Birken 2017 var en opplevelse! Nydelig vær, veldig fine forhold på den 86 km lange traseen og en logistikk rundt arrangementet som var imponerende. Sola varmet så godt at heia-gjengene på fjellet kunne sitte nesten uten tøy…
Har i alle år drevet med orientering og stiløping. For noen år siden begynte leggene å bli ustabile med jevnlige kramper og ubehag. Måtte finne meg et alternativ til løpingen, og det passet da utmerket at min kompis Frank Orf trengte en sparring-partner i terrengsyklingen. Vi har syklet sammen ett års tid, holder samme nivå og er ute på tur sammen en dag i uka. Kanskje kan det bli en tur alene, men noe mer enn seks-sju turer i måneden har det aldri blitt, og jeg har nok fortsatt en del å gå på.
Har aldri syklet ritt før og startet derfor langt bak i useedet gruppe sammen med 180 andre. Visste at formen var ok og fant meg en startplass i fremste rekke. De første seks-sju km var vi tre som lå sammen i tet, men tempoet var så høyt at jeg ikke hadde muligheten til å bidra noe. Følelsen av å «kjøre ritt» var artig. Farten var akkurat litt for høy til at jeg turte å henge på, så etter sju-åtte kilometer med motbakker slapp jeg dem unna. Resten av turen over fjellet (ca 78 km) kjørte jeg alene men passerte folk hele veien. Traseen er stort sett bred og fin, så tidstapet med å måtte passere er ikke stort.
Allerede etter 35 km begynte jeg å lengte etter målseilet. Begynte å kjenne det i lårene, men visste at det fremdeles var 35 km til høyeste punkt. Måtte nedjustere farten litt, men hadde fremdeles humør og krefter til å spørre etter marsipankake på matstasjonene (som de selvsagt ikke hadde).
Lå et par minutter foran merket i første halvdel, og opp til fem minutter halvveis. Tapte noe mot slutten og spesielt i bakkene fra Sjusjøen og ned til Lillehammer. Fikk krampe i begge lårene og måtte massere og tilpasse farten noe. I mål var jeg 1 min 40 sek foran merket og 4 min foran Frank Orf. Fornøyd med gjennomføringen!
Nå er det gått noen dager og lysten til å gjenta dette er betydelig. Neste år vil jeg eventuelt komme i seedet pulje og trolig få muligheten til å «kjøre ritt» sammen med andre halvgale folk. Det pirrer litt! I 2018 vil jeg være blant de yngste i klasse M50-54.
Har funnet meg en god balansegang mellom orientering, løping, sykling og styrketrening. Kroppen fungerer bra. Når jeg står på startstreken i terrengløping og orientering, kommer alltid den deilige konkurranse-følelsen. Dersom jeg presser litt for mye kommer krampen tilbake, men etter et par besøk hos kiropraktoren med nål-stikking er jeg fit for fight igjen. Tiden vil vise om konkurranse-følelsen også vil komme ved sykling.
Neste mål er Svalandsgubben (hvis beina holder)!