Jotunheimen på godt og vondt

Vi er fire godt trente kompiser som ville gjennomføre ultraløpet Salomon Xreid Jotunheimen. Bare to av oss klarte det.

Publisert:

Lyngdølene Espen Hægeland (37, t.v. på bildet) og Morten Sanden (29) la sammen med kompisene Stig Ubostad (42) og Trond Berge (39) nylig ut på ultraløpet Salomon Xreid Jotunheimen, med start fra Turtagrø og mål på Beitostølen. Bare Sanden og Hægeland fullførte, på drøyt 27 timer etter ha forsert nær 12 mil og 6500 høydemeter. På bildet til høyre er det Sanden som har det tøft. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Espen Hægeland
Denne artikkelen er over ett år gammel

Xreid er et ultramaraton som arrangeres hvert år i Norge og hvor løype og landsdel flytter på seg fra år til år. Årets løp var lagt til Jotunheimens fjell. Xreid tilbød oss i år 105 kilometer og 6000 høydemeter, med start fra Turtagrø og mål på Beitostølen. Løpet har tre sjekkpunkter som man må innom og det er  et løypekart som man følger via kart og GPS. Man løper med sekk som helst ikke skal veie for mye, men samtidig ha med seg noe proviant og litt klær hvis uværet skulle komme. Heldigvis kunne vi se frem mot et fantastisk vær denne helgen. Man har 36 timer på seg til å fullføre løpet.

Med 2015 i friskt i minne, hvor det var 130 kilometer og 4500 høydemeter fordelt rundt om på Hardangervidda, visste jeg at årets løp kom til bli en skikkelig utfordring og at grensen mellom å bryte og å fullføre kunne være marginal. Sist løp vi var med på var det rundt 130 som stilte til start og 70 som fullførte, og slik er det stort sett hvert år. Arrangøren finner en tøff løype hvor det å gjennomføre er målet.

Sørlandsfjell = fartsdump

Vi var i år fire lyngdøler som stilte til start som et lag. Man har mulighet for å melde seg på som individuell løper eller lag på inntil fire personer. I år var det min gode lagkameratet fra Lyngdal Morten Sanden, en av turbobrødrene i Lyngdal Stig Ubostad og min tidligere lagkamerat i Lyngdal Trond Berge som stilte i tillegg til meg selv.

Vi reiste sammen opp til Beitostølen torsdag. På veien finner man fort ut at det vi ser på som fjell på Sørlandet knapt kan kalles en liten fartsdump når man nærmer seg Beitostølen og tar innover seg utsikten ved Jotunheimens fjell.

Etter en siste utstyrssjekk torsdag kveld ble det en god natts søvn før vi fredag morgen kl 07.00 ble fraktet til Turtagrø, en mektig busstur på vel 3,5 timer over Sognefjellet, som ga oss litt vondt i magen fordi vi vi skulle ta oss tilbake til Beitostølen til fots.

Vi ankom Turtagrø kl 11.00 og løpet hadde start kl 12.00, og den siste timen før start ble brukt til klargjøring av både kropp og hode.

Det var rundt 240 utøvere som stiller til start kl 12.00, og "tøffe" som vi er, stilte vi oss først på startstreken for å få en god start. Vi lå blant topp ti de første kilometerne inn mot bunnen av Fanaråkken, som var det første fjellet vi skulle bestige og som ligger på ca 2100 meter. Vi fant fort ut at åpningsfarten nok var i drøyeste laget for vår gruppe. Men det er alltid gøy å ligge i tet i en liten del av løpet og skulle vi oppleve det, måtte det jo være fra start av. For "eliten" vil vi aldri mer se igjen på dette løpet.

Fra Turtagrø rett før start. Trond til venstre og Stig mellom meg og Morten. Foto: Privat

Opp Fanråkken gikk det bra og vi hadde gode klyv opp mot løpets høyeste punkt. Etter å ankommet Fanaråkken skulle vi løpe nedover mot Utladalen og løpets først sjekkpunkt som ligger på 300 meter.

Det er alltid gøy å ligge i tet i en liten del av løpet og skulle vi oppleve det, måtte det jo være fra start av.

Svært krevende parti

Dette var noe vi trodde kom til å gå lett, men når jeg nå ser tilbake var det kanskje et av de mest krevende partiene i løpet. Navigeringen var enkel men det var desto vanskeligere å navigere beina raskt nok i et parti med mye ur og stier som ikke var laget for å løpe på. Vel fremme på første sjekkpunkt etter drøye seks timer og 36 kilometer, skulle vi ta oss tilbake til en 1400-1500 meters høyde hvor mesteparten av løpet skulle befinne seg på. Vi løp mot Tyinn, og ankom dette sjekkpunktet ca kl 12.00. Vi fikk her i oss noe varm kjøttsuppe og annen proviant. Provianten på slike løp går for min del mye i vestlandslefser, sjokolader og vann fra bekker og elver i løypa. På sjekkpunktene  fyller jeg på med næring i form av suppe og cola som drikke.

Vi visste ved Tyinn at en våre største utfordringer ville komme. Vi skulle nå løpe mot Bygdinn, rundt fire mil og det mesteparten på nattetid i en bitende kulde. Gradestokken krøp ned mot null og vi fikk på oss noen varme klær i sjekkpunkt to slik at vi var godt rustet for natta. Når jeg skriver natta, ble ikke mørket noe problemer ettersom månen var stor og klar og lyste opp hele Jotunheimen for oss. 

Provianten på slike løp går for min del mye i vestlandslefser, sjokolader og vann fra bekker og elver i løypa.

Men vi begynte nå å bli trøtte i både bein og hode, så gruppa var ikke helt synkronisert. Noen slet med mage og kvalme deriblant meg og jeg ble gående litt for meg selv, mens Morten var i ferd med å få det skikkelig tøft og begynte å tape meter og ble gående et stykke bak oss. Trond og Stig var de to som hadde det tøffest fra starten av løpet, men hadde nå våknet skikkelig til live i både kropp og hode. Vi ble gående mye gjennom nattens timer, opp og ned fjell og det tok liksom aldri slutt. Kilometertelleren på GPS- klokka gikk fryktelig seint og det var en mental prøvelse å holde motivasjonen oppe.

Fra toppen av Fanaråkken, utover i Jotunheimen. Foto: Privat

Etter hvert som sola stod opp kom varmen tilbake så smått og jeg begynte å få føle meg bedre i mage og bein. Det hjalp på motivasjonen og vi ble etter hvert tre karer i front mens Morten kom haltende bak oss. Han hadde det tøft, men han ga seg ikke. Da det gjenstod rundt fem kilometer før Bygdinn og sjekkpunkt nummer tre, stod det så dårlig til med Morten at jeg var usikker på hva vi skulle gjøre. Han var svart i både øyne og humør, og beina var helt ferdige.

Isvann ble redningen

Jeg ga beskjed til ham at enten må du hoppe i det neste isvannet vi kommer til ellers kaster jeg deg uti, for i den tilstanden du er i nå så kommer legeteamet til å ta deg ut av løpet på sjekkpunkt tre. Morten skjønte alvoret og hoppet uti et  vann vi passerte som var så kaldt at han mest løp på toppen av det når han skulle opp.  Inn mot sjekkpunkt tre så vannet ut til å ha"helbredet" Morten og han klarte å småløpe i hælene på meg de siste kilometerne inn mot sjekkpunktet.

Vi var begge inne litt foran de andre to som hadde falt litt fra oss og lå noen minutter bak oss. Jeg trodde det var kontrollert, men da de ankom sjekkpunktet, fikk vi raskt beskjed om at nok var nok.

Stig hadde fått noen vanvittig blemmer og følte at hele foten svømte i skoene. Det var umulig å fortsette for ham, selv om det knapt gjenstod 17-18 kilometer.

Morten og jeg i solnedgang, tatt på en topp før det andre sjekkpunktet. Foto: Privat

Mellom Morten sitt lille bad og sjekkpunkt hadde det også skjedd noe med Trond som vi andre ikke hadde registrert. Varmen hadde steget betraktelig og han begynnte å bli dehydrert. På sjekkpunktet er det påbudt å ta en prat med en fra legeteamet slik at de kan forsikre seg om at det er forsvarlig å fortsette. I samråd med en av disse tok Trond beslutningen om å stå av. Laget var halvert, noe som var lite nederlag både individuelt og for oss som lag ettersom vi hadde et klart mål om å fullføre sammen, uavhengig av hva tiden måtte stoppe på.

Stig hadde fått noen vanvittig blemmer og følte at hele foten svømte i skoene.

Videre fra det tredje sjekkpunktet skulle vi ta oss over Bitihorn, et høyt fjell med 600-700 høydemeter. Morten og jeg var ved friskt mot og tok oss relativt enkelt opp dette fjellet,men utfordringen kom da vi skulle ned igjen. Med noen relativt mørbankede bein var det vanskelig å stupe rett ned fjellsiden. Det var ikke så mye å holde igjen med og i noen av partiene ble vi nødt til "rygge" for å komme ned. Denne nedstigningen kostet mye krefter for oss begge både fysisk og psykisk.

Morten og jeg feirer at vi kom i mål. Foto: Privat

Endelig i mål

Vi kunne nå se Beitostølen men det følte så langt unna, for det vi før så på som små fartsdumper hadde nå vokst seg til å blir store fjell i våre øyne. Vi kunne se at vi hadde tre-fire av disse "gigantiske fjellene" igjen før vi var på toppen av skibakken på Beitostølen, der målgang var i bunnen av denne bakken.

Den siste mila ble en skikkelig prøvelse for oss begge, ettersom vi var tomme for næring og det var vanskelig å få i seg noe føde på grunn av varmen og at vi slet med magen og var kvalme. Vi hadde kroppen og beina på autopilot, og så måtte hodet jobbe kontinuerlig mot de vonde tankene om at man har lyst å stoppe og legge seg ned for hvert skritt man tar.

Denne nedstigningen kostet mye krefter for oss begge både fysisk og psykisk.

Etter at vi hadde brukt nær fem timer på de 17–18 kilometerne sjekkpunkt nummer tre til vi nådde toppen av skibakken steg humøret og det vokste seg frem en følelse at nå kan ikke gå galt. Vi hadde på forhånd sagt at hvis vi når det tredje sjekkpunktet, kommer vi alle i mål. Denne gangen kan jeg si at det var nok ikke et helt veloverveid utsagn. Det var et meget tøft parti etter å allerede vært ute i 22 timer og 10 mil.

Teksten på premieskjorta vår. Foto: Privat

Vi kom i mål etter drøye 27 timer. GPS-en viste at vi hadde løpt nær 12 mil og 6500 høydemeter, noe også arrangøren bekreftet. Løypa var altså lenger enn først antatt. Som dere se av tiden, er ikke snittfarten høy og løpingen begrenser seg til enkelte deler av løypa, mye av det er rask gange.

Følelsen av å komme i mål var ubeskrivelig god. Denne gangen følte man virkelig at Jotunheimen prøvde å gi oss så mye juling som den kunne, men at vi slo tilbake og kom seirende ut av kampen. Akkurat slik Morten og jeg ønsker at mange skal oppleve det å møte Lyngdal i høstsesongen: At vi går seirende ut av en tøff kamp.

Følelsen av å komme i mål var ubeskrivelig god.

Av de rundt 240 som stilte til start var det omtrent 130 som fullførte. Jeg vil gi Xreid en kjempehonnør for et topp arrangement og en tøff løype som inneholdt en mektig natur og mange utfordringer.

Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Blogg
  2. Ultraløp
  3. Beitostølen