Kristiansanderen Sverre Kaddeberg Skaar (73) har drevet med idrett nesten hele livet. Det har gitt ham mye glede, men også sorg. Privat

En løpers liv

Det viktigste med trening er å få en god fysisk og psykisk helse. Det er ikke alltid like lett å klare.

Sverre Kaddeberg Skaar

Medisinen (trening) dithen har nok mange bivirkninger med sine gode høyder, artige opplevelser, vennskap, gleder, hygge, men også dype daler. Det kan vel sammenlignes med sauesankingen i Åseralsheia, det går ned og opp, men for en utsikt du får når du er på toppen.

Der stien begynte

En dag i august i en urolig krigsherja verden, kom en liten pjokk til verden på gården Bakken på Mæsel i Finslands Sogn. Han ble døpt Sverre, men det var det få som viste, pjokken var sein til å gå, men god til å krype og pelle på alt han fant, derfor ble han kalt Pelle på bakken.

Heldigvis hadde jeg noen gode gener, en far som var aktiv kombinertløper før krigen (den gang var også hopp med). Og ei mor fra fjellheimen Åseral. Den fjellheimen var som skapt for en liten pjokk som ville trene, molteturer, fisketurer, sauesanking og ikke minst støylsturer med besta, vedhogging og ljåslott både på gard og støyl. Det var trening med trivsel.

Så over den første barndommen kom arbeid, mer skolegang og forlovelse med ei gild og god jente, vel forlova bar det i militæret. Der var jeg så heldig at jeg i februar var sjåfør for sjefen i Saniteten. En kveld mens vi lå inn i Hallingdalsfjellet fikk jeg tilbud av sjefen om å starte i militærmesterskapet i tre mil på ski. Jeg hadde gått mye på ski, men likte nå best å komme frem med bil.

Fin gammel årgang, med undertegnede til venstre. Bildet er tatt i forbindelse med Kristinaløpet i Tønsberg og de to andre heter Terje Skaar og Olav Birkeland. Privat

Da han lokka med at jeg skulle få låne tjenestebilen om kvelden etter dersom jeg fullførte, slo jeg til. Neste dag, utstyrt med noen hvite militærski og en blå boks med skismøring, starta galskapen. Husker jeg datt før mål men kom opp igjen og passerte mållinja, mer husker jeg ikke. Ble fortalt at de bar meg i teltet og der våknet jeg neste morgen stiv som en stokk. Det ble ingen biltur til Fagernes med tjenestebilen, en Volvo. Men sjettepremiepokalen fant jeg igjen noen år etter i lekekassa til sønnen. I noen år ble det noen skogsturer med kona, med pulk og ski og molteturer.

Operasjon og sykemelding

Vennene mine ble grepet av noe de kalte Joggebølgen, rægeløp og terrengløp. Da lo jeg godt, noe så fånyttes, tenkte jeg. Men så slo ryggen seg vrang, lammelse ned i beinet, slettes ikke godt. Operasjon i fem ryggskiver og lang sykemelding, var glad den dagen jeg kunne ta toget til Tønsberg og få lov til å jobbe noen dager på kontoret.

En av kollegene mine, Odd Berg, tresteg og lengdehopperen, senere også landslagssjef i friidrett, stakk til meg et treningsprogram for løping. Da var jeg solgt, det var jo moro å løpe. De vennene jeg før hadde ledd av ble mine mine beste treningskamerater. I den tiden var jeg salgsansvarlig for to salgsavdelinger i SABA, det ble mye reising mellom Svenskegrensa og Bergen, joggeskoa var alltid med så når kundene gikk hjem for dagen fant jeg nærmeste lysløype.

Ja, ja så fikk en jo være med på noen løp også. Jeg husker godt første konkurranse, en kamerat var med og trente i Baneheia, da traff vi på KIF som skulle ha et mesterskap i skogsløp, så vi stilte opp, husker det var Klev fra Mandal som vant, men artig med en bronsemedalje.

Så gikk det slag i slag med trening, ski, Røyknesløp, Mandalsmaraton, Oslomaraton, Kristinaløp, Svalansgubben, Jarlsbergløp og Birkebeinerløpet m.m. Det var en god løpetid, men så var det det med de høye toppene og de dype dalene. Skadene kom, høydene kom, dalene kom, hjerteflimmer, sovetabletter og medisin.

Tilbake til start

Fikk jeg så en god fysisk og psykisk helse? Nei, jeg ble syk av det, jeg måtte begynne å bruke vettet og det vettet jeg ikke hadde selv måtte jeg ha hjelp til. En ny tid begynte, jeg begynte å trene planmessig og løp ikke lenger alle løp som fantes.

Den store aha-opplevelsen fikk jeg en dag det eldste barnebarnet ringte: «Du besse, skal du løpe Skau Skau i morgen?» «Tenkte det». «Kan jeg løpe sammen med dag, vi skal ha utedag på skolen og jeg har fått lov til å løpe med deg»: «Klart du kan,» var svaret.

Det er det gøyeste løpet jeg har vært med på, tenk å få lov til å løpe bak et barnebarn i over ei mil og se den gleden som strålte ut av henne og ikke minst smilet på henne da vi kom inn på Grønn slette. Hun fikk banan og saft og resten av klassen som sto der måtte nøye seg med medbrakt niste.

Noen få år senere fikk jeg en ny telefon, da fra det yngste barnebarnet: «Du besse, vil du være med å trene i Jegers?» «Klart jeg vil, bare kom hen, skal bare få på meg joggeskoene.» Den samme gleden av å springe bak og se, det var så vidt jeg klarte å holde følge.

Løpingen sammen med Team Mosjon er et høydepunkt hver gang. Her er jeg sammen med Helge Johannessen, Eli Jensen og Kjell Ivar Sangesland som hare. Privat

To dager senere fikk jeg tatt bilde av ei smilende og leende jente som kom i mål i Terrengkarusellen på Grønn slette. Dette er noen av de store gledene en kan ha i hverdagen. I juni fikk jeg med sønnen til Birkebeinerløpet, mitt tiende løp og hans første.

Fant tilbake til gleden

På denne måten fant jeg tilbake til gleden med å være ute i skaperverket, gleden over å være sammen og ikke ta alt så alvorlig. De dype dalene og de store høydene jevnet seg ut, medisinen i tablettform kuttes, nå var velsignelsen å komme ut i skaperverket medisin god nok. Det var også godt i de fæle årene å ha en god venneflokk hjemme som man kunne lufte seg med på mandagene.

Takk til dere naboer, det er gildt å ha dere selv om jeg er flyttet ut. Og ikke minst går tankene til hun som var kona mi i 46 år, det hadde nok gått galt uten henne. Må heller ikke glemme limet til løpingen, Terrengkarusellen og Team Mosjon. I dag gleder jeg meg til turene i Bymarka med en herlig gjeng. Håpes vi sees til lørdag klokka 14 eller mandag klokka 18 med lykt.

Så har jeg også en haug med gode minner fra turer med venner og naboer til maratonløp og andre løp. Mest ler jeg av den gangen vi bodde på Hotell Gyldenløve og bråkte så på rommet at vi måtte ned til resepsjonisten med moltekrem, for å få henne blid igjen. Eller turen til Sesilåmi som blåste bort, eller Dag B. som toastmaster på løpsmiddagen på Birkebeinerløpet.

Hva vil jeg egentlig med dette innlegget? At dersom du har tenkt å trene, ikke la det få makt over deg. Begynn forsiktig og pass på å ha gleden i det. Det er andre ting i livet som er viktigere og kan gi mer glede. Alle kan ikke vinne i løp, men vi er alle forpliktet til å ta vare på kroppen vår. Lykke til!