Ett år er gått siden jeg skrev min historie om
. Når jeg nå leser det jeg skrev, kommer smilet frem. Et veldig bredt smil. Jeg skrev i fjor at jeg var ved veis ende, at jeg var kommet i mål. Og det var jo for så vidt ingen løgn. Men lite visste jeg da hva dette året skulle bringe, og at treningsturen til Kypros som skulle være min feiring av at jeg hadde vunnet kampen mot fedmen ble starten på noe enda større.
Turen til Kypros viste meg at jeg tålte mer trening. Mye mer trening. Da jeg kom hjem, fortalte lederen på Spring trening, Lene Røstad, at jeg hadde gjennomført 16 treningsøkter på ei uke! Dette gjorde at jeg i samarbeid med Lene ville forsøke å sette treningen i et mer strukturert system. Jeg ville se hva det ville kunne gi av gevinst på vekt og form.
Variert trening
Hun laget opplegg for treningen uke for uke, med hvilken type trening og hvor mye jeg skulle trene. Styrketreningen ble nøye satt sammen med tanke på forbrenning og vektnedgang. Jeg har variert mellom styrketrening for overkropp, bein og mage/rygg. Og programmene har variert mellom utholdenhet, pyramide og maks styrke.
Jeg har utviklet meg stort og blitt markant sterkere dette året. At styrketreningen var den viktigste biten for vektnedgang på treningssida, var en helt ny tanke for meg. Men jeg har jobbet mye med kondisjon også. Begge deler er viktig i sammenheng med hverandre.
Vi var enige om at på kostsiden var jeg selvdrevet og selvhjulpen. Men trening kan jeg lite eller ingenting om. Så den hjelpa, veiledningen og ikke minst den enorme støtten jeg har fått av Lene har vært helt avgjørende for den enorme fremgangen jeg har hatt siste året.
Fikk smaken på utendørssykling
Etter hvert som progresjonen kom etter mye hardt arbeid med styrke- og kondisjonstrening, kom også lysten til å bevege meg ut av treningssenteret og begynne å sykle ute. Den samme dama som ett år tidligere aldri skulle sykle ute.
Jeg gikk til innkjøp av både offroadsykkel og racersykkel og tilhørende utstyr. Etter en stund ute på sykkel alene og med min gode treningsvenninne Berit (som har vært en enorm støtte ), ville jeg prøve meg i en offroadgruppe for damer. Lene har i ettertid innrømmet at hun nok trodde dette var ett år for tidlig. Men der tok hun feil, gitt. Det gikk strålende bra.
Og det har betydd ekstremt mye for fremgangen at jeg har våget å være med i en gruppe der det er damer som er vesentlig bedre enn meg. Det har gjort at jeg har måtte jobbe beinhardt for å holde følge. Slikt gir god form! Det er en gruppe med nydelige damer som virkelig har heiet meg frem, og som har betydd masse for meg.
Med en slik fremgang og progresjon ble det naturlig for meg å sette meg noen nye mål. Det er viktig også for å makte å motivere meg for mye mengdetrening over lang tid. Jeg har syklet mye – mange mil i flere timer av gangen og flere ganger i uka – som har krevd mye energi og som har utfordret meg veldig på sult. Skulle jeg ned i vekt, måtte jeg tåle sultfølelse. Jeg har kunnet unne meg noe ekstra innimellom, men vektnedgangen har fordret beinhard disiplin på kost. Det gir mening når en vet at vektnedgang er 30 prosent trening og 70 prosent kosthold.
Tvilte på meg selv
For meg ble det store målet Nordsjørittet. Jeg trente mye og syklet maaaange mil. Men så kom jeg i en uventa og vanskelig «motbakke». Ikke en sånn bakke som jeg kan alt om ute på sykkelen. Men en bakke i meg selv. Jeg ble usikker, utrygg, engstelig og redd. Telefonen gikk til den samme gode mentoren Lene. «Æ tror ikke æ kan dette lenger ….du skjønner æ tåler ikke å falle æ….sånn som dere andre.» Lene lytter, sier lite, lar alt være opp til meg. Kanskje du kan sove litt på alt dette, sier hun klokt. Det gjør jeg og beslutningen blir at jeg forsetter. Dette viser bare at jeg også er et menneske og at endring og fremgang ikke alltid er rosenrødt og enkelt. At man i det å gå så til de grader utover egen komfortsone også kan oppleve motbakker, og at det er viktig og ta dem på alvor og våge snakke åpent om dem, så blir det ikke så skummelt likevel.
Så jeg trør mot mitt første ritt noensinne. Og dette gjennomfører jeg med glans og en kanontid for meg personlig, rett over fem timer på de 91 kilometerne. De følelsene jeg hadde underveis og i mål er vanskelige å beskrive. Jeg hulker tårer av stolthet og takknemlighet for alle de som hele veien har hatt troa på meg. Gleden over å kunne dele det med mine gode trofaste treningsvenninner Berit og Unni fra offroadgruppa . Det er større enn ord kan beskrive. Jeg kjente meg som vinneren av hele rittet inni mitt hjerte.
Men det stopper ikke her. I sommer sykla jeg sammen med Lene og to andre treningsvenninner Brokke Lysebotn og retur Brokke på racersykkle. Det var sykt tungt. De som har vært der vet at der er det bare bakker og en haug med høydemeter. Men for en opplevelse og for en mestring å klare det!
Jeg har alltid hatt en stor drøm om å sykle Rallarvegen. Da jeg var på mitt tyngst, tenkte jeg: Tenk om jeg en dag kan klare. Og i august la tre gode treningsvenninner og jeg ut på nettopp den turen. Det var en opplevelse på mange plan. For et vakkert land vi er så heldige å bo i!
Birken
Hele dette året har vært som en stor drøm. Jeg har oppnådd mer enn jeg noensinne kunne våget å tenke at var mulig. Det hele toppet seg bare da jeg ble med en gjeng fra Spring for å sykle Birken. Jeg startet alene, uten noen kjente i min pulje. Jeg kjente meg ganske så redd på startstreken. Men det gikk fort over og jeg hadde en aldeles fantastisk tur over fjellet. Det var blytungt og til tider så tungt at jeg ikke aner hvordan jeg skal skulle klare det. Jeg brukte det sterke hodet mitt som har gjort at jeg har klart hele denne reisen. Jeg syklet for min nylig avdøde svigerinne. for at jeg har livet, takknemligheten over å kunne sykle. Jeg fullførte stolt med tiden 5.04 timer på selveste Birken.
Dette er større enn til og med jeg forstår ved målpassering.
Det å sette treningen i system og fortsette på å være bevisst i mine valg på kost har gitt enorme resultater. Jeg er i mitt livs form og har ytterligere gått ned nesten 30 kg til dette året. Jeg har nå gått ned så å si 120 kg til sammen. Det er virkelig fantastisk. Og det sier jeg med stor stolthet og rak rygg. Det er riktig og viktig og våge å være stolt av egen innsats og ikke minst våge si det. Det koster å ta det valget jeg har tatt om en varig livsstilsendring, Men jeg angrer ikke ett sekund. Det umulige er blitt mulig.
Nye mål
Jeg vil fortsette å gjøre den samme gode jobben også fremover. Fokusere på å trene riktig og bra og forsette å ta bevisste gode valg på kosthold. De store målene for neste år er å sykle til Hovden med en gruppe fra Spring og dernest Cykelvasan i Sverige. Mål er blitt viktig for meg, for å trene riktig mot det og for å gi treningen mer mening og motivasjon.
Vektmessig tror jeg at jeg er der jeg kan klare og bør være. Jeg kjenner meg skikkelig flott og er svært fornøyd. Og når alle blodprøver er perfekte, kan det ikke bli bedre.
Jeg har nylig hatt min treningstur nummer to, denne gangen til Spania. Dette er en ypperlig kombo mellom trening og ferie som passer meg perfekt.
Masse støtte
Jeg kjenner meg heldig. Heldig som har klart å komme i «mål», bokstavelig talt med min varige livsstilsendring. Jeg er heldig som trener på Spring, for meg betydde det den helt store forskjellen. Her har jeg truffet en haug med flotte mennesker og fått et treningsfellesskap av de sjeldne. Og den hjelpen, veiledningen og støtten som jeg har fått fra daglig leder Lene har betydd mer enn hun nok selv aner.
Jeg er heldig som har folk rundt meg i min private sfære også som alltid har vært der og støttet og backet meg på alle måter. Vi trenger alle noen på vår vei.
Da er det bare å sette punktum, trekke trikoten på og gi meg ut på dagens sykkeltur.
Les også: