Ultraløping i barnevandrernes fotspor

Målet var å fullføre den nær 14 mil lange Barnevandrestien fra Kvinesdal til Grimstad i ett jafs. Etter 27 timer var målet nådd.

Publisert:

Mandalittene Grete Rugland (42, t.v.) og Nina Haaland Kristoffersen (44) la nylig ut på den 136 kilometer lange barnevandrerstien fra Kvinesdal til Grimstad. Kristoffersen måtte gi seg etter 113 kilometer, mens Rugland fullførte løypa (og tre ekstra kilometer) på 27 timer (inkludert drøyt fire timers hvile underveis). Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Grete Rugland

På 1800- og begynnelsen av 1900-tallet vandret barn fra fattige familier i vestre Agder milevis for å jobbe på rike gårder i østre Agder. I 2010 ble barnevandrerstien mellom Årli i Kvinesdal til Landvik i Grimstad merket.

Inntil nylig kjente jeg kun stien fra Årli i Kvinesdal til Leivoll i Marnardal. Jeg har lenge hatt lyst til å utforske resten av stien. Da Nina Haaland Kristoffersen spurte om jeg ville være med på «alt i ett jafs», våknet ultraløperen i meg. Jeg var ikke i tvil om at jeg ville være med. Planen var å ta det som en rolig løpe/ gåtur, altså ikke noe rekordforsøk. Men vi skulle holde det gående gjennom natten, og planen var å være fremme før det ble mørkt dagen etter.

Jeg har løpt seks ultraløp og flere maraton tidligere. Jeg har løpt 24 timers innendørs to ganger, Men ikke så lange løp utendørs at de går ut over natten. Nina har erfaring med det, og det var en trygghet for meg. Hun har også løpt mange maraton, både i arrangørregi og alene.

8. juli kl. 09.10 tok vi to fatt på ferden i barnevandrernes fotspor. Utstyrt med mobiltelefon, GPS og godt dempede sko var vi langt mer privilegerte enn barna som vandret her for drøye 100 år siden. Ikke minst gjorde vi dette frivillig. Barnevandrerne ble sendt i arbeid for at familiene skulle få nok penger til livsopphold. Vi følte oss ydmyke da vi satte i gang på den 136 km lange stien.

Humøret var stort sett godt på den lange ferden, særlig i starten. Foto: Privat

Fjellfølelse

Første etappe fra Årli til Snartemo (11 km) har nydelig natur med mye åpent myrlandskap. Mesteparten ligger 450-500 meter over havet, før den ender i en bratt nedstigning på grusvei og sti mot Snartemo. Det var en fin start med litt «fjellfølelse», før resten av stien stort sett gikk i kupert sørlandsk lavlandsterreng.

Andre etappe fra Snartemo til Konsmo (19 km) starter med en god stigning på kjerrevei og sti opp til Mydland. Videre på vei og sti til Naglestad. Etter dette følger grusvei langs Hellevann til Nepstad. Her deles stien i to alternativ. Vi valgte den som jeg synes er finest, over Egebø. Denne er ca. 1,5 km lenger enn den andre. Det finnes også en avstikker, Gamle Nepstadvei. Her finner vi Nodebakkehelleren, som barnevandrerne overnattet under.

Barnevandrerne har nok hatt mange ulike løyper langs samme strekning. Jeg undres over hvorfor stien er mer kjent og bedre merket her enn østover. Ble historiene i større grad fortalt videre i vest her som barna ble sendt avgårde?

På Konsmo ligger barnevandrersenteret, der det er utstillinger om barnevandringene og om hvordan menneskene levde på den tiden.

Her er jeg «på hjemmebane», i Konsmokleivene. Foto: Privat

Jeg skulle gjerne tatt begge stialternativene til Konsmo, men vi måtte velge ett av alternativene denne dagen.
På Konsmo følte jeg meg nesten hjemme, da jeg bor et par kilometer fra løypa. Nina minte meg på at det fremdeles var langt hjem.

Fikk selskap

Vi var innom butikken og fylte på med mat og drikke, før det bar videre på tredje etappe fra Konsmo til Laudal (11 km). Den starter med en sti opp Konsmokleivene. Deretter går den litt på hovedveien, men stort sett på sti parallelt med toglinjen og hovedveien. Jeg kjente stien frem til Leivoll, og det var typisk nok her merkingen begynte å bli dårligere.

Nina sammen med Ingrid Ukkelberg (t.h.), som er en meget habil løper. Foto: Privat

Ved Sveinallkrysset møtte vi Ingrid Ukkelberg som tok en pause fra husbygging, og fulgte oss videre inn i fjerde etappe gjennom tidligere Marnardal kommune. Her var hun kjent, og det var hyggelig med selskap av henne et stykke på ferden før hun tok turen over heia hjem igjen.

Nær Høyevannet hadde Ingrid noen kjente som serverte oss cola, og vi tok en lengre pause. Foto: Privat

Fjerde etappe fra Laudal til Nodeland (31 km) følges først et fint stykke nedover Mandalselva. Deretter følger et bratt parti, mest på sti, opp på heia. Stort sett myrterreng over til Høyevannet.

Etter hvert dukket Thomas Øderud opp. Han fulgte oss forbi Bjeddan og ned til asfalten. Han hadde med mat og cola til oss. Nok en gang fikk vi hyggelig selskap og energipåfyll.

Etter Bjeddan ble det stort sett slutt på spraymerking, og vi fulgte merkestaver som var mer eller mindre sporadisk plassert. Etter Breland fulgte vi en fin sti ned mot Tronstad. Vi måtte sjekke navigeringen, da merkingen helt sluttet over en strekning på et par km. Fra Tronstad gikk resten på asfalt til Nodeland.

Vi fulgte asfalten til Breland, der vi fikk sti. Her hadde vi på forhånd lagt ut en pose med klesskift og mat. Foto: Privat

Femte etappe fra Nodeland til Kristiansand (11 km) begynner på vei og sti forbi Farvannet, og fortsetter på postveien nesten parallelt med toglinjen mot Kristiansand.

Motivasjonspåfyll

Rundt midnatt var vi i Kristiansand sentrum. Det passet bra at stien gikk gjennom byen på dette tidspunktet, slik at vi fikk i oss en kaloririk kebab. I gatene fikk vi, ikke uventet, noen blikk. Vi traff på noen folk i et lystig lag som spurte om vi var ultraløpere. Folk i lystige lag lar seg lett imponere, så vi fikk litt motivasjonspåfyll her.

Det smakte godt med kebab i Kristiansand. Foto: Privat

Etter en lengre pause løp vi inn i natten og sjette etappe fra Kristiansand til Birkeland (34 km). Første del går gjennom sentrum før den går inn i skogen ved Jegersberg. Her fikk vi stort sett grussti, og det passet fint med dette underlaget da det var mørkt. Med mørke og dårlig merking, tok GPS-spor over for kart på papir. Dette sporet skulle komme til uvurderlig hjelp resten av turen, da løypa etter Kristiansand var betydelig dårligere merket enn etappene før.

Etter en lengre pause løp vi inn i natten og sjette etappe fra Kristiansand til Birkeland (34 km). Dette bildet er fra Postveien rett før Kristiansand. Foto: Privat

Da det begynte å lysne, var vi ute på veien ved Ålefjær. Her går løypa på asfalt opp Østre Erkleivvei, før den tar av mot en dårlig merket og gjengrodd sti med mye rotvelt. Jeg håper det blir gjort noe rydding her, ellers vil denne delen av stien forsvinne. Denne stien var heldigvis ikke så lang.

Nå bar det videre oppover Birkelandsveien et langt stykke på asfalt. Da vi hadde passert 113 kilometer, måtte Nina gi seg. Vi stoppet ved et busstopp der det gikk buss til Birkeland ikke lenge etter.

Da sola viste seg i tretoppene og vi var kommet inn på en fin sti, møtte vi Thomas igjen, som stilte med mat, samt cola og kaffe til Nina og energidrikk. Dette bildet er fra den første matstasjonen med Thomas. Foto: Privat

Løp med smerter

Nina løp flere mil med store smerter under føttene. At hun holdt ut så lenge med de smertene, er helt utrolig. Uansett hvor rolig man tar det, så kan deler av kroppen si stopp selv om hodet og resten av kroppen vil fortsette.

Jeg følte meg i form til å fortsette. Ved Varpelia ble det sti igjen mot Birkeland. Denne var godt merket, og endelig møtte jeg spraymerking igjen. Den gode merkingen varte til Valstrand skole og et boligområde der det stod en merkestolpe som jeg mistenker at noen har flyttet på. Det var mange veier her, og jeg var ikke kjent. Jeg hadde ikke studert kartet god nok på forhånd. Jeg knotet litt, og GPS-sporet sa etter hvert at jeg var på rett vei.

Siste etappe fra Birkeland til Landvik (20 km) begynner med et stykke på vei ut av boligområdet, før resten av etappen går over i sti, hogstområder, grusveier og asfalt mot Landvik. Mye sti med røtter og steiner.

Frem til dette ønsket jeg mest mulig sti og minst mulig vei. Nå ble det motsatt. Jeg ble ganske plutselig trøtt og sliten, og beina sa fra at det var nok. Dette er ulempen med å ta «alt i ett jafs», men også noe av utfordringen, og det som gjør det så godt etterpå.
Jeg som hadde vært så flink med næring og drikke, begynte å slurve.

Krevende avslutning

Trøtt og svimmel tok jeg fatt på den siste delen med et håp om mest mulig grusvei. Den siste delen passerte jeg Lindevannsstemmen og flere idyllisk fine partier. Men i halvsøvne og med tunge bein ville jeg på det tidspunktet heller ha grusvei enn røtter, steiner og motbakker. Da jeg nesten tråkket på en orm, ville jeg bare ut av skogen. Nina fikk noen fortvilte telefoner fra meg. Hun skal ha en stor takk for at hun motiverte meg til å fortsette, etter at hun selv hadde gitt seg.

Da jeg kom til hus, jorder og vei ved Reddal, viste klokka 133 kilometer. Jeg tenkte at jeg hadde rundt tre kilometer igjen. Men jeg så på GPS-sporet at det var en del mer. Igjen måtte jeg ta konsekvensen av at jeg ikke hadde studert kartet godt nok på forhånd. Jeg var ikke kjent i området, men visste at jeg skulle til en kirke. Jeg løp og gikk om hverandre, men så ingen kirke. Da jeg trodde at jeg hadde gjort unna alle motbakkene, viste merkene meg inn på en ny sti med en kraftig motbakke.

Klokka viste allerede langt over 136 km, så denne bakken var blytung. På toppen her skimtet jeg endelig kirka, og da var det merkelig nok plankekjøring ned den siste biten. Da jeg endelig satte meg ned ved sluttmerket kl. 12.20, hadde jeg vært ute i 27 timer. 22 timer og 40 minutter av dem i aktivitet. Klokka viste 139,3 km og 3190 høydemeter.

Ved Landvik kirke, da stien var fullført. Foto: Privat

Ved Landvik kirke ventet Nina og mannen hennes. Deretter ble det fastfood og en slumrende hjemreise i bil.

Etter gjennomføringen har formen vært overraskende god. Jeg var stiv og støl de to første dagene, men har det alltid verre etter konkurranser der pulsen er høy. Jeg har blemmer på føtter og tær, og det faller nok av et par tånegler. Men det er en del av greia.
Etter en lang periode med vond hofte, var det godt å kunne gjøre dette uten store smerter.

Føler meg heldig

Jeg er heldig som har en fysisk helse som gjør det mulig å gjøre noe av det jeg liker best. Ikke minst er jeg heldig for at det finnes andre som liker å gjøre det samme. Nina tenkte på meg da hun skulle finne noen som ville være med henne på stien i ett jafs. Det blir mange samtaler og vi blir bedre kjent under en slik tur.

Jeg er glad for at barn i Norge i dag slipper å vandre milevis gjennom skogen for å arbeide for tak over hodet. Det finnes mange andre utfordringer for barn i dag, det er det ingen tvil om. Etter å ha løpt og gått stien, kjenner jeg på en ydmykhet over hvordan det måtte kjempes for de primære behovene her i Norge for bare et par generasjoner siden.

Se barnevandrerfilmen «Et fnugg av gull» her:

Her kan det leses mer om stien:

Visit Sørlandet

Facebook

Barnevandrersenteret Konsmo

Ut.no (Søk barnevandrerstien)

Fastestknowntime.com

Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Blogg
  2. Ultraløp