Endelig er livet i gang!

I en alder av 45 år er jeg 40 kilo lettere enn på mitt tyngste, omsider røykfri og trener regelmessig.

BLOGG: Allerede før skolealderen begynte vekta mi å snike seg oppover. Jeg tenkte ikke noe på det da, men fikk kjenne det mer og mer da jeg begynte på skolen.

Jeg ble fort et mobbeoffer på grunn av min tykke kropp, og strevde med å gjøre ting som de andre i klassen klarte lett som bare det. Jeg var alltid den siste i alle aktiviteter, så jeg ble fort puffet bort, og ble ingens førstevalg i leker.

Sånn fortsatte det dag ut og dag inn. Jeg gikk veldig mye alene, trivdes ikke på skolen, og ingen gjorde noe for meg heller.

Mobbeoffer igjen

Da jeg skulle begynne i 5 klasse, flyttet vi og jeg skulle begynne på ny skole. Jeg håpet det skulle være en ny start for meg, og ting gikk ganske bra, men vekta var med meg ennå, og jeg ble ikke mindre. Det tok ikke lange tiden før jeg ble et nytt mobbeoffer og igjen ble jeg innesluttet og ensom. Jeg begynte å skulke skolen, særlig gymtimene. I en alder av 12 år viste vekta allerede 85 kilo, men ingen slo alarm angående dette.

Jeg begynte å skulke skolen, særlig gymtimene.

Ikke hjemme heller, for det var hele tiden: Spis opp maten din, nå må du spise. Jeg spiste, og for meg var maten min største trøst da alt annet raste sammen.

Ungdomsårene var heller ingen dans på roser. Vekta fulgte meg jevnt og trutt, og jeg hadde ikke mange venner som jeg gikk sammen med. Husker at jeg hadde ei som jeg kunne stole litt på, ellers gikk jeg alene. Smugspising og trøstespising utgjorde store deler av min hverdag.

Årene gikk, og jeg skulle ut i arbeidslivet. Alt var et slit og ork. Jeg var innom en del jobber, før jeg landet på ungdomsskolen som reinholder.

Problemene hopet seg opp

Jeg var der i mange år, men i 2007 ble jeg ryggoperert for prolaps etter år med plager. Livet forverret seg ytterligere da et samlivsbrudd kom i kjølvannet av operasjonen. Jeg stappet i meg masse usunn mat for å trøste meg selv, og hver gang jeg gjorde det, var jeg lykkelig i en kort stund. Så ble alt mørkt og trist igjen.

Smugspising og trøstespising utgjorde store deler av min hverdag.

I godt voksen alder fikk jeg påvist diabetes type 2 og stoffskifteproblemer. Etter en tid måtte jeg også få meg pustemaskin fordi jeg stoppet å puste om nettene.

Jeg begynte å lukke meg inne, ble folkesky, og gikk ikke ut alene. Jeg visste at jeg var feit, men trengte ikke at folk sa det til meg. Det var veldig sårende og jeg ble veldig deprimert og utviklet også angst.

Jeg sa mye mye stygt til meg selv og trykket meg selv ned, for så å spise meg litt glad igjen. En dag jeg sa høyt til meg selv: Nå må du gjøre noe, du kan ikke leve sånn lenger.

Evjeklinikken

I 2014 fikk jeg et tilbud om å prøve et opphold på Evjeklinikken, noe jeg sa ja takk til. For meg var dette midt i blinken, med fokus på kosthold og trening, bryte med gamle uvaner og få inn gode rutiner. Intervallet var tre uker der oppe og to uker hjemme.

Jeg klarte å redusere vekta en ganske god del i løpet av tiden på klinikken, men gikk tilbake til de vante uvanene hjemme. Jeg lurte meg selv: Det er jo en stund til jeg skal opp igjen, så det går bra ...

Jeg vurderte slankeoperasjon, og følte at det var rette veien for meg om jeg skulle klare å fungere i livet og hverdagen. Jeg gikk da ti uker på kurs, før jeg kunne komme videre til operasjonen. Det var fortsatt tid til å ombestemme seg og jeg helte for og imot mange ganger, men landet på at jeg tok den.

For meg var dette midt i blinken, med fokus på kosthold og trening.

Røykfri og treningsglad

Operasjonen ble utført i september i fjor og jeg angrer ikke på valget mitt. Det oppleves heller ikke som et nederlag at jeg måtte ta den veien.

På mitt tyngste veide jeg minst 120 kilo. Nå er jeg nede i 83 og vil prøve å finne min plass på 70-tallet etter hvert.

Jeg er kvitt både diabetes og pustemaskinen, og det føles helt ubeskrivelig deilig, for den maskinen gjorde ikke depresjonen noe mindre. Jeg har holdt meg røykfri i ni måneder, og er godt fornøyd med det!

Jeg er kvitt både diabetes og pustemaskinen, og det føles helt ubeskrivelig deilig,

Nylig meldte jeg meg inn på et treningsstudio, noe jeg aldri ville ha trodd jeg skulle gjøre. Jeg trener tre dager i uka, og trives så godt at det kanskje blir enda ei økt til ukentlig. Jeg føler at slankeoperasjonen bare har vært et hjelpeverktøy, og at det er nå den virkelige jobben begynner. Jeg gleder meg!

Les også:

Nok var nok!

Fra rusmisbruk og overvekt til en sunn livsstil

Fra pubkrakken til styrkerommet

Mine fem avgjørende øyeblikk for et lengre liv

Det starter i topplokket