditt drømmelag?

– Det er en god miks av de beste, men også morsomste og triveligste, spillerne jeg har spilt med opp igjennom. De jeg har synes det har vært gøyest å spille sammen med.

Hvem er den beste spilleren du har spilt med?

– Det siste året har jeg fått spille litt løkkefotball med Myggen, så han må jo være den beste. Men av de jeg har spilt offisielle kamper med så må jeg si Fredrik Strømstad. Det var mange gode spillere på det Start-laget som etter hvert tok sølv i 2005, men Fredrik hadde nok det høyeste toppnivået. Når han hadde dagen, var det nesten umulig å ta fra ham ballen, og han var en type spiller som alltid kunne skape noe spesielt. Jeg husker første gang jeg så Fredrik spille, det var i en five-a-side-turnering i Sørlandshallen der man meldte på kompislag. Vi tok bussen fra Søgne, vi var vel 12–13 år. I en pause ble vi stående og kikke på denne lille karen som driblet rundt på alt og alle. Dette må være verdens beste tiåring, tenkte vi. Selv om det viste seg at han var ett år eldre enn oss, var han fortsatt latterlig god. At han også er en strålende fyr med fantastisk humor, er også utrolig viktig.

Tøffeste motspiller?

– Som ung spilte jeg på et godt Søgne-lag, som vant de fleste kampene vi spilte. Men vi kom alltid til kort mot Vigør. De hadde en strålende keeper i Mikael Høiby, de hadde Lars Martin Engedal som forsvarssjef, men det var spissen Kjetil Bøe som skremte vettet av alle de møtte. Jeg husker vi møtte dem i en cupkamp. Vi ledet 1–0 til pause, jeg hadde scoret og vi var fornøyde. Så flyttet Vigør Kjetil fram fra sentral midtbane til spissplass, og i løpet av en halvtimes tid ledet de 5–1. Jeg tror han scoret alle. Vi spilte sammen på kretslag og seinere litt i Start, og i en veldig god 83-generasjon fra Sørlandet, var Kjetil den beste fram til skadene satte ham tilbake.

Din største opplevelse på fotballbanen?

– Det er fristende å si seieren i Adidas Cup med Søgne, da ble vi møtt av orkester på togstasjonen og jeg ble intervjuet av lokalradioen. Men det er ingenting som kan måle seg med debuten min for Start i eliteserien. Det var vanvittig stort. Jeg kom inn på stillingen 0-2, hjemme mot Lillestrøm, men likevel var det en fantastisk følelse. Alle de tusenvis av timene med trening på løkka, i skolegården og med laget, det var jo fordi vi drømte om å få spille for Start. Jeg hadde nesten gitt opp den drømmen etter å ha vært skadet fra jeg var 16 til 18 år, så da jeg endelig fikk muligheten var det stort.

Ditt flaueste øyeblikk på fotballbanen?

– Jeg tar et øyeblikk fra utenfor banen. Jeg ble kalt inn til U21-landslaget sammen med tre av lagkameratene mine i Start i 2002. Jeg fikk innkallelsen dagen før, fordi Azar Karadas hadde meldt forfall, så jeg pakket i en fei. Vi fra Kristiansand fløy direkte til København, der vi skulle møte resten av troppen og reise sammen videre til Polen. Da vi ventet på trener Per-Mathias Høgmo og de andre på Kastrup, sjekket jeg passet mitt. Det var gått ut på dato tre uker tidligere. Doffen, Lars Martin Engedal og Marius Johnsen kunne ikke annet enn å le, mens jeg satt og gruet meg til mitt første møte med landslagsledelsen. Da Høgmo kom måtte jeg bare si det som det var: «Hei, Ole Gerhard her. Hyggelig. Du, jeg ser det at passet mitt har gått ut. Hva gjør vi med det ...?». Ei hyggelig NFF-dame fulgte meg i taxi til ambassaden i Køben, bestilte nytt fly til oss, og nye taxiturer i Polen, slik at jeg til slutt kom meg fram. Det kostet nok en formue, og det ble min første, og siste, landslagstur ...

En morsom historie ...?

– Fredrik Strømstad er som kjent en mester i å imitere, og på bussturene hjem fra bortekamper var det relativt fast prosedyre at han tok tulletelefoner til ulike mennesker og spilte det over høyttaleranlegget i bussen. Jeg husker godt han ringte til daværende MK-trener Svein Hansen, som hadde gjort det for vane å slenge med leppa om Start i avisen. Fredrik utga seg for å være en av journalistene i Fædrelandsvennen og intervjuet Hansen i cirka ti minutter. Spørsmålene han stilte ble rarere og rarere, og alle vi i bussen måtte jobbe hardt for ikke å få fullstendig latterkrampe, noe som ville avslørt ham. Jeg husker også Fredrik tulleringte til den lokale videokiosken på nesten hver busstur, og de gikk fem på hver gang!

Hvis du selv skulle hatt en plass på ditt drømmelag, hvor på banen ville det vært?

– Det måtte vært på midtbanen, som en litt dyptliggende ballfordeler mellom Doffen og Fredrik. Jeg likte meg alltid best som midtbanespiller. Det var en del trenere som ønsket å gjøre meg til midtstopper, men på et drømmelag så setter jeg meg selvsagt i drømmeposisjonen.

Ole Gerhard Sørensen

Født: 1. mars 1983.

Yrke: Mediesjef i Start. Trener for RIL G7 på fritida.

Klubber som aktiv: Søgne FK, IK Start, Griffith University, Musgrave Soccer Club, Palm Beach Sharks, Høllen FK og Donn.

Meritter: Uoffisiell norgesmester (Adidas Cup) med Søgne G14. Norgesmester for militærlag i 2002. Seriemester i 5. divisjon med Donn 2.