Helt siden jeg var ung har jeg alltid vært kraftig bygd. Jeg var alltid en av de høyeste i klasserommet og desidert den breieste. Jeg ble fortalt at jeg bare var «kraftig bygd» og det var helt greit for meg egentlig, for «kraftig» må jo bety sterk, tenkte jeg.
Det kan godt hende jeg var litt sterkere enn andre på min alder da jeg var ung, men på hvilken bekostning? Jeg var med på fotballaget som alle andre gutta i klassen, og i alle år var jeg målvakt, da kondisjonen min var som en 60-åring med kols. Hver gang det var en aktivitet som innebar løping, gjemte jeg meg unna for å unnslippe følelsen av at alle så ned på meg og min patetiske fysiske form.
Potegull og PlayStation
Da jeg var 13 år, sluttet jeg på fotballaget og da begynte virkelig vekta mi å skli ut. Den eneste mosjonen jeg fikk var gymtimene på skolen, og etter skoletid satt jeg som regel plantet i sofaen med noe potetgull og PlayStation-kontrollen. Jeg skulle virkelig ønske noen hadde tatt meg i nakken og fortalt meg at jeg måtte gå ned i vekt, for det hadde nok spart meg for mye smerte seinere i livet.
Tidligere i juli har Aust-Agder Blad skrevet en artikkel om Sander
Som 14-åring begynte angst og depresjon å ta over livet mitt. Det startet med at jeg fant på unnskyldninger for å slippe å dra på skolen. Jo mer jeg gjorde dette, jo verre ble angsten og jo større ble usikkerheten min. Da jeg var 16, var jeg borte fra skolen minimum en-to dager i uka. Jeg ville bare ligge i senga og gjemme meg for verden utenfor. Jeg droppet ut av skolen som 17-åring, da jeg hadde kun tre små måneder igjen av utdannelsen min for å bli anleggsgartner.
Jeg visste ikke hvordan jeg skulle kontrollere angsten, og det føltes som om den dominerte hele livet mitt. Selv små ting som å dra en tur til butikken for å handle dagligvarer var veldig stressende. Bare å ta en enkel telefonsamtale kunne stresse meg enormt. Vendepunktet kom for halvannet år siden, da trening og godt kosthold brått ble en stor del av livet mitt. I starten ble jeg lokket med av et par kompiser som trente på det lokale treningssentret her i Gjerstad.
Mitt tidligere kosthold besto stort sett av pizza, veldig feit mat og brus. Men så begynte jeg å søke på YouTube og diverse nettsider etter gode ernæringstips. Etter mye prøving og feiling fant jeg et kosthold som passet meg veldig bra. Dette besto av en bolle havregryn til frokost, én omelett med diverse grønnsaker til lunsj og en stor middag som besto av magert kjøtt som kyllingbryst, fisk, biff etc., og et lass av grønnsaker for å fylle opp magen. Det var veldig sjelden jeg unnet meg noe snacks, men dersom jeg absolutt måtte ha noe, gikk det enten i nøtter eller frukt.
Spiste til jeg kastet opp
Hver fredag hadde jeg imidlertid lov til å spise hva jeg ville, og da skeiet jeg ut med pizza, is, potetgull, bakst og annet digg. Denne metoden funket veldig bra i lang tid, men kunne til tider bli et hakk for ekstrem. Ofte begynte jeg å planlegge mandag hva jeg skulle spise fredag, og gikk hele uka og så fram til den dagen. Til tider var det eneste jeg kunne tenke på, og det skapte et heller usunt forhold til mat for meg. Opp til flere ganger spiste jeg til jeg kastet opp på fredagen, ettersom sulten var så ekstrem til tider. Heldigvis har jeg klart å få til et mer balansert kosthold nå.
I starten trente jeg fire dager i uka. Mest for den sosiale faktoren, men jeg fant ganske fort rytmen på treningssentret. Jeg hadde veldig rask framgang og ble mye sterkere i tillegg til at kiloene rant av meg. Dette var utrolig motiverende og ga meg gnisten til å trene enda hardere. Med dette økte jeg treningsrutinene mine til følgende:
Trener mye og variert
* Seks daglige styrkeøkter i uka
* Daglig kondisjonstrening i forskjellige varianter, med varighet i minst 20 min og opptil 60 min
* Innefotball to-tre dager i uka.
Det var nok litt mye de første månedene, da det fort oppsto mye småskader i skuldre, knær og hofter. Jeg hadde mye sår- og stivhet, noe som ble en stor utfordring, og bare det å komme seg ut av senga kunne bli utfordrende. Men det stoppet meg uansett aldri, helt ærlig ga jeg blaffen i hvor vondt jeg hadde det. Dette var fordi jeg for første gang i livet mitt opplevde å ha total «klarhet», ingen vonde følelser eller usikkerheter – og dette var en fantastisk følelse for meg. Mine treningsøkter er veldig bodybuilding-/styrkeløft-baserte ut ifra hvilke øvelser jeg gjør. Om jeg kjører mellomtungt eller tungt med mange repetisjoner, kommer litt an på dagsform. Etter ett år med hardt arbeid hadde jeg gått ned 40 kilo og alt av angst og depresjon jeg hadde ble fullstendig borte. Tenk at 12 måneder med 100 prosent dedikasjon kunne snu livet mitt fullstendig på hodet, det hadde aldri jeg trodd!
Instagram-utfordring
Jeg prøver ikke lenger å gå ned ytterligere i vekt, og jeg føler jeg er på en veldig god plass i livet både fysisk og mentalt. Nå er fokuset mitt på å bli sterkere i markløft og benkpress og i tillegg kunne leve et sunt og balansert liv. Noen venner og jeg har en utfordring gående på min Instagramkonto (@bygde_eventyr), hvor det gjelder å trene mest mulig dager på rad uten hviledag. Jeg er nå på dag nummer 45, og håper flere folk vil hive seg på i jakten på bedre fysisk og mentale helse.
Jeg gikk fra å være 130 kilo, deprimert og i grenseland suicidal til å veie 90 kilo og være lykkeligere og sterkere enn noen gang. Siden jeg har klart det, kan alle som har vært i samme situasjon som jeg var i også klare det. Det er også derfor jeg skriver dette innlegget om meg selv, fordi jeg med hele mitt hjerte ønsker å kunne hjelpe og inspirere andre.
Les også:
Mine fem avgjørende øyeblikk for et lengre liv
Fra pubkrakken til styrkerommet
«At storebror slanket seg 40 kilo, vekket konkurranseinstinktet mitt»