BLOGG: Jeg er blitt utfordret av Lokalsporten til å skrive om mine relativt ferske opplevelser i skøyte-VM for i Leeuwarden, der jeg fikk med meg sølvmedalje i min veteranklasse. Jeg inkluderer noen betraktninger om hele sesongen, slik at leserne får litt mer innsikt i hva det innebærer å være skøyteløper og hvordan de mange utfordringene i skøytehverdagen påvirker både prestasjonene og rekrutteringen til den sporten som vi legger vår sjel i og elsker å utføre.
Jeg har trent mye fordi jeg elsker å trene og har lagt ned et godt grunnlag foran denne sesongen. I iveren etter å komme på is og få lagt grunnlaget tidlig i sesongen blir det mye farting til Sørmarka Arena i Stavanger, og på grunn av vær og forhold fikk vi is seint på Myra i år, men når den er på plass, er skøytelykken komplett. Det kan dog bli problematisk for løpere som skal prøve å kvalifisere seg til både NM og verdenscup, enten det er juniorer eller seniorløpere, når isen kommer seint.
Jeg fikk likevel en god start på løpssesongen og videre var det bare å få gått flere løp og trent mye og nyte all tid på isen. Vi måtte dra til Skien en del ganger for å få trent på is i ukedagene og da på noe usikre forhold. Der var jeg uheldig og falt og slo meg kraftig i hofta, da jeg kjørte skøyten i et hull som ikke var synlig for meg i regnværet. Mulig jeg er noe eldre og mere svaksynt enn jeg trodde. Dette var i tidlig i november. Det tok da nesten én måned før jeg kunne komme meg ned i akseptabel skøytestilling igjen, men fikk trent noe alternativt i det minste.
Rolig trening
Eksplosive øvelser, starttreninger og skikkelig trøkk trengte jeg da ikke å bekymre meg over på i en god periode. Måtte bare trene rolig og ha det superkoselig på isen. Prøvde meg på noen lengre løp hvor jeg kunne starte skånsomt midt i desember. Men det ble fryktelig vondt i hofta og ryggen dagen etter, så det måtte fortsatt bli en del trening med en lav intensitet og en høy skøytestilling.
For oss sprintere som elsker fart og litt galskap er det uvant med så lite adrenalin i skrotten. I starten av januar kunne jeg begynne å tråkke til igjen på trening og da var jo halve sesongen unnagjort, men steike kor deilig det er å trykke gassen i bånn og kjenne det sitrer i kroppen igjen.
I mangel på starttrening var det noen sprintbevegelser som ikke fungerte helt teknisk i løp, men det funket av og til skikkelig på trening. Jeg trøblet mye med startene og tuppet titt og ofte og gikk en del på trynet en del ganger. Jeg ødela klappmekanismen på den ene skøyta, men fikk fikset det greit. Har faktisk fortsatt vondt i den ene albuen som jeg lander på hver gang jeg gikk på trynet når jeg skulle trene startene. Skal vel bare være glad at lårhalsen fortsatt er intakt.
Så viste det seg seinere at skøytebladet var bøyd fra den gangen jeg ødela klappmekanismen. Det kan forklare «absolutt alle» av mine tekniske problemer på isen som jeg ikke klarte å få orden på, øhhhhhh hmmm. Fikk ordnet dette og justert på buen på skøytene og begynte å kjenne på god teknisk framgang og levde i en boble av optimisme før VM, som var årets høydepunkt.
Mer knall og fall
Fikk trent hardt og la opp til å forberede meg til VM-uka før med testløp på Hamar og koselig familietur med minsten som skulle gå Sandefjordløpet. Litt sliten og ukonsentrert etter hard trening på fredag var det på tide med litt trening for å få startene til å sitte skikkelig. Et lite glipptak og en vridning i ryggen satte en effektiv stopper for mine ambisjoner denne helga. Med lett krum rygg og vraltende gange tok jeg farvel med isen. Neste morgen var jeg så pass stiv i ryggen at jeg så vidt klarte å få på meg sokkene og innså da at det ikke ble noe løp eller trening på meg denne helga.
Ja-ja, da blir i hvert fall beina bli skikkelig restituert til VM og det er jo ikke feil. Det ble ei kjempehelg likevel når man kan se minsten og alle barna som konkurrerer og koser seg på isen med perser på nesten hvert løp de gikk. For min del var det å hive seg til med lette tøyeøvelser for å løsne opp i ryggen og behandle den slik at jeg kunne komme meg i skøytestilling igjen. Har mye erfaring på dette feltet, så det var bare å skynde seg sakte, sa sprinteren.
Dette var også den siste helgen med is på Myra for nå skulle isanlegget slås av. På grunn av kulde og dugnad fra vår snille banemann fikk vi istrening også på tirsdagen når jeg skulle prøve meg på en forsiktig økt igjen. Det endte med fall i full fart, og jeg suste rett i putene med ryggen først så adrenalinet skvatt over gjerdet.
Fornøyd med VM-sølvet
Jeg fant ut at det var best å gi seg mens jeg fortsatt kunne står oppreist, så jeg dro hjem fra trening fortsatt intakt og lettere forvirret over at det gikk bra. VM i Leeuwarden gikk egentlig over all forventning, men som forventet slet jeg fortsatt med startene og raske russere. Det ble sølv sammenlagt i min aldersklasse M45-50, som er én plass bedre enn jeg presterte i VM i fjor. Jeg ble nummer to på 500 m begge dager, nummer tre på 1000 m første dag og nummer en på 1000m andre dag.
Jeg måtte bruke veldig mye tid på å behandle ryggen riktig med oppvarming og tøying både før og etter løp for å tåle det som kroppen ble utsatt for denne helga. Jeg var meget fornøyd med å kunne dra med meg ett sølv og fikk av og til følelsen av at noe av det tekniske fungerte, så da er det bare å glede seg enda mer til den siste skøytehelgen i Stavanger for både store og små.
Hjemme igjen og ingen mulighet til å trene på is så ble det sklibrettrening som var veldig greit når det høljet ned på softisen i Myra. Min bror og nevø kom også helt fra Harstad for å få kjenne på følelsen av å gå innendørs. I Harstad er det naturis og da er du prisgitt vær og vind om du får deg en treningsøkt på is. Når de som skal lage is under de vanskeligste forhold gjør det på dugnad, skjønner du at det er vanskelig å holde liv i en klubb og få til rekruttering. Det blir som å skulle tilby en fotballklubb ei steinur som bane og så klage over at rekrutteringen er for dårlig til å gjøre noe med baneforholdene.
Egentlig er anleggssituasjonen prekær også mange andre steder i Norge. Det er ikke lett å drive en idrett og få rekruttert nye utenom de områdene hvor det er skøytehaller eller kunstis. Når det er sagt, er det greit at kunstisanleggene ikke skrus av før skøytesesongen er over for dem som er aktive. For min del så går det fint og jeg gikk mine tre beste løp denne helga. Så starter jeg planlegging av ny sesong med friskt mot og gleder meg til en ny dyst og vet at det kanskje ikke går på skinner neste sesong heller.
Vil bli enda raskere
Man må bare ta seg sammen og komme seg gjennom vår- og sommerdepresjonen som kommer snikende sammen med knott og mygg nå når isen forsvinner. Tidsoppsummeringen for sesongen ble da 39,07 på 500m, 1.18,78 på 1000m og 2.04,59 på 1500m, som er brukbart for en «gamlis» som akkurat har rundet 47 år og er over snittet interessert i å gå enda fortere til neste år. Jeg har knappet inn på forspranget til den russiske sammenlagtmesteren i årets VM. Jeg var bare to tideler bak ham på 500 meter og noe lenger bak på 1000 meter.
Når jeg ser det yrende livet som er i hallen i Stavanger i ei helt vanlig helg også når det ikke er skøyteløp, tenker jeg at en slik hall burde være mulig å få til i Arendal og på andre steder hvor det er ildsjeler som maler på og lager gull av gråstein. Skøyter, hockey og curling under samme tak med en fornuftig teknisk løsning er en mulighet som igjen bør ses på i Arendal.
De økonomiske ringvirkningene en slik hall ville hatt for lokalt næringsliv og Arendal kommune burde noen sette seg ned å regne på.
Dette må vi bare egentlig bare ta tak i og komme i gang med, eller så kan jeg jo true med en ny rosa blogg, med eldre menn i trikot.
Les også: