Jublet i eget maratonløp

Da koronakrisa satte en stopper for alle konkurranser, løp jeg like godt min egen maraton.

Publisert:

Den kristiansandbosatte islendingen Hafdis Helgadottir (44) like før «målstreken» i sin solo-maraton som hun gjennomførte på 3.59,22 timer i Kristiansand sist søndag. Foto: Enny-Karin Vindheim

Brukergenerert innhold

  • Hafdis Helgadottir

UTØVERBLOGG: Høsten 2019 bestemte jeg meg for å delta på et maratonløp (42,2 km) i løpet av våren 2020. Det er en distanse jeg har løpt én gang før og da i forbindelse med en ironmankonkurranse i København 2018. Jeg var nysgjerrig på hvordan det var å løpe denne distansen uten å svømme 3,8 km og sykle 180 km i forkant. Til dere som måtte lure: Ja, en slik Ironman er like krevende som det høres ut, men fullt mulig å få til med gode forberedelser, også for lett middelaldrende damer som meg.

Etter kraftutblåsingen i København var det ikke planen å delta på en ny Ironman i nærmeste framtid, men man glemmer åpenbart fort, og vipps var jeg påmeldt til Ironman i Barcelona 4. oktober 2020. Jeg ble utfordret av ei venninne som har lyst til å delta på sin første Ironman, og da må jeg selvfølgelig stille opp.

Her fullfører jeg Ironman København 2018 (3,8 km svømming, 180 km sykling og 42,2 km løping) på tiden 12 timer, 49 minutter og 11 sekunder. Foto: Finisherpix.com

Å løpe en maraton skulle være en forberedelse til dette. Bergen maraton 25. april 2020 hørtes ut som en perfekt plan. I tillegg kunne jeg da besøke min kusine som bor der, og å slå to fluer i ett smekk liker jeg.

Å løpe en maraton skulle være en forberedelse til en ny Ironman.

Dermed var det bare å gå i gang med treningen og mitt største fokus var å sette inn lange rolige turer og få en del mil i beina. Ved siden av var det faste svømmetreninger, litt styrketrening og litt innesykling i vintermånedene.

Treningsplanen snudd på hodet

Så kom koronapandemien. Bergen Maraton ble utsatt til august, med forbehold om utviklingen av situasjonen og treningsplanen min ble snudd på hodet. Det er mange ting som er verre med denne pandemien enn at jeg ikke kunne løpe en maraton, men samtidig var det litt kjedelig å ikke kunne fullføre dette målet etter all treningen.

Det var ikke aktuelt for meg å vente med løpet til høsten, så da hadde jeg to muligheter. Enten å droppe det hele eller lage mitt eget maratonløp og løpe alene. Jeg valgte mulighet nummer to.

Fra triatlon-VM i min aldersklasse i Lausanne, Sveits i august i fjor. Foto: Privat

På Facebook dukket det opp en invitasjon til en islandsk gruppe som ei god venninne hadde opprettet med navnet: «Mitt eigið sóló maraton». Utgangspunktet er et konsept fra USA « The Social Distancing Run», men tilpasset islandske forhold. Konseptet er enkelt; Deltakerne velger selv hvilken dag og tidspunkt de ønsker å løpe, hvilken distanse, halv eller hel eller begge deler, ev. en lengre distanse (ultramaraton). Man velger også selv løperuten og hvilket underlag, asfalt, grus, terreng eller kombinasjon. Dette konseptet er for dem som ønsker å sette seg et nytt mål: Å fullføre en maraton alene.

«Alene» skal tolkes i vid forstand her og så lenge de offentlige smittevernsreglene med håndhygiene, avstand og maks antall personer som har lov til å samle seg, blir overholdt, da er det innafor om flere enn én velger å løpe sammen.

Ved siden av Facebook-gruppa var det opprettet et eget arrangement hvor man kunne velge en dato for løpet.

Lagde egen Facebook-gruppe

Dette var midt i blinken for meg og jeg meldte meg selvfølgelig på og ble med i gruppa. Jeg tok så kontakt med mi venninne på Island og sa at dette hadde jeg lyst til å oversette til norsk og det ble så gjort. 15. april ble den norske gruppa Mitt solo maraton publisert og samtidig opprettet jeg et månedslangt Facebook-arrangement i tidsperioden 18. april – 17. mai. Jeg inviterte noen venner, som kunne så invitere sine venner, og nå er gruppa oppe i 75 medlemmer.

Jeg har fått en del fine tilbakemeldinger at dette har inspirert folk til å nå sine mål eller sette seg nye mål. Det har vært noen stykker som har løpt ultramaraton i løypa til Kristiansand ultra, et par stykker har løpt hel maraton, én som har fullført hel maraton på rulleski (ja, alt er innafor) og fem-seks stykker har fullført eller har planer om å fullføre halv maraton i perioden.

Jeg inviterte noen venner, som kunne så invitere sine venner, og nå er gruppa oppe i 75 medlemmer.

En meldte ut grunnet skade, men han ble inspirert til å ta en sjakkmaraton (som sagt: alt er innafor), og en del av medlemmene i gruppa har løpt eller har planer om å løpe ti kilometer. Det viktigste for meg har vært at dette har inspirert folk til å sette seg mål uansett hvor langt de løper eller om de fullfører noe annet aktivt i stedet for å løpe.

Til min solo-maraton fikk jeg med meg gode hjelpere i Enny-Karin Vindheim (t.v.) og Lise Pettersen (t.h.). Foto: Privat

Er konkurransemenneske

Jeg bestemte meg for en dato for mitt eget maraton, med start søndag 10. mai kl. 09. Målet var å fullføre uten skader. Siden jeg er et konkurransemenneske, måtte jeg ha et bonusmål, som var å fullføre under fire timer, noe som jeg alltid har hatt som et ønskemål for min første maraton.

Jeg tenkte i utgangspunktet at dette var et realistisk mål rent fysisk og jeg hadde fulgt treningsplanen og var i god form med mye mengdetrening de siste månedene. Men jeg var veldig usikker på motivasjonsbiten. Det krever en del mental styrke å holde denne farten over tid og når det kun er deg selv uten noen andre å konkurrere med og uten folk som heier i løypa, tenkte jeg at det blir en real utfordring.

Foto: Enny-Karin Vindheim

Da jeg skulle velge løype, overveide jeg å løpe fire runder i Sommerløpet-løypa i Kristiansand sentrum, både for å få ei relativt flat løype og i tillegg ha større sjanser for å møte litt folk. For variasjonens skyld valgte jeg å løpe hjem fra Randesund og så tre runder i nevnte Sommerløpet-løypa, som går rundt Kvadraturen, langs Tordenskjoldsgate, Markensgate, via Kilden, Strandpomenaden, rundt Tangen og så langs Elvegata, østover langs broa, via Kjøita og så Høivold brygge.

I stedet for å løpe opp bakken ved Høivold brygge og tilbake via Kuholmsveien, bestemte jeg meg for å snu rett før bakken og løpe tilbake samme vei, langs Høivold brygge og så over Lundsbrua. Alt er lov når man er sjefen for egen løype.

Siden jeg er et konkurransemenneske, måtte jeg ha et bonusmål.

Da det nærmet seg datoen, utviklede dette prosjektet seg fra å være en lang treningsøkt til noe som mest mulig ligner en ordentlig konkurranse. Utover hjelp fra mannen hadde jeg to venninner fra triatlonklubben som stilte opp som hjelpere med drikkestasjoner ved Kilden, Tordenskjoldsgate/Baneheia og Bystranda.

Idyllisk utsikt over speilblank Otra-elv. Foto: Lise Pettersen

Lagde næringsplan

Jeg gjorde alt utstyret klart kvelden før, lagde en næringsplan og akkurat som før vanlige konkurranser hadde jeg vanskelig med å sove kvelden før og var veldig spent. Jeg tenkte noen ganger: Hva har jeg egentlig beveget meg ut på? Men nå hadde jeg satt meg mål og engasjert flere hjelpere, så nå var det bare å stille opp og fullføre.

Ifølge værmeldingen skulle det bli mye vind og mye sol på løpsdagen. Men heldigvis var det ikke meldt mer enn 11–12 grader, noe som er fordel når man skal løpe.

Fornøyd på vei mot mål. Foto: Enny-Karin Vindheim

Jeg sto opp klokka 06.45 denne søndagsmorgenen og spiste havregrøt med blåbær og melk og kaffe. Klokka 9.02 var jeg klar. Da var det bare å sette i gang.

Jeg tenkte noen ganger: Hva har jeg egentlig beveget meg ut på?

Jeg merket tidlig at dagsformen var god, og det betød at jeg måtte konsentrere meg om å ikke å åpne for hardt og heller disponere kreftene. Ut fra egen erfaring har jeg tendens til å løpe for fort i begynnelsen og så miste farten etter hvert. Nå skulle jeg prøve å holde mest mulig jevn fart.

Ble heiet fram

Jeg spiste den første av fire gel etter åtte kilometer, helt etter planen (gel var planlagt til omkring hver åttende kilometer). Første drikkestasjon hos Lise ved Kilden etter 14,5 km, med påfyll av drikkeflasker og litt cola. Det var veldig gøy å bli heiet fram på veien. Etter 21,1 km sjekket jeg på status på tid og da hadde jeg brukt 1 time og 59 minutter.

Stas med drikkestasjon og norske flagg. Foto: Enny-Karin Vindheim

Kroppen kjentes veldig bra og jeg var innafor tidsmålet. Neste drikkestasjon var ved Tordeskjoldsgate, rett hvor man kan gå opp til Baneheia. Da hadde jeg løpt ei runde i sentrum og passert 22/23 km. Der sto Enny-Karin med flagg og det hele og påfyll av energidrikk. Tiden gikk fortere enn jeg trodde, og før jeg visste det, løp jeg forbi Bystranda for tredje og siste gang og da var alle hjelperne samlet for å heie på meg.

Innfridde bonusmålet

Da var det kun seks-sju kilometer igjen, og på dette tidspunktet hadde jeg klart å holde noenlunde jevn fart. Det var ingen tegn på skader eller smerter, utenom ømhet i musklene som var å forvente etter så lang tid med løping. Da var jeg overbevist om at jeg kom til å klare mitt bonusmål på under fire timer.

Her heies jeg fram til mål av min mann og sønn. Foto: Enny-Karin Vindheim

Sluttida ble 3.59,22. Det var utrolig gøy å bli ferdig og selv om det også var moro å løpe under fire timer, var det aller viktigste for meg at jeg ikke fikk noen store smerter eller skader underveis. Jeg vil ikke si at dette var lett, men jeg ble faktisk veldig overrasket over hva kroppen klarer når man har satt seg et mål.

Det var veldig gøy å bli heiet fram på veien.

Tusen takk for alle som har fulgt med og heiet på meg og spesielt takk for dere som hjalp meg under selve løpet!

Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Ironman
  2. Triatlon
  3. Blogg