Fra rusavhengig til supersupporter

Etter flere års rusmisbruk får jeg nå et kick av å være den mest høylytte på Vipers-kampene.

Publisert:

Kristiansand-bosatte Hogne Tørre (26) begynte med rusmidler som 13-åring. De siste to årene har han vært rusfri. Han spiller blant annet fotball på et gatelag og sørger for larmende stemning på Vipers-kampene. Bildet til venstre er tatt i 2015, det til høyre i fjor. Foto: Privat/Jan Skaregrøm

Brukergenerert innhold

  • Hogne Tørre
Denne artikkelen er over ett år gammel

Som 13-åring begynte jeg først å røyke sigaretter, deretter å drikke alkohol. Jeg tøyde grensene overfor mine skilte foreldre og ble mer og mer glad i å feste. Jeg prioriterte de vennene som likte festing fremfor de vennene som var glade i idrett og å gjøre det godt på skolen. Som 15-åring prøvde jeg hasj for første gang og som 16-åring røyka jeg hasj nesten hver helg.

Neste steg var amfetamin. Jeg var i et belastet miljø, og fikk et kick av å begå kriminelle handlinger. Familien min var fortvilet. Jeg flytta hjem til mamma, men klarte ikke slutte å ruse meg.

I 2014 fikk jeg en langtids behandlingsplass på Samtun i Telemark. Der møtte jeg mandalitten Monica Hansen, og vi ble kjærester. Det er vi fortsatt. Hun har vært gjennom en del av det samme som jeg og har skrevet et innlegg i Lokalsporten som du kan lese her.

Fikk ultimatum av kjæresten

Det var ikke ideelt å inngå et forhold mens vi var i behandling, men det brydde vi oss ikke om. Da Monica valgte å skrive seg ut etter sju måneder i behandling, tok jeg også valget om å skrive meg ut. Det gikk imot alle anbefalinger at jeg ikke fullførte behandlingen, og selv om jeg visste det var feil å dra, var jeg styrt av mine følelser for Monica.

Vi fikk ordna oss en liten leilighet i Vågsbygd og jeg fikk meg fast jobb på Sørlandssenteret. Dessverre begynte jeg å smugdrikke og røyke hasj. Det ballet på seg og Monica ga meg et ultimatum: Enten fikk jeg søke meg inn i behandling igjen eller flytte ut.

Her er jeg sammen med Monica Hansen på Gaustatoppen i fjor, i forbindelse med en tur med Villmarksgruppa til Blå Kors. Vi har vært kjærester siden vi møttes på et behandlingssenter for fire år siden. Foto: Privat

I september 2016 kom jeg inn i behandling på Basis på ARA. Noe etter kom jeg i kontakt med Blå Kors Kristiansand og jeg ble med i Bymisjonen gatefotball. Jeg deltok med dem i NM i gatefotball våren 2017. Jeg ble ble tidgiver i Blå Kors og fikk ansvar for en villmarksgruppe som er underlagt ettervernet til Blå Kors og heter Steg for Steg. Jeg er også sykkelpilot der, vi sykler beboere ved enkelte omsorgssentre i kristiansand rundtom i byen.

Les også:

Fra rus-, sex- og spilleavhengighet til ekte idrettsglede

Mine fem avgjørende øyeblikk for et lengre liv

Status: Innrøkt, overvektig og nylig dumpet

Fra pubkrakken til styrkerommet

Stortrives som Vipers-supporter

Jeg kom i kontakt med Vipers Kristiansand via riggegruppa til Blå Kors. Dette er en veldig spennende klubb, med fantastiske ansatte, frivillige og spillere. Sammen med en kamerat har jeg reist landet rundt for å heie laget fram i serie og i cup.

I de første kampene turte jeg ikke rope fra tribunen, men nå stortrives jeg som den gærne fyren med vikinghjelm og tromme som lager leven.

Jeg er også delaktig i IK Start gatelag nå. Vi trener to dager i uka med egen trener, og avslutter hver trening med felles lunsj.

Med tromme og megafon er jeg i mitt ess som Vipers-supporter. Foto: Jan Skaregrøm

Vi er med i fanzonen, som er før hver hjemmekamp og får mulighet til å være i arbeidspraksis i klubben om det er behov for det.

Enorm mestringsfølelse

Vi drar på to turneringer i året og vi får dekket trening, mat og turer med laget. Dette har vært en viktig bit for meg når jeg ikke har vært i noe spesielt tiltak. Her kan jeg noe av det det jeg liker aller best - spille fotball - sammen med fine folk. Vi var også seks personer fra gatelaget som deltok på hinderløpet Fisherman’s Friend StrongmanRun i Kristiansand. Jeg gikk fra å grue meg flere dager i forkant til å kjenne på en voldsom mestringsfølelse av at vi pushet hverandre fram gjennom løypa.

Dette lagbildet med IK Start gatelag er tatt tidligere i oktober. Til stede da bildet ble tatt var Yvonne, Steven, Jørgen, Eirik, Knut, NeMat og jeg. Foto: Privat

Jeg er også med i organisasjonen Wayback, som er en fin plass for relasjonsbygging. Her er jeg plukket ut sammen med 11 andre som skal til Thailand i januar. Kriteriene er at vi er rusfrie og jobber 75 timer dugnad.

Monica har inspirert med med sin crossfittrening, selv om jeg liker best generell styrketrening.

Tilbake i jobb

Blå kors, Wayback, IK Start gatelag og Vipers har vært en kjempestøtte for meg, og jeg har slått meg til ro i Kristiansand. Jeg har bestemt meg for å bli helsefagarbeider, og er nå i praksis tre dager i uka. Jeg har ikke hatt det "faste jobblivet" å gå til siden jeg sluttet i min siste jobb i september 2016.

I norsk supporterutstyr i november i fjor, noe før håndball-VM for damer i Tyskland ble kastet i gang. Foto: Privat

Jeg har også fått en viktigere forståelse av å være positiv på banen når vi møter motgang. Det å gi ros til medspillere er viktig uansett om det et medgang eller motgang. Jeg tåler bedre å få tilbakemeldinger hvis det er noe som trengs å forbedres.

Livet mitt er fantastisk nå. Jeg er helt avholds, for det funker best for meg. Mamma har alltid vært kjærlig overfor meg og alltid prøvd å hjelpe meg, og det er jeg så utrolig takknemlig for. Mamma og Monica gir meg mye drivkraft til det å leve et rusfritt og godt liv.

Les også:

Endelig fit - med crossfit

Slik gikk jeg ned 27 kilo

Slik ble matgründeren 30 kilo lettere

Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Trening
  2. Blogg
  3. Vipers Kristiansand
  4. Narkotika
  5. IK Start