Småbarnsmoren Adele Koveland (45) fra Kristiansand har nylig avbestilt slankeoperasjon. Hun vil nå sitt mål uten den, og hun er kommet godt i gang. Foto: Privat

Feite Adele skal på treningssenter. Ha-ha-ha!

Da jeg trådte inn på treningssenteret, var jeg så redd at tårene lurte bak øyelokkene.

Brukergenerert innhold

Adele Koveland
Publisert:

Du ser på meg. Hva tenker du? Hun var stor? Eller, hva i alle dager gjør hun her? Men vet du hva jeg nettopp har klart? Etter ti minutter med oppvarming på romaskin, tok jeg 80 kilo x12 x3 ganger i beinpress, fremdeles under oppvarming. Hele tiden mens jeg manet meg opp til min store utfordring. 60 kilo i rumensk markløft. Og vet du, jeg klarte det. Visste du det? Eller så du på meg uten å egentlig ense meg, fordi dine tanker også var på din store utfordring. Skulle du jogge ei mil i dag? Eller var det å trå inn døra din store utfordring?

For noen måneder siden var det min utfordring. Jeg var så redd at tårene lurte bak øyelokkene. Feite Adele skal på treningssenter. Ha-ha-ha!

Jeg hadde i bunn og grunn gitt meg selv opp. Alt var tungt, jeg orket nesten ikke å løfte dattera mi, for magen min var i veien. Jeg var i veien. Selvtilliten var i kjelleren, og jeg følte meg udugelig. Alt jeg gjorde, gjorde jeg for dattera mi. Ikke meg selv, jeg var visket bort, lagt i glemmeboka. Jeg gikk en del til legen fordi jeg trodde jeg feilte noe. Eller rettere sagt jeg håpet det feilte meg noe. Slik at jeg hadde en unnskyldning til å ikke gjøre noe med det. Til slutt måtte legen kaste inn det hvite håndkleet og gi meg beskjeden. Adele, du feiler ikke noe. Det er fettet som gjør at du har vondt. Du må bevege deg. Hva? Dypt såret og med nesa i grusen gikk jeg ut fra legekontoret. Enda mere oppgitt.

Jo da, jeg har jo slanket meg før. 60 kilo på halvannet år. Men det er jo ikke nå. Nå orker jeg ikke. Chipsen er for god. Den deilige maten er for god. Jeg slanker meg en annen dag heller...

Foto: Privat

Jeg gikk hjem og sutret litt og slikket mine sår. Samtidig som noe var tent i meg. Jeg sto i kø for slankeoperasjon, og da skulle jeg bli slank. Trengte ikke å løfte en finger. Helt til kravet om en treningsrutine ble lagt på bordet. Ooooops. Det var da som søren det, skal jeg måtte gjøre noe selv for å komme i form? Jeg ser en masse finurlige apparater på tv. Kan jeg ikke bare kjøpe noen av dem? Å nei, det funket visst ikke.

Jeg klarte å mønstre opp bitte litt selvtillit, og begynte å ringe. Først ett treningssenter, der fikk jeg en håndfull latter. Jeg krympet meg, og tårene rant. Var jeg virkelig så "lost case"? Måtte bare ringe et til. Lo denne personen også, ville jeg gi meg. Og kreve smertestillende av legen. I en siste krampetrekning slo jeg nummeret. Hjertet slo så hardt. Sikker på hun hørte det i andre enden, hun som svarte. En blid stemme, jeg kunne høre hun smilte. Ble så sjokka at jeg bare satt der, i noe som for meg føltes i flere minutter, men sikkert ikke var mer enn et par sekunder. Ja hei, det er Adele som ringer, klarte jeg til slutt å stotre fram. Høøøø ... og der begynte mitt eventyr. Jeg fikk tilbud om en avtale om seks måneder gratis trening med personlig trener. De har sine krav om hva de forventer av meg. Noe som seg hør og bør.

Foto: Privat

Jeg får hilse på ei herlig jente som ruller på r-ene og har et smil enhver tannkremreklame bør trakte etter. Like vakker på utsiden som innsiden. Min nye personlige trener begynner forsiktig. Vel, jeg syntes jo hun pisker meg, men å gå fra sofasliter til å skulle trene minimum én gang i uka: Det er å bli pisket. Kroppen skriker neeei. Jeg skriker neeei. Men jeg må. Jeg klager min nød til ei venninne, som trener. Og hun proklamerer: Bare vent, du kommer til å like det.

Ha ha ha! Aldri, jeg haaaater trening. Hater å være i bevegelse, hater vekter, hater strikk, hater hater hater. Hun bare ler av meg. Jeg fortsetter med treningen. Går fra en dag i uka til to. Begynner å kjenne at kroppen begynner å virke igjen. Plutselig tar jeg meg selv i å smile mens jeg trener alene. Det er gøy! Men det vil jeg jo ikke innrømme. Jeg er 45 år, småbarnsmamma og overvektig. Hvordan skulle jeg få tid til å trene? Og tanken på at jeg skal gå inn på et treningssenter? Niks. Fantes ikke i min verden. Kommer ikke til å skje.

Foto: Privat

Nylig kjørte jeg ned til treningssenteret bare fordi jeg måtte prøve masse repetisjoner på 60 kilo i rumensk markløft. Jeg klarte det. Ti ganger og tre serier, altså 30 ganger 60 kilo = 1,8 tonn. Jeg som slet med å løfte barnet mitt. Jeg som aller helst ville ligge på sofaen og ha fjernkontrollen i hånda. Jeg som hadde gitt meg selv opp fordi jeg følte alle andre hadde det. Onsdag denne uka økte jeg til 65 kilo i samme type markløft, og det ga meg nok en fin mestringsfølelse.

Kostholdet mitt er egentlig hva det var, mer eller mindre. Det er spisingen mellom måltidene som jeg har stoppet med. Og trøstespisingen. Og ikke minst det å lytte til kroppen når den sier: jeg er mett. Livet må gå sin gang, og en diett varer ikke i lengden. De forandringene jeg gjør, må være noe som varer.

Når jeg ser tilbake, er det den telefonen til treningssenteret som har reddet meg. At min personlige trener har orket å få meg dit jeg er i dag, er en av de beste gavene jeg kunne fått. Jeg har, i mine øyne, fått livet tilbake. Nå lever jeg igjen, jeg eksisterer ikke bare. Det tok én telefon. Og en smilende stemme, og ei som våget å gå over dørterskelen sammen med meg. Jeg har funnet noe jeg liker, noe som gir meg selvtillit. Jeg har ønsker og drømmer om videre trening, og legger små planer om å få til noe. Jeg har innsett at kroppen klarer så mye mer enn vi tror. Vi er så mye sterkere enn vi tror. Den som intet våger, intet vinner er nå mitt nye motto. Og den slankeoperasjonen? Den har jeg avbestilt.

Les også:

– Det var veldig skummelt med treningssenter

– Jeg var superflink til å hive i meg en sjokolade uten at noen så meg

En jojo-slankers bekjennelser

Ble kvitt 40 kilo, overvekt og diabetes

Et ærlig brev til ny fastlege endret livet mitt

– All overvekt sitter i hodet

Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785