Det er i oppoverbakke det går nedover!

Takket være trening og endret kosthold har jeg blitt over 40 kilo lettere i løpet av bare ni måneder.

Publisert:

Kristiansanderen Stina Svendsen har virkelig tatt tak i egen helse i løpet av det siste snaue året. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Stina Svendsen
Denne artikkelen er over tre år gammel

Siden 1. mars i år har jeg klart dette med å svette meg gjennom diverse gruppetimer, flere mil på tredemølla og tung styrketrening med min personlige trener.

Jeg har alltid vært veldig glad i å trene, men dårlig fokus på kosthold har gjort at jeg alltid har vært ei «stor jente». Jeg har hatt lang fartstid både i fotballklubben Radar og Våg, samt trent karate i mange år i Vågsbygd karateklubb.

Dette bildet av meg er også tatt for knappe to år siden, før jeg kom i gang med min livsstilsendring. Foto: Privat

Hektiske hverdager samt skole førte til at jeg måtte velge mellom fotballen og karaten, hvor jeg valgte å satse på karaten. Jeg trivdes veldig godt der, og følte at alle fikk trene ut ifra egne ressurser. På tross av vekta gjorde jeg det godt og skulle opp til brunt belte da det nærmet seg sommeren.

Ulykke fikk konsekvenser

På samme tid, da jeg var 16 år, fikk jeg mopedlappen og moped. Jeg elsket å føle meg uavhengig og nøt den kjappe måte å forflytte meg på. Nå kunne jeg selv kjøre til skole, treninger og jobb. Men en dag på vei hjem fra skolen ble mopeden min truffet av en bil, hvor føreren valgte å kjøre fra krasjet. Jeg ble liggende igjen i veibanen med mopeden over meg.

En forbipasserende hjalp meg opp på mopeden igjen, og jeg kjørte hjem, uten å registrere at jeg hadde fått store brannskader over nesten hele høyre bein fra en åpen og varm eksospotte. Det førte til flere legebesøk, krykker og halvannen måned med bytting av bandasjer og uutholdelige smerter. Det brune beltet kunne jeg se langt etter, og selv om jeg er et utpreget konkurransemenneske som ikke gir opp, resignerte jeg langt på vei etter denne ulykken.

Overspiste

Da sommeren var over, ønsket jeg nye utfordringer og valgte høsten 2012 å begynne på Drotningborg internatskole. Skolens kultur sto i kontrast til min tidligere hverdag, noe som førte til at det tok langt tid før jeg fant «min plass».

På skolen var maten inkludert i skolepengene, og ettersom skolen skulle brødfø omtrent 200 elever, var det vanskelig å ha fokus på både sunn og billig mat. Dette førte til få, men store måltider. En kombinasjon av inaktivitet, maten og at jeg var det man kan kalle en livsnyter førte til at tallene på vekta økte.

I løpet av det siste året på Drottningborg ble jeg kjæreste med en gutt utenfor skolen, som jeg flyttet sammen med da videregående var over. Her var det også lite fokus på ernæring, og jeg hadde mistet all treningsmotivasjonen. Jeg var blitt stor.

Men da forholdet tok slutt tidlig vinter i år, flyttet jeg noen uker tilbake til foreldrene mine, som alltid har støttet meg. Min mor trener aktivt selv, og er svært opptatt av kosthold og ernæring. Jeg ønsket ikke lenger å gå i den onde sirkelen, men å gjøre noe nytt. Jeg var nylig blitt singel, og ville bruke tiden på noe fornuftig, som å gå kraftig ned i vekt.

satse på karaten. Jeg trivdes veldig godt der, og følte at alle fikk trene ut ifra egne ressurser. På tross av vekta gjorde jeg det godt og skulle opp til brunt belte da det nærmet seg sommeren.

Ulykke fikk konsekvenser

På samme tid, da jeg var 16 år, fikk jeg mopedlappen og moped. Jeg elsket å føle meg uavhengig og nøt den kjappe måte å forflytte meg på. Nå kunne jeg selv kjøre til skole, treninger og jobb. Men en dag på vei hjem fra skolen ble mopeden min truffet av en bil, hvor føreren valgte å kjøre fra krasjet. Jeg ble liggende igjen i veibanen med mopeden over meg.

En forbipasserende hjalp meg opp på mopeden igjen, og jeg kjørte hjem, uten å registrere at jeg hadde fått store brannskader over nesten hele høyre bein fra en åpen og varm eksospotte. Det førte til flere legebesøk, krykker og halvannen måned med bytting av bandasjer og uutholdelige smerter. Det brune beltet kunne jeg se langt etter, og selv om jeg er et utpreget konkurransemenneske som ikke gir opp, resignerte jeg langt på vei etter denne ulykken.

Overspiste

Da sommeren var over, ønsket jeg nye utfordringer og valgte høsten 2012 å begynne på Drotningborg internatskole. Skolens kultur sto i kontrast til min tidligere hverdag, noe som førte til at det tok langt tid før jeg fant «min plass».

På skolen var maten inkludert i skolepengene, og ettersom skolen skulle brødfø omtrent 200 elever, var det vanskelig å ha fokus på både sunn og billig mat. Dette førte til få, men store måltider. En kombinasjon av inaktivitet, maten og at jeg var det man kan kalle en livsnyter førte til at tallene på vekta økte.

I løpet av det siste året på Drottningborg ble jeg kjæreste med en gutt utenfor skolen, som jeg flyttet sammen med da videregående var over. Her var det også lite fokus på ernæring, og jeg hadde mistet all treningsmotivasjonen. Jeg var blitt stor.

Men da forholdet tok slutt tidlig vinter i år, flyttet jeg noen uker tilbake til foreldrene mine, som alltid har støttet meg. Min mor trener aktivt selv, og er svært opptatt av kosthold og ernæring. Jeg ønsket ikke lenger å gå i den onde sirkelen, men å gjøre noe nytt. Jeg var nylig blitt singel, og ville bruke tiden på noe fornuftig, som å gå kraftig ned i vekt.

Foto: Privat

En livsendrende beslutning

Min mor overtalte meg til å ta et par prøvetimer på et treningssenter og jeg likte umiddelbart atmosfæren og folka som jobbet der. Jeg meldte meg inn og fikk to treff med personlig trener Pernille i starten av medlemskapet. Det ble starten på et godt samarbeid. Jeg gjorde en deal med foreldrene mine som gikk ut på at dersom jeg gikk «all inn» på 25 treff med Pernille, skulle de betale. Og jeg gikk «all inn» og vel så det, så enda flere treff er det blitt med tiden.

Her fant jeg den tryggheten, motivasjonen, inspirasjonen, kunnskapen og de verktøyene jeg trengte for å kunne sette meg ytterlige mål. Pernille pusher meg i riktig retning, og i tillegg til styrketrening med henne, bruker jeg også gruppetreningstilbudet og har prøvd meg på yoga, dansing, styrketimer og spinning.

Foto: Privat

Jeg begynte raskt å interessere meg for ernæring og gikk fra å spise ett stort måltid til mange måltider om dagen. I begynnelsen var det vanskelig, men jeg lærte hva som er «bra» og «ikke bra» å spise. Jeg har kuttet kaker/godteri og andre søtsaker. Jeg spiser mer grønnsaker og kylling. Egg, salater, frukt, smoothies, korn og mye annen god treningsmat. Det tok ikke mange uker før dette var en vane, og jeg har nå ingen problemer med å holde meg unna «søppel-maten».

Mange tyr til pulver, piller og operasjoner for å gå ned i vekt. Men jeg har erfart at det an å gjøre det helt naturlig med å endre kosthold og begynne å trene.

Har nesten helt kuttet ut alkohol

Min nye livsstil står i stor kontrast til hva den gjorde for et knapt år siden. Jeg har også innsett hvor usunt alkohol er, og om jeg ikke vil kalle meg avholds, kjenner jeg ikke lenger noe behov for å feste.

Foto: Privat

For mange unge i dag er det stort drikkepress, og jeg følte også i begynnelsen på det å bli ekskludert da jeg ikke valgte å delta på de samme festlighetene som mange på min alder rundt meg gjør. Heldigvis har to veldig gode venner av meg, Malin og Erik, vært støttende og oppmuntrende, og de har selv oppnådd glimrende resultater av et større fokus på trening og kosthold.

Samtidig har en del av mine verdier endret seg i løpet av de siste ti månedene, og festing har nå lav prioritet. At jeg har gått ned over 40 kilo i vekt, har ført til mer livsglede og energi og jeg orker mer enn noen gang før. Jeg har alltid gjort det godt på skolen og jeg studerer nå ernæring på UiA, samt tar fag utenom universitetet. Jeg har i tillegg to jobber, blant annet på Glencore nikkelverk hvor jeg jobber veldig mye, samtidig som jeg trener så ofte jeg kan. En så hektisk hverdag hadde vært umulig å klare for mindre enn ett år siden.

Jeg er veldig takknemlig ovenfor støttende familie, venner og treningssenteret for å ha hjulpet meg så langt på vei mot mine mål. Selv om jeg ikke er der helt ennå, er jeg mye nærmere nå enn hva jeg var for bare noen måneder siden. Man må bare trekke pusten og spørre seg selv om hva som er vesentlig. Et langt og godt liv burde være viktig for alle.

Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Blogg
  2. Trening