NM-gull med bismak

Det var gøy å vinne NM, men skuffende at jeg ikke løftet mer enn jeg gjorde. Målet er fortsatt å klare VM-kravet.

Publisert:

Kristiansanderen Elisabeth Sletten (22) vant tidligere i desember NM-gull i benkpress med et løft på 70 kilo i sin vektklasse −57 kilo. Det er fem kilo bak hennes stevnepers. Her fra oppvarming i NM-byen Fredrikstad. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Elisabeth Sletten
Denne artikkelen er over to år gammel

Den dagen jeg meldte meg på norgesmesterskapet i benkpress ble alt så virkelig. Nå var det en realitet, og jeg måtte gi 100 prosent.

Jeg har alltid hatt høye forventninger til meg selv. Når jeg går inn for noe, gjør jeg alt jeg kan for å prestere best mulig. Prestere godt på konkurransen, men like godt på trening.

Hele veien har jeg vært motivert, jeg har trent bra og virkelig gått ”all in». Jeg har ofret det sosiale for å få nok søvn, hvile og trening. Slik at hvis det gikk dårlig, visste jeg iallfall at jeg hadde gjort alt i min makt for å lykkes.

Jeg skulle i alle fall ikke kunne legge skylden på en bytur eller et glass øl.

Jeg skjønte fort at jeg ikke kunne lage mitt eget treningsprogram denne gangen. Jeg har ofte en tendens til å legge opp treningen slik jeg ønsker, og ikke nødvendigvis slik jeg trenger for å få best mulig resultat. Jeg kom i kontakt med Nils Kjetil Sande, som ble norgesmester i Strongman 2017 og har vunnet en rekke titler utenom.

Topp treningsprogram

Han sydde sammen noe helt magisk. Jeg har aldri hatt så god progresjon og følt meg så sterk noen gang.

I første lokalstevnet midt i opptreningen til NM, satte jeg ny stevnepers på 75 kilo, og målet mitt for 80 kilo og VM-krav kom enda nærmere. Jeg var full av motivasjon og selvtillit til å fortsette treningen. Treningsprogrammet ble fulgt til punkt og prikke og jeg så virkelig målet mitt langt der fremme.

Når man legger ned så mye tid til trening, spising og soving, kan man på en måte forvente at resultatene skal komme deretter. Målet mitt var ikke bare å vinne, men faktisk å sette ny personlig rekord og kvalifisere meg til VM.

For dere som leste mitt første innlegg i Lokalsporten, er pappa min høyre hånd på trening. Han har selvfølgelig vært mye involvert denne gangen også, og ble med meg til Fredrikstad 9. desember.

Sammen med pappa Karl Anders Sletten (53). Han er min høyre hånd på trening og har fulgt meg godt opp før og under NM. Foto: Privat

Jeg var kjempespent, ikke bare fordi jeg skulle på mitt første norgesmesterskap, men også fordi jeg hadde så høyre forhåpninger til min egen prestasjon. På forhånd hadde jeg visualisert alle løftene mine i hodet. Jeg visste hvor mange kilo som var på stangen. Jeg gikk igjennom alt det tekniske i hodet, og jeg var forberedt på alt som kunne skje.

Jeg stilte i klassen -57 kilo i dette mesterskapet i Fredrikstad. Det vil si at jeg måtte veie 57 kilo eller mindre for å få lov til å løfte.

Pappa og jeg møtte tidlig opp på stevnedagen. Faktisk fire timer før jeg skulle løfte. Innveiingen min var klokka 14, så det vi gjorde i mellomtiden var egentlig bare å se oss rundt, bli kjent med andre utøvere og prøve å roe nervene.

Fikk stevnenekt

Da jeg kom til innveiing var jeg klar. Men det var ikke stevnearrangøren. Jeg fikk pent beskjed om at jeg hadde innveiing 12.30, og at jeg ikke fikk lov til å løfte fordi jeg var for sent ute. Jeg ble kjempestresset. Løp rundt å prøvde å snakke med sekretariatet for å fortelle dem at det antagelig har skjedd en misforståelse og at jeg hadde lest et stevneprogram som ikke var oppdatert.

Pappa derimot prøvde å fortelle dem at jeg kom helt fra studier i Danmark for å løfte, og at systemet var for firkantet til å ikke lage et lite unntak. Forsøkene våre funket, og vi fikk overtalt dem til å ta meg inn til innveiing. Vi fikk sendt alle gutta ut av garderoben og jeg var klar.

Etter innveiingen fikk jeg vite at jeg skal løfte om 20 minutter. Jeg ble igjen stressa, og pappa visste ikke hvor og hva han skulle gjøre. Ikke bare måtte han ta noen telefoner, men han skulle også finne mat til meg, hjelpe meg med utstyr og levere inn lapper til sekretariatet. Han løp rundt som en forvirra vegg-lus. Jeg fikk trykket i meg noe halvvarm lapskaus, kledd på meg utstyret og startet å varme opp.

Her gjør jeg meg klar til et nytt løft. Foto: Privat

Mye stress

Under oppvarmingen føltes kroppen sterk, og selv om jeg var en smule stressa, fikk jeg likevel gjennomført noen gode løft. Det ble så annonsert på høyttaleren at jeg skulle løfte, og jeg stilte meg i kø og gjorde meg klar. Helt proppet med selvtillit og motivasjon sto jeg klar. Helt til landslagstreneren kom bort til meg og sa: ”Jammen, Elisabeth du skal ikke løfte før om 45 minutter. Du får varme opp en gang til, så sees vi.”

Skuffet gikk jeg tilbake til oppvarmings-området og gikk igjennom oppvarmingsrutinene en gang til. På min andre oppvarming for dagen føltes løftene mye tyngre, men jeg bestemte meg for å holde meg til planen.

Dum avgjørelse

Da det endelig var min tur, skulle jeg på mitt første løft på plattingen løfte 70 kilo. Jeg fikk dette løftet godkjent, og sendte pappa til sekretariatet for å be om 77,5 kilo på andre løftet. Det skulle jeg aldri gjort. I styrkeløft må man alltid øke, det vil si at hvis jeg løfter 77,5 kilo og ikke klarer det, har jeg ikke lov å ta av kilo på mitt siste løft.

Her er det like før jeg skal løfte 77,5 kilo. Foto: Privat

Jeg misset mitt andre løft, det var rett og slett og tungt. Jeg måtte nå velge å enten øke (noen som ikke var et alternativ nå, fordi det kjentes så tungt ut) eller prøve på 77,5 kilo igjen og håpe på et mirakel. Denne misset jeg også og etterpå var jeg ekstremt skuffet over meg selv.

Ingenting gikk etter planen, jeg endte opp med 70 kilo. Fem kilo under egen pers, jeg fikk ikke løftet noe VM-krav og jeg er tilbake hvor jeg startet. Jeg må bare bite i det sure eplet. Jeg er i hvert fall en erfaring rikere. Jeg hadde virkelig lagt mye arbeid i dette. Og prøver å finne alle mulig grunner til hvorfor jeg ikke klarte å leve opp til mine egne forventninger.

På toppen av NM-pallen med gullmedalje rundt halsen. Foto: Privat

Var det fordi jeg hadde fått for lite søvn, mat, eller var det på grunn av min dårlige oppvarming og alt stresset før jeg løftet?

Gir meg ikke!

Jeg har nå fått tid til å samlet meg. Jeg gir meg ikke ennå. Jeg har fortsatt muligheten til å løfte 80 kg i benkpress. En ting er sikkert - jeg blir aldri sterkere hvis jeg ikke pusher grensene mine. 9. desember var ikke dagen, men en dag skal jeg klare det. Jeg er mer sulten enn jeg noen gang har vært.

Selv om jeg er ekstremt misfornøyd med å stoppe på 70 kilo i NM, kan jeg fortsatt kalle meg for norgesmester i benkpress -57 kg 2017. Det er ikke mange ganger i livet man får den tittelen.

Jeg skal leve litt på den. Smøre meg med tålmodighet, og legge ned enda mer arbeid, fordi dette skal jeg klare!

Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. NM
  2. Styrkeløft
  3. Trening
  4. Elisabeth Sletten