UTØVERBLOGG: Verre enn smuler i BH-en. Verre enn punktert hjul på vei til Kjevik: Følelsen av å bryte et løp en har planlagt i hodet sitt. Lenge.

Om knappe halvannen måned skal jeg altså løpe 48 timer non stop på Bislett stadion i Oslo. I et nådeløst, endeløst hamsterhjul: Bislett endurance festival. Konkurransen arrangeres hvert år for ultraløpere verden over. Det var NM 24-timers der i fjor, jeg deltok og fikk en 2. plass i kvinne senior etter å ha lagt bak meg 156 km.

Men til begynnelsen: Hvorfor jeg begynte å løpe ultra?

Sammen med Einar Hagemann etter 21 km i løypa på Telemarks Tøffaste september i år. Dette er er 81 km langt terrengultra over fjell etter fjell, og jeg vant kvinneklassen. Foto: Arrangørfoto

Lik en del av mine ultravenner begynte vi med samme utgangspunkt: Å få seg ut av noe. Å løpe seg ut av det. Ultraløperen Helge Reinholdt (arrangør av Skuggenatten og Telemarks Tøffaste) jobber som lærer, men lå paddeflat med ME noen år. Han brøt seg ut av diagnosen ved å løpe sakte men sikkert. Nå er han en særdeles sterk terrengultraløper.

Guro Skjeggerud veide 95 kilo i 2011 og ønsket en livsstilsendring. Nå fem år senere er hun norgesmester på 100 kilometer. Bjørn Tore Taranger var tjukk, trommis i rockeband og hadde et turnéliv med dårlig kosthold. Hans bestemor ble regelrett bekymret for ham og sa klart i fra. Nå er han norgesmester i 24-timersløp, klar for VM og er trolig den sprekeste og seigeste trommisen i verden.

Løpeskoene mine etter en helt vanlig treningstur. Foto: Privat

Leif Abrahamsen fikk kjeft fra fastlegen sin fordi han røykte mye og hadde fått et urovekkende høyt blodtrykk. I stedet for å ta imot medisiner, begynte han å løpe. I dag er han en av Norges sterkeste ekstrem-ultraløpere. Han og jeg deltok på et gjørmete og kaldt terrengultra i Belgia i mars, som var 250 km lang. Umerket løype, kun kart/GPS. Etter 130 km gned vakthavende lege og paramedic seg i hendende da de så meg komme sjanglende til checkpoint: Endelig litt faglig påfyll for dem etter timer med kabal og stillesitting.

Fra årets Bergheim Ultratrail. Som det surrehodet jeg er, endte jeg opp med å løpe 98 kilometer, selv om løypa «bare» er på 92. Foto: Arrangørfoto

Jeg hadde pådratt meg alvorlig hypotermi og var hallusinert som få. Nesten like ille som han franskmannen som løp bak sammen med meg 25 km før checkpoint. Han snøvlet følgende til meg: «I didn’t know there were elephants in Belgium». 20 km seinere var det min tur. Jeg så rulletrapper i skogen. Jeg ble luket ut av teamet og fikk varm væske intravenøst og sølvtepper, mens Leif derimot, var en av bare 11 av 50-60 deltakere som fullførte hele distansen.

Mange ultraløpere har altså en historikk bak hvorfor de tyr til «det ekstreme» Sorg og tøffe påkjenninger i livet har gjort løping til ren overlevelsestaktikk. Jeg er skyldig. Jeg er en av dem. For en stund tilbake hadde jeg det vondt og opplevde en livskrise som har utviklet seg i flere år. Jeg hadde angst, mye sorg og jeg følte jeg befant meg i en håpløs situasjon. Jeg visste ikke hvilken fot jeg skulle stå på en gang. Min bedre halvdel og familie fikk meg på beina smått om senn helt til jeg snørte jeg på meg joggeskoene og løp ut døra.

God stemning med min klubbkamerat Helge Reinholdt.

Jeg har «alltid» løpt. Supermosjonist. Friidrett for seks år tilbake. Men en ville aldri i livet sett meg på en konkurranse som var over 10 km lang. Så, midt i krisen, løp jeg plutselig timevis i terrenget uten å bli skikkelig sliten i beina. Jeg opplevde det som rart: Denne seigheten som tydeligvis har ligget latent i kroppen min hele tiden.

To måneder etter jeg hadde begynt å løpe langt, troppet jeg opp på min første langdistanse-konkurranse: Skuggenatten 12-timers. Vi skulle løpe opp og ned det bratte svabergs fjellet (702m.o.h) så mange ganger vi bare maktet. Jeg var en amatør og følte meg utrolig malplassert. Ti minutter før startpistolen smalt, var jeg ikke nervøs, men trist og rar i kroppen. Det faktum at jeg hadde havnet her og grunnen til at jeg hadde havnet her. I denne galskapen.

Her er jeg ledsager for svaksynte og svært spreke Kai Glenn Thoresen, under Oslotrippelen for drøyt tre uker siden. Alle tre distanser, samlet 73 km, gjennomførte han med glans på gode tider. Foto: Eirik Førde

Men så tenkte jeg videre at denne form for utagering må være 100 ganger bedre enn å få utløp for sterke følelser på andre måter: Kjefte på gamle damer i kassakøen som bruker et lysår på å stappe 1-kroninger i mynttelleren. Frese mot folk som står på venstre side i rullebåndet på Amfi-senteret. Plenty alternativer. Nei, det var kanskje best jeg var her. Som en ultraløper så pent formulerte det: Løping får meg til å føle et mindre behov for å gjøre livet surt for andre.

12 timer seinere, ved målgang, satt jeg der ved roten av fjellet, akutt forvirret og sentimental: Jeg hadde vunnet løpet.

Seks måneder etter Skuggenatten befant jeg meg på Bislett stadion. Jeg skulle løpe i 24 timer. Etter å ha lagt fram proviant, plaster, snusboks, iPad og ekstraklær på mitt «stasjonsbord» ved banen, gikk jeg i garderoben og klasket vann i ansiktet mitt. Speilbildet viste et bleikt, forskrekket menneske. Jeg så rett og slett ut som en 14-åring som har spist en hel marsipangris for å så sjekke kaloriinnholdet etterpå.

Jeg løper med bildekk og pulksele i den kuperte løypa Birkenlund for å forbedre styrke og utholdenhet. Foto: Privat

Ett døgn og 156 km senere løp jeg i armene til min kjære venn Elisabeth fra Arendal. Det kom en del snørr på skulderen hennes, men pytt. Jeg hadde klart det. For en svært habil ultraløper er ikke 156 km de største greiene, men for meg var det ellevilt. Jeg hadde løpt ultra i bare åtte måneder. Og nå kunne jeg løpe et døgn sammenhengende.

To dager etter løpet, da min Magnus omsider greide å skrape meg opp fra gulvet ved hjelp av en murskje, lovet jeg ham på tro og ære at jeg ALDRI skulle delta på 24-timers igjen. (ref: potensielt skadelig og idiotisk). Selv om jeg utrolig nok var totalt skadefri etter løpet. (Å miste alle tånegelene er IKKE skade. Det er en «høyst forventet uestetisk ulempe») Vel, jeg er en kvinne av mitt ord. Så i år meldte jeg meg på 48-timers i stedet.

Dette bildet er fra Bergheim Ultratrail da jeg kom i mål ved midnatt etter over 90 km i myrene på Hedmarksvidda. Jeg var eneste kvinne som deltok. Foto: Tonje Ailin Solheim

«Bislett 48» er det store monsteret mange ønsker å beseire. Jeg håper jeg klarer det. Hvis jeg holder meg skadefri skal det gå bra. Jeg mener og tror jeg har psyken til det.

Jeg hadde aldri hatt en sjanse i 48-timers hadde det ikke vært for fjorårets erfaring (riktig nok bare halvparten av to døgn, men likevel). Listen over hva jeg lærte er følgende:

1: Vaselin. Smør mellom rumpeballene med vaselin. All svette som renner nedover korsryggen krystalliseres etter sånn ca ni timer. (Det var da mitt helvete begynte). Å løpe med blødende stump samtidig som du har pådratt deg magetrøbbel er en uforglemmelig opplevelse som blir lagret i minnet for alltid.

2: Det går over. Ja, det stemmer. De gangene jeg kastet opp og var steintrøtt, de går over. Kroppen bytter tydeligvis på plagene, så sant det ikke er en alvorlig skade. Etter 16 timer, klokka 02.00 på natta, gråt jeg i ren selvmedlidenhet og var kvalm. Klokka 03.00 løp jeg og lo hysterisk av en morsomhet Arne kom med. Klokka 05.00 hadde jeg en altoppslukende hodepine og ville bryte. Klokka 07 ropte jeg på elgen i søppelspannet. Klokka 09.00 løp jeg med en iskrem i hånden og gliste ved tanken på at det var én time igjen. Nå vet jeg dette. Jeg er forberedt.

3: Øl. Ja nettopp: Øl. Jeg snakker da selvfølgelig om Munkholm/Claustaler. Etter inntak av ni liter cola, fem poser seigemenn, ernæringsdrikker og alt som gjør Karius og Baktus lykkelig, fikk jeg avsmak på alt søtt. Jeg ville ikke drikke. Kroppen min fikk et enormt behov for bitterhet. Bare det. Og salamipølse. Jeg fikk bomme Munkholm fra en rutinert løper som hadde skjønt dette her for lenge siden. Sånn! Forberedt.

Yngstemann og jeg på årets utgave av Sommerløpet i Kristiansand. Effektivt å løpe halvmaraton med vogn! Foto: Anders Jensen

Nå løper jeg fordi jeg elsker det. Fordi jeg elsker det uformelle miljøet og ånden over det. Ikke fordi jeg fremdeles må løpe fra noe. Vi får jevnlig spørsmål om hvorfor vi gjør dette. Vel, fordi vi kan.

Det er et privilegium. Jeg er stolt og glad over å få tildelt en kropp som kan bære meg avsted over 100 kilometer og være 100 prosent skadefri. Jeg er glad for å være i et miljø der folk som kommer i mål før meg i et terrengultra, sitter i en klappstol med øl i den ene hånden og en pølse i den andre mens de heier oss andre inn i stedet for å dra hjem (glem proteinbar og hurtig restitusjon. Det toget har kjørt for lengst etter over 80 km).

Helge Reinholdt er som regel på den tredje cigarilloen sin og med den andre pilsen i hånden innen jeg kommer i mål. Jeg elsker ham for nettopp det. Dette er med andre ord et ubetalelig, laidback miljø. Som innehar noen av de seigeste atletene i Norge.

Klarer jeg å fullføre Oslo 48-timers, kan jeg kalle meg ekstrem-ultraløper. Foto: Privat

Nå er jeg klar. Psyken min er klar. Og jeg har aldri vært i bedre form. Jeg har møtt de mest spennende, gøyale, uhøytidelige folkene på min vei i dette miljøet. Virkelig venner for livet.

Etter en måned fra nå er jobben gjort: Da er det ingenting mer vi kan gjøre. Da er min siste harde økt gjennomført og nedtrappingsperioden starter. Da står 166 eksemplarer av 24 og 48t-løpere fra flere land på startstreken. Det er bare to alternativer: Kaste inn håndkleet, eller tørke svetten med det.

Tvi tvi til oss. Munkholm er allerede pakket.