En dag i midten av august starter eventyret. Sammen med min turvenninne Kine Vassbø og min tante Kari Efjestad setter jeg meg på flyet til Øst-Grønland. Der skal vi starte turen vår på 550 kilometer over Grønlandsisen til Vest-Grønland. Det kribler i magen og jeg er veldig klar for å komme i gang. Turen har krevet mye forberedelser og jeg har tenkt på denne dagen i snart ett år, endelig skal turen starte!
19. august setter vi oss i en båt som tar oss til Isortorq og turens startpunkt. Alle ekspedisjonsdeltakerne blir sluppet av på svaberget ved siden av isbreen. Vi er nå på egen hånd og vil ikke se andre mennesker igjen før vi går av breen på vest siden av Grønland. På dette tidspunktet vet vi det ikke, men turen vil ta oss 28 dager og gi oss opplevelser for livet!
Les også:
Fra VM i konebæring til verdens hardeste skirenn
Turen starter med at vi bærer alt utstyret mellom oss på fjellet og opp til breen. Derfra drar vi pulkene etter oss på isen. Pulkene mine veier omtrent 75 kilo totalt ved start, men blir gradvis lettere etter hvert som jeg spiser opp maten. Vi bruker noen dager opp bre-fallet før vi når snøen. Når vi kan bytte fra stegjern til ski er gleden stor! Første store målet er «summit» og det høyeste punktet vi skal til på turen. Etter det går vi mot den nedlagte radiostasjonen DYE II som ligger midt ute på isen. Det er et stort øyeblikk når vi ser DYE II, da vi vet at dette betyr at vi nærmer oss vestkysten.
Etter DYE II ser vi fortsatt bare snø og is i horisonten helt til vi en dag ser fjellene på vestkysten. Det er da tre uker siden vi sist så fjell og gleden er stor! Nå nærmer turen seg slutten og målet føles å være like der borte. Det tar likevel noen dager før vi står på «Point 660» ved breens og turens slutt.
Vi går sammen av breen og kan feire at vi har greid å krysse Grønlandsisen. En fantastisk følelse og jeg føler meg så utrolig heldig som har fått være med på dette utrolige eventyret!
I gjennomsnitt har vi gått åtte økter på en time i løpet av en dag. Midt på dagen har vi en times lunsjpause. Da setter vi ofte opp lunsjteltet og spiser nudler sammen. Dette er et høydepunkt i løpet av dagen og vi gleder oss til denne pausen.
Ofte får vi også tid til å blunde øyene litt før vi drar videre. Vi nyter de minuttene vi kan slappe av før nye økter står for tur og vi igjen skal sette opp camp.
Vi slår ofte opp teltene mens sola går ned over isen. Jeg har sett flere vakre solnedganger i mitt liv, men ingen like vakre som på Grønland. Fargene er klare og sterke og vi må ofte stoppe opp og bare nyte det. Vakrere landskap har jeg sjelden sett. I camp smelter vi vann til morgendagen og lager oss middag som består av frysetørkede ferdigmiddager.
Det er deilig og legge seg i sovepose om kvelden og noen kvelder sovner vi til Kari som synger oss en nattasang. Livet på camp sammen med jentene setter jeg veldig pris på. Det er mye latter og moro og vi har det bra selv om det av og til er både kaldt og strevsomt.
Etter at turen var ferdig og vi kom ned igjen til sivilisasjon følte jeg meg litt tom. Hva nå? Mange lurte på om det hadde vært slitsomt og om jeg hadde savnet ting som sosiale medier eller en dusj? Jeg ble jo sliten underveis på turen og en dusj er definitivt ikke å forakte. Likevel er turen en av mine livs største eventyr og jeg er så glad for at jeg fulgte drømmen min om Grønland. Om jeg skulle få sjansen ville jeg gjort det igjen. Men først skal noen nye drømmer realiseres og jeg gleder meg allerede!