Hvorfor kan man ikke ha to tanker i hodet på én gang?

Når skal det skal satses, hvor mye skal man skille på gode og mindre gode i ung alder og hvor mye kan man lære av dem som tenker annerledes?

Publisert:

Karoline Graham Hansen har gått sine veier, trent mer på løkka og med sin pappa enn noen andre, skriver Jan Reidar Vågsdalen i dette innlegget. Foto: NTB scanpix

Brukergenerert innhold

  • Jan Reidar Vågsdalen

Disse spørsmålene dukker stadig opp i hodet mitt når det kommer til utvikling av fotballspillere.

Norges Fotballforbund har sine gode utviklingsstiger i Norge, der man fra klubb, via krets og så utviklingslag har en god progresjonsvei i å få fram gode spillere.

Men ser man dypere i dette, både med undertegnedes erfaringer og enkeltspillere og deres måte å bli best på, slår det meg at for å bli "god eller best", må man tenke utenfor systemet.

I dag har man flere gode eksempler på at de beste i sin idrett nådde toppen med å gå egne veier, og ikke nødvendigvis fulgte fotballkretsen eller skikretsens øvingsmetoder eller metodikk.

Ingebrigtsen-brødrene er et eksempel i friidretten. De er tre brødre i verdenstoppen, ikke på grunn av Olympiatoppen eller læringskulturen i forbundet.

Har gått sine egne veier

Karsten Warholm har gått sine egne veier og er verdens beste hekkeløper på 400 meter. Suzann Pettersen har gjort det samme innen golf og se hva Petter Northug gjorde i mange år, han ble verdens beste langrennsløper på sin egen måte.

Vi husker Erik Mykland som gikk egne veier og definitivt ikke passet inn i et system, men han begeistret en hel nasjon.

I vår kvinnelige fotballverden slår det meg igjen etter å ha sett Datoen på NRK med blant annet Ada Hegerberg.

Dette ikke for å dra opp historien med landslaget, men det er et klart bevis på at for å nå toppen må man gjøre noe på egen hånd. Gerd Stolsmo og hennes mann gikk sine egne veier med to døtre, og begge har skrevet historie i Norge.

Vår andre store spiller er utvilsomt Caroline Graham Hansen. Også hun har gått sine veier, trente mer på løkka og med sin pappa enn noen andre - og se hvor hun er i dag?

I disse dager er en av våre største talenter Julie Blakstad i Fotballaget Fart, med oppvekst i Ottestad IL og en pappa i Even Blakstad (selv med topperfaring) som står bak og går noen andre veier. Kjente gjøremål for den som skjønner at egenutvikling fra tidlig alder og mye ballreferanser er viktig. Det er en grunn til at Chelsea Football Football Club Women og mange toppklubber i Europa jakter på henne.

Undertegnede har selv trent en datter fra femårsalderen og opp til voksen alder. Hver dag med ball, repetisjoner på mottak, pasning og bevegelser etter ball og forståelsen av dette.

Øving, øving, øving

Det er ikke skryt når jeg sier at etter hundretusenvis av langpasninger og øvelser, hadde hun den beste dødballfoten for assists i minst to år i norsk eliteserie. Det var ikke min fortjeneste, men hennes, som selv maste hver dag om trening med ball, sammen med en enorm iver og glede. Hva går igjen? Jo, egenøving og mot det som ikke er allmenn akseptert, mye trening fra 8-10-årsalderen. Tok hun skade av det? Nei, tvert imot.

Dette førte jeg videre inn i et lag uten noen form for læring i 12-årsalderen. Disse jentene gikk fra 1-2 treninger i uka til fem økter. Med mye ball og egenutvikling på de ulike ferdighetene.

Fra å være dårligst på Sørlandet ble vi best i løpet av to år. Vi vant alt, måtte ut for å finne motstand og vant store turneringer og tapte en uoffisiell NM-finale siste året. Var det fotballkretsen sin fortjeneste, eller en klubb som gikk sine veier? Jeg var selv kretstrener i noen år, og jeg påstår at våre økter var bedre utviklingsfremmende enn det læringsmomentene var gjennom forbundet, den gang. Ting bør definitivt være endret nå.

Hvordan kunne det skje? Fordi jentene fikk et valg om å bli gode om de ønsket det, med den mengden det kreves. Seks av disse spillerne endte i eliteserien, flere ble landslagsspillere, og det fra en liten plass og kommune med 5000 innbyggere.

Snuoperasjon

Normalt umulig, men på kollisjonskurs med kretsen gikk vi egne veier og ble suverene på Sørlandet og et av de beste lagene i Norge.

At steder som Rygene, Froland, Birkenes og andre tettsteder i sør skulle få fram spillere som har spilt i Klepp, PIF Damfotboll, Kolbotn, Stabæk, Amazon Grimstad, Grand Bodø, Medkila, Røa og over 100 kamper for Norge er nesten uvirkelig.

Ikke fordi det var meg, men fordi det var noen som gjorde noe utenom boksen og som gikk andre veier en det som var forventet av oss trenere.

I etterkant og noe parallelt gjorde Larry Rothschild det samme med sitt jentelag i Trauma og fikk fram et av Norges beste jentelag, der også flere ble toppspillere. Hvordan? Han brukte egne ideer om å bli best.

I dag kan man se hvor Sørlandet står: Det trenes for lite fra 8-10-årsalderen. Jeg mener at spillerutviklingen i Agder Fotballkrets er på et lavnivå, og grunnen er enkel.

Lyspunkt

Lyspunktet nå er at det i Gimletroll satses meget bra, og håpet er at profesjonaliteten skal smitte nedover i alderen til jentene.
Breddefotballen er ryggraden og grunnmuren i all fotballfilosofi, og denne modellen må videreføres slik den er. Men man må se lenger. Egil Østenstad og Vikings jenteutviklingslag og damelag tenker for eksempel utenfor boksen og vet at mye trening som er lystbasert og motiverende skaper gode spillere.

Skal norsk toppfotball og norske klubber på kvinnesiden bli enda bedre, må deres 20 topplag se dette, men viktigst av alt er at breddeklubbene der talentene skapes gjør dette. Kjempegode eksempler er nettopp Viking, Klepp, Herd, Molde, Stabæk, Arna Bjørnar og andre, som har lag i blant annet NM-finaler hvert år. Man må spørre seg hvorfor?

Svaret er enklere enn man tror.

Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785