Toughest 2018: Satte personlig rekord med blodsmak i kjeften

Åtte kilometer. 40 hinder. Melkesyre til oppunder ørene. Men totalt verdt det!

Kristiansanderen Silje Aamli (27) var blant de rundt 4000 deltakerne som nylig slet seg gjennom hinderløpet Toughest Oslo. På dette bildet kjemper hun seg opp unnarennet i Holmenkollen, iført oransje overdel og sorte tights, like bak personen med blå trøye som ligger langflat på bakken. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

Silje Aamli
Publisert:

Jeg heter Silje Aamli, er 27 år gammel, kommer fra Kristiansand, og studerer sykepleie i Oslo. Jeg er glad i å være aktiv på fritiden, og det er særlig styrketrening som er favoritten. Opp igjennom barndommen og ungdomstiden har jeg bare drevet med individuelle idretter, da jeg virkelig ikke er et lagsportmenneske. Det siste jeg drev med var å konkurrere i benkpress. Men nå har jeg meldt meg på hinderløpet Toughest for fjerde året på rad.

Så var dagen der, første lørdagen i september. Rastløs natt i forveien. Tanker om at; «dette er bare for gøy, du trenger ikke å være nervøs», surrer rundt i hodet. Nesten hele familien har kommet til Oslo for å se på, så man må jo prøve å imponere. Vi tar en stappfull t-bane full av mennesker i tights til Holmenkollen, og nedtellingen til start er snart i gang. Litt småklam. Hopper og spretter. Sola skinner. Gruppe 1 må snart bort til startstreken. Gruppa er stor. Full av folk som driver med OCR-trening. De smiler. Jeg smiler ikke. Men jeg gleder meg samtidig. Dette klarer jeg, kanskje bedre enn de tidligere årene til og med.

Foto: Privat

Strafferunder

Toughest Oslo er et såkalt OCR-løp i Holmenkollen bestående av en løype på åtte kilometer med 40 hinder på veien, alt fra klatring i tau, monkeybars, dips-gåing, bæring av tunge gjenstander og som avsluttes opp unnarennet i Holmenkollen. Løpet kan fort bli lengre da man får strafferunder dersom man ikke klarer et hinder, og kvinner og menn gjennomfører akkurat de samme hindrene. Her er det ingen forskjell. Under hvert eneste løp har jeg angret på påmeldingen, men når målstreken er passert, er jeg mer giret enn noen gang.

Foto: Privat

Jeg lurer igjen på hva jeg gjør her. Så er det nedtelling, vi stiller oss opp og «PANG» så var Toughest 2018 i gang. Det begynner bratt, og jeg er allerede andpusten etter cirka 100 meter. Dette kan jo aldri gå. Men jeg løper, kommer meg igjennom noen hindre. Løper og hikster bak noen jenter som holder en uanstrengt samtale om at de løp tre mil dagen før. Jeg begynner å høre pipelyder fra brystet, og lurer på om jeg har en uoppdaget astmadiagnose. Klarer ikke neste hinder, og må løpe strafferunde. Skal så klatre i tau, og klarer ikke å bruke beina, så jeg drar meg opp med armene hele veien, orker ikke bruke krefter på å komme meg ned, så det blir brannsår mellom låra. Underarmene er fulle av melkesyre, og jeg ber til høyere makter om at jeg ikke trenger å bruke armene på neste hinder. Det må jeg.

Foto: Privat

I forkant har jeg ikke trent veldig spesifikt, men har fokusert litt mer på lengre løpeturer og intervaller. Det er som regel kondisjonen det skorter på, da jeg aldri har vært noe spesielt god på dette området. Jeg er rask, men holder ikke ut så lenge. Det ble noen runder ut i hinderløypa i Lauvåsen i Kristiansand i sommer, og det var godt å kjenne på hvor tungt det faktisk er å løpe når en skal gjennom hindre underveis.

Foto: Privat

Økende mestringsfølelse

Jeg løper, går, puster og peser, tar strafferunder, blir løpt forbi av menn med måne, og holder på å tryne ned gjørmeveien i skogen. Plutselig ser jeg skiltet der det står «4 km». Har jeg bare løpt fire kilometer? Dette går aldri. Men jeg fortsetter, og plutselig går kilometerne litt raskere. Folk heier, og selvtilliten og tempoet øker. Jeg presser meg selv, og kjenner at mestringsfølelsen bygger seg kraftig opp når jeg klarer hinder etter hinder.

Jeg ankommer hovedområdet, der det er mest publikum. Bærer kanner på 25 kg i hver hånd, og skal deretter rett bort og slenge meg i ringer. Tryner hardt mens hele familien står og ser på. Kjenner gråten i halsen, og pipelydene fra brystet blir enda sterkere. Klarer overraskende nok å gjennomføre neste hinder, som er en kjempebratt vegg, etter tre-fire tankerunder om det ikke kom til å gå. Et par hinder til så er det siste etappen opp unnarennet i Holmenkollen som gjelder. Jeg gruer meg, og vet godt hvor vondt det blir. Men jeg må ikke stoppe, ikke se opp. Bare ta tak i nettingen og klatre på alle fire, si «bra jobba» til de som har lagt seg ned og prøver å gjenvinne pusten.

Foto: Privat

Plutselig har jeg gått fra å klatre på løse steiner til å krabbe på betong. Jeg reiser meg opp, ser målet på toppen og tar beina fatt og løper som en gal inn i mål. Og DER var det over, og det blir en gledesfull og stolt high-five med en deltaker jeg aldri har møtt etter passering av mål. Og jeg har slått min tidligere personlige rekord med sju minutter (ny bestetid ble 1.22,04 timer, som ga meg en 1253. plass av rundt 4000 deltakere), til tross for flere strafferunder. I et lite øyeblikk føler jeg meg uovervinnelig, mens kroppen rister og respirasjonsfrekvensen er i høygir, og vet at dette jeg gjøre til neste år igjen.

Les også:

Toughest ga mersmak

Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785