Heidi Rosander (48) fra Kristiansand priser seg lykkelig over at hun ikke ga opp kampen mot kiloene da hun var på sitt tyngste. Bildet til venstre er tatt i 2004, det til høyre nå i høst, etter en av hennes fem ukentlige treningsøkter. Foto: Arild Hansen/Privat

All overvekt sitter i hodet

I mange år hatet jeg kroppen min. Nå er jeg 50 kilo lettere, trener fem ganger i uka og svært glad for at jeg aldri ga opp.

Brukergenerert innhold

Heidi Rosander
Publisert:

Hele livet har jeg vært en størrelse for stor. Jeg var ei sprudlende og glad jente i barneårene som egentlig ikke hadde fokus på at jeg var større enn de andre på min alder. Jeg visste at jeg var den som kom sist når løping var en del av leken, og jeg visste at jeg var den med desidert dårligst tid på 60 meter på skolen, men tanken forsvant like fort som den kom.

Få problemer i oppveksten

Jeg ble akseptert for den jeg var av venner og klassekamerater. Klart det var noen som kalte meg for bolla eller tjukka, men da kalte jeg vedkommende brilleslangen tilbake, og så var det ute av verden. Jeg kom aldri løpende hjem fordi noen hadde ertet meg, og jeg gråt meg heller aldri i søvn fordi jeg større enn andre. Det var først i voksen alder at verden raste fordi jeg plutselig innså hvor stor jeg var. Voksen alder ble preget av konstante negative tanker rundt egen kropp og vekt.

Jeg hadde egentlig gitt opp. Jeg orket ikke kjempe denne kampen som aldri ga varige resultater. Jeg var lei av å starte hver mandag, og gå på trynet igjen få dager etterpå. Jeg var lei av en stor kropp som jeg aldri ble fortrolig med. Jeg var lei av å føle meg som en flodhest, og jeg var så lei av alle blikkene og alle sårende kommentarer.

Jeg var lei av å føle meg som en flodhest.

Jeg var lei av å tenke stygge tanker om meg selv, og jeg var  lei av å hate kroppen min. Jeg ønsket å oppnå drømmen min - drømmen om å veie 60-70 kilo, og dermed få kjenne på denne store lykkefølelsen. For overalt blir det jo satt likhetstegn mellom slank kropp og lykke. Jeg orket ikke å ta flere kamper som jeg aldri vant, så jeg gikk til legen, og ble henvist til slankeoperasjon.

Valgte bort operasjon

Jeg ville jo ikke opereres, alle rundt meg visste det, men jeg orket ikke kjempe lengre. Operasjon føltes som et nederlag, men samtidig, så følte jeg det som en siste utvei. Tanken på operasjon gjorde meg redd. Hvordan ville livet mitt bli etterpå? Ville det bli så rosa, og fylt med lykke? Ville jeg bli den slanke, lykkelige som jeg drømte om å bli ? Det var tusen spørsmål i hodet mitt.

Dette bildet ble tatt for rundt ti år siden. Foto: Høvågavisa

Under et forkurs til operasjon i Arendal fortalte kirurgen om operasjonen, mulige bivirkninger og livet etterpå. Der og da skjedde det noe. Dette verken skulle jeg eller ønsket jeg. Kampen mot kiloene skulle jeg klare selv, og der i en sal på sykehuset i Arendal startet min tøffe reise, min endringsreise.

Sammen med en stor mental jobb, ble trening starten på min endringsreise. Man bør som regel ikke ta mer enn én kamp av gangen, men jeg valgte å jobbe med det mentale og trening side om side. Jeg er evig takknemlig for at jeg traff Line på sykehuset. Det var gjennom samtaler med henne at jeg klarte å gjøre de mentale endringene som måtte til.

All overvekt sitter i hodet. Det er i hodet man må starte for at man skal lykkes. All overvekt har en årsak, og den årsaken må man finne og jobbe med for å klare å gå ned i vekt.

Mental opprydding

Jeg var nødt til å gjøre endringer i hodet for å kunne vinne en så stor kamp som kampen mot kiloene faktisk er. Jeg måtte rydde i tanker. Ut med gamle, og inn med nye. Jeg måtte ta andre valg, og jeg måtte sette meg mål som var realistiske. Små skritt blir etter hvert store. Jeg lærte meg å akseptere at jeg kunne gjøre dårlige valg uten å få dårlig samvittighet.

Jeg måtte sette meg mål som var realistiske.

Jeg lærte at det kun var meg selv som kunne gjøre jobben, og at endringene gjorde jeg kun fordi jeg selv ønsket det. Jeg lærte å bli sjef i eget liv. Jeg lærte å tenke mer på meg selv. Fikk jeg lyst på en sjokolade på en onsdag, var det helt greit bare jeg ikke tok det samme dumme valget dagen etter. For meg ble det riktig å bruke lengre tid for at jeg heller skulle kjenne på å leve tilnærmet normalt. Hadde jeg satt meg selv på diett, så vet jeg at jeg aldri hadde oppnådd det jeg har faktisk har klart.

Les også:

Brita (54) er i sitt livs form

En jojo-slankers bekjennelser

Det er i oppoverbakke det går nedover!

Endelig fit - med crossfit

Sårende kommentarer har til tider gjort det vanskelig for meg å trene på treningssenter. Jeg gjorde mange forsøk, men kommentarer gjør så innmari vondt, så forsøkene har blitt mislykket gang på gang. Det handler ikke bare om å stålsette seg, og overhøre det som blir sagt. Det er faktisk ikke så enkelt.

Å få sårende kommentarer for hvordan man ser ut, det gjør noe med selvfølelsen. Det fjerner lysten til å trene. Jeg trenger ikke at man nødvendigvis heier meg frem, men la meg i alle fall få være til stede uten at noen skal såre meg. Jeg er på treningssenter fordi jeg trenger det. Dette vet jeg, ingen andre trenger å fortelle meg dette bak ryggen min.

Sårende kommentarer fjerner lysten til å trene.

Dørstokkmila

I stedet for å ha fokus på treningen, kom klumpen i halsen, og tårene presset på. Det ble mange avbrutte treningsøkter, og veien ut fra senteret føltes så uendelig lang. Jeg husker jeg satt i bilen utenfor, og kjempet en kamp med meg selv på om jeg skulle gå inn, eller ikke. Det var ikke alltid jeg gikk inn. Noen ganger kjørte jeg hjem igjen. Jeg vet at noe satt i hodet mitt.  Jeg vet at jeg nok ofte kunne lage bilder som ikke fantes, men selv om noe satt i hodet, så vet jeg også så innmari godt at mange av kommentarene, og blikkene jeg har fått, de har vært veldig så ekte.

Heldigvis opplevde jeg etter hvert å komme til  treningssentre som hadde rom for alle, og det å ha rom for alle er så utrolig viktig. Man ønsker at overvektige skal være mer fysisk aktive, og da må treningssentrene ha en terskel som er så lav at alle kan våge å gå over. Det må være en plass man passer inn, hvor man må bli sett, og tatt vare på. Blir man overlatt til seg selv, og opplever at man ikke passer inn, er veien til utgangsdøren veldig lett å finne, og veien tilbake er det ikke sikkert man orker å gå.

Drømmen min og håpet mitt er at treningssentrene ser at de kan gjøre mye for gruppen overvektige. For mange overvektige, er det den berømte dørstokkmila. Treningene må tilpasses, og man trenger å være sammen med andre i samme situasjon.

Treningene må tilpasses, og man trenger å være sammen med andre i samme situasjon.

For meg er trening nå blitt en viktig del av livet. Jeg begynte med to treninger i uken. Jeg var flere ganger sikker på at jeg skulle dø, at hjertet mitt ikke ville tåle det. Jeg overlevde hver gang. Jeg pustet og peste som en hvalross, jeg hadde vel aldri trodd jeg kunne svette så mye som jeg gjorde, jeg hadde vondt både her og der, jeg var så sliten noen ganger at jeg nesten gråt, men jeg mestret.

Uke etter uke gikk jeg på trening. Aldri tidligere hadde jeg vært aktiv over en så lang periode. To ganger ble økt til tre, og nå trener jeg fem ganger i uken. Litt styrketrening, men mest kondisjon. Jeg har lagt min elsk på intervalltrening på tredemølle. Nå tror du sikkert jeg løper som en galning på mølla, men jeg går intervaller i raskt tempo.

Jeg var flere ganger sikker på at jeg skulle dø, at hjertet mitt ikke ville tåle det

Jeg har slitt meg opp bakkene i Sukkevannsløypa mange ganger. Som regel går jeg alene. Ingen bør være i nærheten av meg når jeg sliter meg opp de verste bakkene. Jeg puster som en hvalross, kommer med stygge gloser og lymfebeina skriker, men her kommer staheten min inn som en god ting. På toppen merker jeg at pulsen går raskt ned, og jeg vet det er det gode tegnet jeg ønsker.

Må gjøre jobben selv

Trening er verdens beste medisin. Jeg har vel aldri helt skjønt akkurat det. Jeg har nedprioritert både kropp, og helse i så mange år, og garantert trodd at pillene man fikk hos legen var verdens beste medisin. Hodet mitt har ikke skjønt at jeg har sittet på den aller beste medisinen selv, og at resepten på en gladere kropp, den er det ikke legen som kan skrive ut, men faktisk meg selv. En fastlege, eller en spesialist kan godt fortelle at noe må gjøres, men det er ingen av de som kan gjøre noe mer enn akkurat å fortelle deg sannheten, og de klare fakta. Jobben må du gjøre selv.

Dette bildet er tatt i forrige måned. Foto: Privat

Jeg står alene, men jeg klarer meg alene, heldigvis. Jeg vet ikke helt hvorfor, men motivasjonen er på topp, og den følelsen, den må jeg holde på.  Jeg føler det meste fungerer som det skal. Kroppen spiller på lag, og hele meg er fylt med masse gode følelser. Jeg føler meg fortsatt som en flodhest i blant, og jeg innbiller meg jo til tider at jeg har fått både nye valker, og nye kilo, men tankene kommer, og forlater hodet mye kjappere enn før. Jeg smiler mye mer, selvtilliten er på et helt annet nivå, ryggen er mye rakere, og jeg kjenner så mye mer på glede.

Det er tungt av og til å komme seg på trening når klokken er rundt 07, men verdens beste følelse når jeg kommer dit. Jeg har jo noen ganger hatt lyst til å hoppe av tredemøllen og bare dra hjem, men følelsen man har etter trening, den er gull verdt. Og når tredemøllen bare har tatt meg av gårde noen minutter, er det aldri aktuelt å hoppe av.

Trening er verdens beste medisin.

Treningsglede. En utrolig motivasjon. Tenk at jeg kjenner på glede over å trene! Jeg som for noen år siden var full av all verdens dårlige unnskyldninger for å unngå å være aktiv. Jeg var i disse årene verdens mest opptatt person føltes det som. Alltid noe jeg skulle gjøre når trening kom opp som et tema. Jeg hadde vondt et sted, jeg hadde ikke barnevakt, det var for sent, jeg var utslitt, jeg ventet en viktig telefon - herremin for en liste av unnskyldninger! Jeg hadde sort belte i unnskyldninger.

Bildet er tatt i forbindelse med trening for overvektige i 2014. Foto: Fædrelandsvennen

Trener på egen hånd

Gruppetreninger og egentreninger er byttet ut med kun egentreninger. Det meg, tredemøllen, treningsapparatene, og Spotify. Jeg liker å trene alene. Jeg liker å være på trening rundt 07, trene en time, og så være ferdig og ha hele dagen foran meg.

Det å trene på egen hånd, det er vel her jeg merker den største endringen når det kommer til treningsglede. Egentreningene gir meg mye mer fordi motivasjonen er helt annerledes nå. Jeg tar meg helt ut, svetter som jeg aldri har svettet før. Dønnsliten, men for en følelse!

Jeg smiler mye mer, selvtilliten er på et helt annet nivå.

50 kilo har forlatt kroppen min. Jeg er stolt. Jeg har mestret. Jeg har klart å endre livet mitt. Jeg vil aldri bli slank, men jeg skal heller aldri tilbake dit jeg var. Beina mine vil for eksempel alltid være store. Det er fordi jeg har lipolymfødem. Det « vanlige « fettet vil jeg kunne slanke bort. Resten som er lipødemfett vil aldri kunne slankes bort.

Få har hørt om lipødem enda man regner med at minst 100 000 norske kvinner lider av sykdommen. Lipødem er fettet som aldri forsvinner. Lipødem er en tilstand med unormal ansamling av fett under huden på legger og lår. Denne fedmen kan også sette seg i hofte og seteparti.

Jeg hadde sort belte i unnskyldninger.

Kreftoperasjon

Etter en kreftoperasjon i 2002 utviklet jeg også lymfødem. Lymfeknuter ble fjernet, og jeg utviklet lymfødem, som er væskeansamling i bena som en senskade etter kreftsykdommen. Det har tatt lang tid å akseptere at jeg må leve med store ben, men jeg har klart å akseptere. Jeg er så utrolig heldig som ble frisk etter kreftsykdommen, jeg har ben som fungerer, så at bena er store er en liten pris å betale.

Minst 100 000 norske kvinner lider av sykdommene lipødem og lipolymfødem.

50 kilo lettere. Det merkes på kroppen. Jeg er ikke i mål, men jeg har sannelig oppnådd mye. Livet kommer ikke i reprise, så spørsmålet må jo være hva man ønsker å se tilbake på. Jeg ønsker ikke lengre å se tilbake på dager hvor jeg piner og straffer meg selv fordi jeg er overvektig. De dagene har jeg hatt mer enn nok av. Når alt kommer til alt, tror jeg vi må spørre oss selv hva som er viktig.

Viktig lærdom

Er det viktigste å ha den " perfekte " kroppen, og hva i all verden er den perfekte kroppen? Er det vekta som gjør oss lykkelig? Jeg tror ikke de slanke og veldreide er de som er mest lykkelige. Alle sliter med sitt, men man tror automatisk at dersom man er normalvektig, så har man lykke i livet.

Lykken kan ikke leses av på badevekta. Klart man har en del flere utfordringer når man er overvektig, og disse har man jo færre av med en lettere kropp, men vekt, og lykke går ikke hånd i hånd.

Lykken kan ikke leses av på badevekta.

Endringsreisen fortsetter. Den vil aldri ta slutt. Reisen vil vare livet ut. Derfor er jeg glad jeg har valgt den veien som er den beste for meg, den veien som gjør at jeg vet at jeg klarer å mestre. Lykken er en lykkelig meg, og jeg har lært en annen viktig ting underveis: Jeg er mer enn god nok akkurat som jeg er.

Les også:

Fra rusmisbruk og overvekt til en sunn livsstil

Fra pubkrakken til styrkerommet

Mine fem avgjørende øyeblikk for et lengre liv

Det starter i topplokket

Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785