Syklet Trondheim-Kristiansand på BMX-sykkel

Etter å ha syklet 87 mil på drøyt fem døgn kunne jeg fornøyd konstatere at veddemålet var vunnet.

Publisert:

Kristiansanderen Tommy Haugland (19) underveis på BMX-sykkelen med ett gir. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Tommy Haugland

Jeg hadde ei uke fra 27. august på å gjøre akkurat det jeg hadde lyst til. Men som de fleste vet er det ikke like lett å reise utenlands som det var før. Så det var det bare å glemme. Kanskje jeg kunne gjøre noe unormalt akkurat som jeg gjorde tidligere i år? Da sparkesyklet jeg 37 mil fra Kristiansand til Oslo på drøyt to døgn. Men hva skulle jeg finne på nå da? Jeg var jo nødt å gjøre noe mer utfordrende og tyngre enn å sparkesykle 37 mil. Og å gå fra Kristiansand til Arendal hadde jeg jo også gjort før, sammen med min kompis Andreas Timenes.

Da fikk jeg tipset om at jeg kunne sykle fra Kristiansand til Trondheim. Det hørtes ut som en god idé: Men litt for enkelt, mange har nok gjort dette tidligere. Tanken var å gjøre noe som ikke er blitt gjort før, og noe vanskeligere enn å sykle på en god og behagelig sykkel.

Jeg googlet for å se om det var noen som tidligere hadde dratt på en langtur på en BMX-sykkel, og det var ikke mye å finne på nett om det. Da var det ikke noe spørsmål om hva jeg skulle sykle på. Siden jeg allerede hadde blitt tipset om å sykle Kristiansand til Trondheim hadde jeg vel ikke noe annet valg enn å bare ta den ruta, men på BMX istedenfor vanlig sykkel. Det føltes bra å endelig ha en plan på hva jeg skulle gjøre den uka.

Veddemål

Jeg var imidlertid ikke eier av en slik type sykkel, og det var ingen jeg kjente heller. Et veddemål med en kollega ble inngått. Det veddemålet så slik ut: Hvis jeg kjøpte en BMX-sykkel, fløy opp til Trondheim, og syklet hjem på sykkelen i løpet av en uke, så måtte han betale for sykkelen. Hvis jeg ikke klarte det, måtte jeg ta regningen.

Det føltes bra å endelig ha en plan på hva jeg skulle gjøre den uka.

Etter at alt var i boks, fant jeg en grei rute jeg kunne ta, som endte opp med å bli 870 km totalt. Dette virket som en grei distanse å sykle på en BMX-sykkel. 

Planen var å trene til denne turen, men to uker før flyet gikk, begynte jeg å få problemer med høyre kne, og var ikke i stand til å gjøre noe annet enn å gå forsiktig. Det var aldri snakk om å ikke gjøre denne utfordringen, selv om kneet skrantet. Men heldigvis bedret dette seg ganske mye til den dagen jeg fløy opp til Trondheim.

Like før jeg satte i gang med syklingen fra Trondheim. Foto: Privat

Torsdag ble jeg hentet av en kompis da jeg ankom Trondheim med en BMX-sykkel og en sekk, turen gikk så videre til sentrum. Alt var klart og pakket klokka 21 om kvelden.

Det var aldri snakk om å ikke gjøre denne utfordringen, selv om kneet skrantet.

Jeg startet å sykle med en gang, fordi jeg kun hadde ei uke å gjøre dette på. Jeg var rimelig trøtt da jeg startet, fordi jeg våknet opp klokka 03.30 for å dra på jobb tidligere denne dagen. Jeg var helt sikker på at dette kom til å bli ei tøff natt.

Lite lys

Det var merkelig å sykle på en slik sykkel, men jeg ble fort vant til det. Da klokka var rundt 02 om natta, var det tid for å sykle på E6-en. Der var det ingen lyktestolper og intet fortau og lyset på sykkelen var heller ikke av det beste, så det var ikke lett å se noe. Jeg festet en refleksvest bak på sekken min, og det virket som bilene og lastebilene så meg nokså lett, heldigvis! Å sykle på E6-en midt på natta, er nok ikke den beste ideen jeg har hatt, men etter hvert ble jeg vant til det også.

Da klokka var rundt 07 fredag morgen hadde jeg syklet 95 km og det var endelig på tide å hoppe av E6-en for å følge riksvei 3 de kommende 38 milene. Jeg følte meg sliten og trøtt, og var sikker på at dette kom til å bli den tøffeste utfordringen hittil. Men da dagslyset kom, ble alt litt lettere, selv om begge knærne protesterte litt.

Dette bildet er tatt rett etter at jeg hoppet over til riksvei 3. Foto: Privat

Å sykle på E6-en midt på natta, er nok ikke den beste ideen jeg har hatt,

Jeg kom til et stykke hvor det kun var oppoverbakke, og på en sykkel som dette med kun ett gir måtte jeg ta beina fatt og trille sykkelen. Da jeg kom til toppen, var jeg lettet. Det å vite at det er kun var nedover de neste 15 kilometerne, var en fantastisk følelse. Da jeg rant ned denne bakken, holdt jeg på å sovne flere ganger og jeg slet meg å konsentrere meg.

41 timer uten søvn

Klokka var rundt 15 da jeg ankom Tynset. Jeg hadde nå syklet 17 mil, og det eneste jeg egentlig ville var å finne en plass å sove. jeg bestemte meg likevel for å nå 20 mil før jeg tok kvelden, så det var bare å kjøre på videre. Jeg passerte en del småbyer og fikk mange rare blikk, men det syntes jeg var bare morsomt.

Klokka ble 19.30 og da var grensa på 20 mil nådd. Første etappe ble på 22,5 timer, og etter 41 timer uten søvn, fant jeg en plass å sette opp hengekøyen. Det var fantastisk å endelig få sove litt.

Alarmen gikk 05.30 dagen etter, og jeg våknet opp til at alt var vått. Jeg hadde sovet som en stein gjennom hele natten, så jeg aner ikke om det kun var fukt, eller om det hadde regnet.

Da jeg rant ned denne bakken, holdt jeg på å sovne flere ganger.

En time seinere heiv jeg meg på sykkelen igjen. Jeg passerte Hanestad, Koppang og Rena med kun litt smerter i knærne og nakken. I 18-19-tiden traff jeg noen kompiser i Elverum, og det ga meg en sårt tiltrengt vitamininnsprøytning.

Sov i skolegård

Jeg fortsatte mot Løten og det begynte å bli mørkt. Jeg vurderte å finne en plass hvor jeg kunne montere hengekøya, ettersom jeg hadde syklet 17 mil i dag og var rimelig sliten. Det var jo ikke noe vits i det, når jeg kunne sykle videre i stedet. Så det var det jeg gjorde, jeg syklet og syklet. Og da klokka ble ca. 05.30, var Eidsvoll passert, og jeg var så trøtt at jeg var nødt å sove. Jeg sov under et halvtak i en skolegård i rundt 1,5 timer før jeg pakket sammen sakene igjen for å sykle videre igjen.

Søndag syklet jeg på en del forlatte veier. Det var ingen åpne butikker og heller ingen åpne bensinstasjoner. Jeg endte opp med å sykle tørst og på tom mage og i rundt tre timer før jeg fant en hamburgersjappe som var åpen i Lillestrøm-området. Da var det bare å gafle på med alt av burgere og pommes frites. 

Jeg fikk endelig fylt magen og ankom jeg Oslo i 13-tiden. Der fikk jeg mat og ble tvangsdusjet hjemme hos noen venner. Jeg måtte lytte til kroppen og gi knærne noen timers hvile. Videre på turen ble det litt mer hvile/ gåing for å avlaste kneet.

Hver gang jeg fikk så vondt at jeg hadde problemer med å sykle, tok jeg noen minutter pause, eller trillet sykkelen.

Payback

Det var ikke noe problem uansett fordi jeg jo nødt å sykle over Liertoppen, og med de bratte bakkene der, var det umulig å sykle oppover. Da toppen var nådd, var det tid for å renne nedover den samme bakken jeg brukte 1,5 timer opp på sparkesykkel. Det føltes godt med en payback på den tunge bakken der, der jeg rant nedover i rundt ti minutter. Da klokka ble 21, fant jeg en plass å sove like utenfor drammen. Jeg bestemte meg for å ikke ta samme rute hjem som jeg tok på sparkesykkelen og fant derfor en grei rute gjennom landet jeg kunne ta.

Der fikk jeg mat og ble tvangsdusjet hjemme hos noen venner.

Mandag klokka 06.30 dro jeg av gårde, og fant endelig en butikk som ikke var stengt. Da var det på tide å hamstre litt. Jeg syklet videre og følte meg faktisk veldig bra, hvis vi ser bort ifra kneet da, vel å merke. Kongsberg ble passert, og det var på tide å klatre oppover igjen. Været var upåklagelig; det var varmt, sol og ingen skyer. Etter et par timer nådde jeg toppen og så var det på tide å renne nedover igjen, og med de bratte bakkene gikk det så fort at tårene sprutet, og var like før jeg tok igjen andre biler med den hastigheten jeg kom oppi! Jeg må være ærlig å si at jeg ikke var 100 prosent komfortabel med den hastigheten der på denne sykkelen.

Det var like før jeg tok igjen andre biler med den hastigheten jeg kom oppi!

Den nye Mælefjelltunnelen er ti kilometer lang. Jeg hadde et valg om å gå rundt tunnelen, noe som er dobbelt så langt, og i tillegg måtte jeg da opp 400 meter. Eller jeg kunne sykle gjennom tunnelen. Jeg var sikker på at jeg kunne spare mye tid ved å velge det siste alternativet, så det var det jeg gjorde.

Klar til å sykle gjennom den ti kilometer lange Mælefjelltunnelen. Foto: Privat

Dumt valg

Det er noe jeg ikke kommer til å gjøre igjen, eller vil anbefale noen å gjøre. Med mye støv, dårlig luft og en haug av lastebiler som kommer susende forbi, var ikke dette en god opplevelse. Jeg endte opp med å bruke nær alle kreftene jeg hadde for å komme gjennom den tunnelen så fort som mulig. 

Etter 30-40 minutter var jeg endelig ute av tunnelen og mitt høyre kne protesterte heftig. Jeg klarte å renne forbi Seljord, og så var det tid for å hvile. Det var ingen sjanse for å fortsette å sykle denne dagen. De siste 19 milene tenkte jeg å ta siste dagen.

Jeg endte opp med å bruke nær alle kreftene jeg hadde,

Det å våkne opp tirsdag og vite at dette forhåpentligvis var den siste dagen på BMX-en min var en god følelse. Men jeg var nødt å holde meg selv fokusert for å virkelig klare det. Jeg begynte å sykle igjen rundt 06.30 på morgenkvisten, og kneet føltes egentlig nokså greit.

«Det å våkne opp tirsdag og vite at dette forhåpentligvis var den siste dagen på BMX-en min var en god følelse.» Foto: Privat

Etter et par timer nådde jeg Vrådal, hvor jeg var helt tom for vann. Jeg måtte fylle på fra innsjøen langs veien, det funker det også. Jeg merket at jeg begynte å nærme meg Kristiansand da jeg krysset grensen over til Agder fylke. Fremdeles var det et stykke igjen, så jeg var nødt å bare gønne på.

Siste innspurt

Jeg nådde Birkeland kl. 20.30. Nå var det kun 30 kilometer igjen, så jeg dyttet i meg noe mat, og var klar for siste innspurt. Jeg syklet så fort jeg kunne, fordi visste at jeg ikke lenger trengte å spare energi.

Jeg la denne posten ut på min Instagram-konto etter endt sykling. Foto: Privat

Klokka ble 23, og etter fem døgn og to timer og 87 mil bak meg, nådde jeg målet mitt, Kristiansand Sentrum. Heldigvis rakk jeg å gjøre denne turen på under ei uke, så jeg er glad jeg slapp å betale for BMX-sykkelen.

Jeg syklet så fort jeg kunne, fordi visste at jeg ikke lenger trengte å spare energi.

Det var en tung og artig tur, men jeg visste jo at BMX ikke er noen god tursykkel. Været var heldigvis stort sett på min side og det er alltid tilgang på vann i dette landet. Å være våt på ryggen av svette pga. sekken ble jeg fort vant til. Kostholdet mitt på denne turen er nok ikke noe Olympiatoppen vil anbefale.

Se video her:

Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Sykkel
  2. Blogg