UTØVERBLOGG: «EM-uttaket har kommet, og du er tatt ut», sa Ida, og jeg kunne ikke annet enn å trekke stort på smilebåndene.
Dette var en super, og noe overraskende, nyhet. Jeg er tatt ut til å representere Norge i disko freestyle female adult den 1.–3. juli i Örebro, Sverige. Dette er mitt første internasjonale mesterskap i disko freestyle, noe som er veldig spennende etter å ha danset disiplinen i kun et halvt år. Det lover også godt å bli tatt ut til et slikt mesterskap på vei mot et enda større mål, nemlig å bli tatt ut til VM.
Opptur i motbakke
Den siste perioden har vært tøff. For omtrent en måned siden, rett etter påske og etter en tøff treningsleir i Tyrkia, var det klart for ny disco-konkurranse i Lillehammer. Jeg var godt forberedt treningsmessig, og hadde jobbet målrettet med diskoen og akrobatikken de siste uka før konkurransen.
Treningen min i påskeferien var god, og kroppen responderte bra. Jeg trente mye anaerob utholdenhet i form av bakkeintervaller og trappeløp for å toppe formen, samtidig også styrke og stabilitet. Koreografiene var godt innøvd og jeg terpet mye teknikk. Jeg hadde gjort jobben, og følte meg klar. Så kom smellen.
Konkurransen gikk over to dager, og første dagen gikk bra. Etter dag to møtte jeg veggen totalt, både fysisk og mentalt.
Jeg var ikke fornøyd med prestasjonen eller resultat og brøt helt sammen. Det er lenge siden jeg har følt meg så «patetisk» som jeg gjorde da. Disco er fortsatt nytt for meg, og jeg lærer hele tiden. Dette var kun andre diskokonkurransen min, så kravene jeg stiller til meg selv her burde selvsagt ikke være de samme som i freestyle og slow (hoveddisiplinen min).
Men for meg har disse vært vanskelig å skille fra hverandre. Fallhøyden blir derfor desto større, men dette var ingen stor konkurranse, så reaksjonen min var noe annet enn det vanlige. Jeg fikk høre at jeg så ekstremt bleik og sliten ut etter konkurransen, og kjente selv at noe var galt. Hodet mitt var kun et stort «virvar» av tanker og følelser, og det føltes som kroppen fysisk hadde møtt en vegg!
Dagen etter dro jeg til legen for å ta blodprøver. Det viste seg at jeg hadde kraftig jernmangel. Jeg var utrolig slapp og sliten hele tiden, og treningen de neste ukene var tøff ettersom jeg ikke klarte å prestere det jeg ønsket. Etter gode samtaler med treneren min, Ida, fikk vi lagd en plan for perioden framover. Den gikk ut på kvalitet over kvantitet. Altså færre økter med fokus på kvalitet. Jeg har alltid hatt tendenser til overtrening, noe som til tider har gitt negative utslag. Jernmangel i kombinasjon med en overtrent kropp er ikke særlig gøy, for å si det mildt. Jeg hater å ikke kunne trene slik jeg helst vil, og så mye som jeg gjerne skulle ønsket. Men med store konkurranser i vente var det bare å gi etter, og gjøre det som skulle til for å bli god så fort som mulig- i kombinasjon med et par- tre jerntabletter om dagen.
Motgang gir styrke
Jeg føler meg bedre for hver dag, og treningen går bra. Overskudd og danseglede begynner å komme tilbake sakte, men sikkert. Med EM i sikte og NM i slutten av mai like rundt hjørnet, begynner jeg å bli klar. Alt av koreografier er som de skal være, og selv om kroppen har jobbet mot meg, glemmer hodet ikke. Dette har vært en «hump i veien», men det er i motbakke det går oppover – selv om det er dritt(!) når det står på.
Det å få lov til å representere Norge under EM i Örebro, Sverige, blir utrolig spennende. Nu kör vi!