På lørdagens tempo syklet jeg inn til tiden 31,32, og ble slått av Espen Slemdal (KCK) med åtte sekunder, så det ble første taperplassen og sølvmedalje til meg.
Hørt av Christian Berthelsen (med skrekkblandet fryd) før søndagens fellesstart: «Nå gikk det opp for meg at dette var et skikkelig sykkelritt!»
Jaja… starten gikk og da begynner vi i motbakke! Bang opp i rød sone og nesten makspuls og allerede før det er gått fem minutter er min tiltenkte «hjelperytter» i SCK ute av leken. Takk til alle juniorer som så fint tar hensyn til oss litt eldre ryttere…
Jeg klarte å henge med og så ble det feltkjøring på smale vestlandsveier med mange kneiker, bakker, svinger og ferister med sauene stående rett ved siden av veien å kikket på oss som tilskuere. Vi er i naturskjønne Bokn, så hva hadde man forventet seg?
Prøvde på billig reise
180 m stigning på hver runde som skulle sykles sju ganger. Etter en runde begynte vi på nytt å kjøre bakkeintervaller og disse fjærvekterne av noen juniorer dro av gårde igjen. Det ble en luke og vi var fire fem stykker som ble nødt til å slippe, blant annet konkurrenten og gullvinneren fra lørdagens tempo, Espen Slemdal fra KCK. Oppe på toppen skjønte jeg at de fire andre slapp og ikke kunne følge, jeg fikk noen meter og lå mellom dem og hovedfeltet. Jeg bestemte meg da for å gi gass og prøve å kjøre inn hovedfeltet og sørge for å henge med dem for å få en billigere reise enn det de andre skulle få. Det tok meg ca 1/3 runde der jeg først ble passert av kommissærbilen og servicebilen, men jeg klarte å sykle dem inn og passerte bilene for å igjen å havne bakerst i hovedfeltet. Fikk litt hvile, men så er det disse vestlandsveiene vettu… alle gir ble brukt flittig…
Ny runding og stigning og da var det kjørt igjen. Demotivert så jeg igjen hovedfeltet sakte men sikkert distanserte meg og over toppen så jeg hvordan de forsvant. Jaha, dette blir en tung dag på jobben, tenkte jeg, men tanken på at Slemdal lå bak meg ga meg motivasjon til å kjøre videre solo…
Noen KCK-juniorer fikk det tungt og lå i astmaanfall eller pollenallergisk sjokkpusting i grøfta ved veikanten i en av bakkene. Noen av dem fikk kommet seg og kjørt videre, mens andre brøyt. Kvartetten som lå bak meg kjørte meg inn etter tre runder så da var det deilig å få litt «hjul» og få ned pulsen fra 170+ til sånn ca 160. Vi var tre som tok føringer men jeg prøvde å passe på at mine ikke ble for lange.
Vi kjørte inn en av KCKs juniorryttere som hadde kjørt solo et stykke og han hjalp oss å holde farten oppe. All skryt til KCK for satsingen på ungdommer og juniorer, det ser ut som om Jan Fredrik Stiansen har et godt opplegg der.
Tyngre og tyngre bein
Rundene ble lengre og lengre, bakkene føltes brattere og brattere, beina ble tyngre og tyngre… runde 3… runde 4…. runde 5… runde 6…. pust i pose – måtte fader slippe litt igjen i bakken pga krampekjenning i hamstringene. Jeg prøvde å forandre tråkket litt med resultat av krampetendensene flyttet seg over i leggene i stedet. De fire fikk 10-20 meter så ikke søren at jeg skal slippe de lengre vekk, da er løpet kjørt. Opp å stå for å ta inn de siste meterne men da begynte lårene å si stopp…
Begynte å nærme meg gradvis og like før toppen klarte jeg å hente de inn og utforkjøringen gjorde at jeg fikk løsnet beina litt. En runde igjen… det er bare oss nå. Jeg skal ikke slippe!
Avsluttingen på dette rittet var da ikke uventet en stigning, med påfølgende ny stigning før en slak nedoverbakke med en 90 graders sving og ca 300 m oppløp i slak oppoverbakke. I den bratteste bakken ca 2-3 km før mål økte de andre rytterne farten og jeg hadde ikke bein til å svare. Espen fra KCK dro meter og Østerhus-rytteren fra Sandnes CK kom seg også forbi. «Male på – male på» tenkte jeg og jeg hadde friskt i minnet at jeg klarte å kjøre inn luken forrige runden. Helt riktig begynte jeg å spise inn på forspranget til Sandnes-rytteren og for at han ikke skulle få heng på meg så hentet jeg litt ekstra fart bakfra, reiste jeg meg opp og ga på alt jeg hadde i det jeg passerte ham. «Ikke snu deg bak nå – fokus fremover – der er Espen – det er ikke langt opp»… mental trening… de andre er sikkert også slitne nå… kom igjen!
Forbedring fra tempoen
Jeg ga alt jeg kunne for å prøve å ta igjen neste mann, det står jo om medaljer her og revansje for i lørdagen hadde smakt. Jeg nærmet meg, meter for meter, men inn i siste sving hadde han vel 50 meter på meg. Jeg hentet så mye fart jeg kunne inn i 90 gradersvingen og reiste meg, men lårene sa stopp.
Selv om jeg nærmet meg, så hadde Espen kontroll og jeg snudde meg bak for å se om jeg hadde han andre på halen, men han var borte. Så ni sekunders forskjell på tempoen lørdag ble sju sekunders forskjell på fellesstarten og igjen ble jeg slått av helgens konkurrent. Men jeg ble ikke sist og ble premiert med en flott tredjeplass i M40-44.
Sliten og med tunge bein fra start til mål har jeg i vært fall ikke en eneste gang angret på å kjøre så langt for å ha det så vondt…
Les også: