Seier i Sørlandsmesteren

Jeg kan se tilbake på ei helg jeg kommer til å huske i lang, lang tid.

Publisert:

Petter Von Zernichow Olsen (25) fra Greipstad i sin sirinmalte 1976-modell Ford Escort Mk2 vant i helga Sørlandsmesteren på Konsmo motorbane. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Petter Von Zernichow Olsen

UTØVERBLOGG: «Hei, jeg skulle hatt noe maling. Har dere mulighet for å blande en farge som heter «Sirin»?» Damen bak disken trykker litt fram og tilbake på en dataskjerm, ser noe usikkert over på meg og spør «Er det en slags lyseblå?». Jeg nikker bekreftende og sier at den er en blanding av lyseblå og sjøgrønn.

Torsdag ettermiddag finner jeg fram en ny innkjøpt malerkost. Selvfølgelig ikke en sånn dyr en. Nei da, en litt for liten, men billig kost. Så liten at man angrer på at man ikke kjøpte en større en. For det er jo så innmari kjedelig å male. DU VERDEN hvor kjedelig det er. Noe jeg oppdaget ca. 30 sekunder
etter jeg begynte å male. Entusiasmen over den aldeles nydelige nyansen som blir kostet på blir fort drept av mangel på motivasjon.

Etter en time med maling tror jeg at de fleste superlativene som er negativt ladet var gjennomgått. Luggen var full av maling, men resultatet var upåklagelig. Nå var jeg klar for å kjøre bilcross på Konsmo. I min nymalte 1976 modell Ford Escort Mk2. Faktisk det første bilcrossløpet jeg skulle kjøre i
2019.

Knallstart

Lørdagens kjøring gikk over all forventning. Hvis de to beste ikke hadde vært med hadde jeg ledet. Men det gjorde jeg ikke. For de beste var jo med. Så på tross av mye førerfeil lå jeg på 3. plass. Bilen hadde gått som en drøm hele dagen. På vei hjem på lørdagskvelden fikk jeg justert inn FM-båndet.

Da kom både «Ivar Medaas» og «Bjøro Håland» på lokalradioen. Jeg trakk på smilebåndet og kjente at dette kom til å bli en fin helg. Jeg hadde ikke helt klart å slutte å nynne på «Dar kjem dampen» før problemene begynte å oppstå søndag morgen. Visesangen ble fort byttet ut med intens bruk av ord enkelte voksne av og til bruker. I første heat mistet jeg nemlig to av girene mine. Jeg har egentlig fire, så 50 prosent forsvant. Det er ca. halvparten. Tror jeg.

Men på tross av disse problemene fikk jeg karret meg til mål. I noen minutter
trodde jeg hele løpet var over og hilste igjen på noen ny superlativer. Litt rådvill spurte jeg en dyktig mekaniker hva problemet kunne være. Heldigvis pekte han det ut på 20 sekund, og det ble skrudd intenst i noen minutter før problemet var fikset. GLEDE.

Feiret med cola

Etter litt mer kjøring var sammenlagtresultatlistene hengt opp. Jeg hadde klatret til 2. plass totalt, og var klar for A-finale. Det ble feiret med brus. Kald cola med sukker i. På boks. Men ikke importert etter harryhandel. Det var norsk moms betalt fullt ut.

Jeg sitter i en times tid og slapper av før min finale skal ut. Jeg blir ropt opp og kaster meg i bilen for å kjøre fram. Men bilen har plutselig fått kalde føtter. Den høres ut som en sur gammel bikkje som helst vil være i fred i livets høst. Den går ikke som den skal. Tøflene er nærmest parkert.

Med god hjelp av en kamerat prøver vi å skru intenst fram til starten skal gå. Vi skifter tennplugger og gjør ren dysene. Ingen bedring. Bikkja er fortsatt like lei og fortvilelsen et faktum.

Høy puls

Tommelen kommer, fem-sekunderen blir løftet opp og det grønne lyset kommer. Jeg er fokusert, slipper clutchen og girer så fort jeg tør. Jeg er jaggumeg først. Når klokka slår 14.59, har jeg 153 i puls. Den høyeste pulsen som blir målt denne dagen på min relativt moderne pulsklokke. Den fikk jeg av
mamma til jul. Svart og fin. Jeg har ripet opp glasset litt, men ellers er den i god stand. Klokka altså.

Etter 1.5 runde i ledelse har jeg en teori om at en konkurrent hadde sluppet ut olje i banen etter at motoren hans prøvde å kvitte seg med alt. Plutselig ble det svært glatt, og jeg fikk en liten halvsnurring. Men jeg klarte å ta i gang først.

Bare et par runder seinere har jeg en ny teori om hva som gikk galt. Panhardstaget som holder bakakselen sideveis knakk. Tror jeg. Hvis ikke er det veldig flaut å gjøre en slik førerfeil. I alle fall to ganger i samme finale. Bilen gjorde i alle fall et lite byks og jeg traff autovernet på innsiden, før jeg skar over banen og traff en dekkbarriere.

Paff og kjempeglad

I samme smellen treffer en konkurrent meg i siden og jeg er igjen overbevist om at den gamle bikkja er død en gang for alle. Samtidig som glass og plast sprutet oppdaget jeg at det fortsatt var håp. Men nå var det fem biler som lå relativt nær. Ikke en eller to.

Den siste runden var også noe for seg selv, men jeg klarte å kjøre den gamle Ford Escorten først over mål. Paff ble jeg sittende igjen i førerstolen og skjønte egentlig ikke helt hva som nettopp hadde skjedd. Publikum klappet og viste en fantastisk jubel når jeg kom inn i depotet. Jeg skjønte fortsatt ingenting, men det sank nå inn etter hvert.

Dette var ei strålende helg som jeg kommer til å huske i mange år framover. Utrolig kult!

Les flere innlegg av Petter Von Zernichow Olsen her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Bilcross
  2. Blogg
  3. Petter Von Zernichow Olsen