«Hei Kikki, dette er Gunhild Øyen fra båtlaget Gaia. Du skjønner det at Gaia skal ut av vinteropplag nå, og vi tenkte det kunne være morsomt å gjøre noe ekstra ut av den hendelsen. Kunne du tenke deg å ta med deg noen fra teamet ditt og trekke henne ut for oss?»

Jeg takket for tilliten, lovte å snakke med gutta i teamet og å komme tilbake til henne allerede samme kveld. Perfekt måte å få markedsført Vestfold Strongteam, ikke sant? Jeg hev meg over telefonen, ringte gutta og fikk tommel opp; vi skulle trekke Gaia. Jeg avtalte dag og tidspunkt med Gunhild, og kjente sommerfuglene våkne i magen.

Her trekker jeg det 19 tonn tunge flyet:

Under trekker jeg det drøy ti tonn tunge Gaia-skipet, helt klart noe av det mest krevende jeg har gjort i karrièren:

Gaia er en kopi av Gokstadskipet, bygd i Bjørkedalen i Volda, og brukt av Ragnar Thorseth til å seile i Leiv Eriksson spor over Atlanteren.

Slik ser Gaia ut, 24 meter lang, 5,5 meter bred og veier uten mast og ballast 10,6 tonn. Foto: Privat.

Dagen kom og Egil og jeg troppet opp på Framnes brygge i Sandefjord til avtalt tid. Etter å ha ventet ei stund innså vi at vi kom til å bli alene, så dermed tok vi avgjørelsen på at jeg skulle trekke henne ut alene. Tross alt veide hun ikke mer enn drøye 10 tonn, pluss tralla hun står på, så det skulle være enkelt. Man har da trukket både fly og semitrailer som veide sine gode 9000 kilo mer enn dette vakre skipet … Vel en time senere sto jeg stroppet opp foran henne, med en puls litt høyere enn normalt, passe gira og klar til å trekke.

Rundt meg hadde det samlet seg 20-25 mennesker, noen kledd i vikingklær, og alle med kamera eller mobiltelefon i hånda. Gunhild klappet meg på ryggen da hun gikk forbi meg, og Egil sto ved siden av meg og ropte på meg … jeg var klar. Jeg la meg i selen, presset beina i bakken, knakk i knea som jeg skal … og trakk. Jeg fikk bevegelse i skipet, jeg hørte Gaia knirket og knaket, jeg hørte publikum heie meg fram, jeg hørte Egil rope til meg at det var god bevegelse i henne … og til min store frustrasjon stoppet hun nesten opp.

Jeg fikk bekreftet frykten min; at disse små, harde hjulene på tralla var verre å trekke enn det meste annet jeg har trukket på. Jeg kunne jo ikke la en slik liten bagatell stoppe meg, så jeg fortsatte å trekke, og etter noe som føltes som en evighet, hadde jeg kommet så langt at jeg kunne kaste håndtauet. Jeg kastet tauet, Egil løp bort og fjernet det slik at jeg ikke skulle snuble mer i det, og fortsatte å trekke henne så langt det gikk. Etter drøye 20 meter var det stopp. Jeg knelte for publikum og takket for meg med et smil. Gaia var ute av vinteropplag, og nå var det opp til båtlaget å få henne de siste meterne bort til kranbilen, slik at hun kunne bli løftet ut på sjøen.

Jeg lå på kaia og smilte for meg selv mens jeg fikk tilbake pusten. Jeg har trukket mange rare kjøretøy i løpet av min karriere som strongwoman, noe jeg er veldig glad for, og det å trekke Gaia ut fra vinteropplag topper nok helt klart listen. I fjor sommer konkurrerte jeg sammen med flere av Europas sterkeste kvinner i en konkurranse kalt «Midnight Sun Invitational». Første øvelsen der foregikk på Sandefjord lufthavn Torp, hvor vi fikk trekke det største flyet Widerøe har; en Dash 8-Q400, et fly som uten passasjerer veier drøye 19 tonn.

Den følelsen da jeg som første kvinne ut trakk dette flyet, som jeg flere ganger har vært passasjer i, var nesten ubeskrivelig. Jeg husker jeg gliste fra øre til øre da jeg kjente hvor lett dette egentlig var, og gleden ble ikke mindre da jeg endte opp som vinner av øvelsen. Selve konkurransen var det Donna Moore fra England som vant, mens jeg plasserte meg på en tredjeplass.

I oppkjøringen til Midnight Sun Invitational var jeg så heldig at flere av transportselskapene i området her stilte med lastebiler jeg kunne trene med. Blant annet stilte Solum&Sønn opp med full semitrailer. Først trakk vi bare på trekkvogna, men da det ble for lett koblet vi på tralla. Jeg lo høyt da jeg fikk trill på hele semitraileren … tenk det, da; en hel semitrailer hang bak meg – og jeg kunne trekke den uten håndtau!

Jepp, jeg var nok litt høy på meg selv ei stund etter det.

Nå er jeg igjen i oppkjøring til konkurranse. Denne gangen er det Women’s European Strength Championships 2015 som blir arrangert i Thirsk i Yorkshire, England13 og 14. juni som står på programmet. Planen var egentlig å ikke konkurrere før Norges Sterkeste Kvinne åpen klasse i september. Dette siden mann og barn egentlig fortjener å slippe å dele meg med et hektisk treningsregime ei stund, men når muligheten for å konkurrere i den vakreste delen av et av mine absolutte favorittland kom, var jeg ikke vrien å be. At det blant øvelsene er både lastebiltrekk med sele og lastebiltrekk arm over arm, gjorde ikke valget vanskeligere.

Det er drøye fire uker til konkurranse nå, fire uker med mye morsom – og tung – trening, som å trekke lastebilen til naboen igjen. Jeg gleder meg!

Kikki Berli-Johnsen (46), gift med Egil, mamma/bonusmamma/fostermamma til Robert, Vilja, Trym, Mariya og Erik. Bestemor til fire barn i alderen 3 mnd-11 år. Jobber som fostermor og frilans journalist.

Født og oppvokst i Arendal, nå bosatt i Stokke i Vestfold. 2. plass Norges Sterkeste Kvinne 2006 og 2007, Norges Sterkeste Kvinne 2012 og 2013, 2. plass Europas Sterkeste 2014, åpen klasse, 10. plass Arnold Amateur Strongwoman World Championships 2014.