Tekstmeldingen som gjorde meg til en langdistanseløper

For fem år siden tikket det inn en sms som virkelig har beriket mitt liv.

Publisert:

Maria Bjørgås Sørbø (42 år, nummer to fra høyre) er vokst opp i Gyland, Flekkefjord. Fra kun å ha drevet med musikk i ungdommen er hun nå hekta på løping. Tidligere i sommer fullførte hun det 166 kilometer lange ultraløpet Soria Moria til Verdens Ende på drøyt 34,5 timer. Her står hun sammen med venninnene Kristin Guttormsen Overvaag (f.v.), Nina Bellesen Thoresen og Sissel Gåre Andresen etter fullført Holmestrand maraton i fjor, der Sørbø perset til tiden 3.31.23 timer. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Maria B. Sørbø

For å gjøre min historie om idrett i oppveksten kort; den var nesten ikke eksisterende. Jeg prøvde meg på fotball, men løp fra ballen fordi jeg var redd den. Jeg gikk på friidrett, men likte ikke å løpe fort, hoppe langt eller høyt. Det eneste som sto i hodet mitt den gang var musikk.

Jeg kommer fra den lille bygda Gyland i Flekkefjord kommune. Et fantastisk sted å vokse opp. Trygt og godt, men jeg har stort sett bodd hele mitt voksne liv i Oslo. Jeg er ganske sikker på at det ikke finnes en gylending som ville satset ei krone på at jeg kom til å ende opp som maraton- og ultraløper. 

Av alle idretter var løping helt døden, men jeg hadde etter hvert et ønske om å være mer aktiv. Det som er fint med løping er at det er så enkelt. Man trenger ikke planlegge så veldig. Man kan ta på seg skoene og springe ut når det passer. Jeg ga løping en real sjanse, og i dag vet jeg at «løping er døden-følelsen» oppstår når man er under den berømte kneika. Det er ikke moro å løpe når det er slitsomt og tungt. 

Motiverende løpemål

Hvordan jeg kom over kneika er en ren tilfeldighet. Vi hadde kjøpt en leilighet som var under bygging. Jeg fikk et veldig motiverende løpemål. Det var åtte kilometer tur/retur. Altfor langt til å løpe hele turen i begynnelsen, men jeg tok likevel turen støtt og stadig for å følge med på byggeprosessen. Plutselig løp jeg hele turen fra start til slutt. Jeg hadde kommet over kneika uten å reflektere altfor mye over det, og det var en herlig følelse. 

Vi bosatte oss inntil marka i Oslo – midt i skiløypa som jeg også liker å benytte meg av. Maridalsvannet, den største innsjøen i Oslo, lå for mine føtter, og selvtilliten begynte å fortelle meg at jeg nå kunne løpe lengre bare jeg tok den tiden det trengte. Den progresjonen jeg raskt oppnådde rundt Maridalsvannet motiverte meg enormt. 

I 2011 deltok jeg på mitt første løp med startnummer på brystet sammen med min venninne Nina. Det var etter at jeg hadde fått to barn, og jeg var midt i trettiårene. Det var så gøy. Jeg kjente på mestringsfølelsen fra første stund, og det ga mersmak. De neste årene deltok vi på flere 5 og 10 kilometer-løp i Oslo. Vi samløp. Jeg husker jeg var redd for at noen av oss skulle miste motivasjonen hvis vi løp fra hverandre. Jeg satte så stor pris på å ha en venninne som jeg kunne delta sammen med. Først etter at deltakelse på løp ble en selvfølge, begynte vi å springe hver for oss. Vi utviklet oss raskere, og oppnådde bedre personlige resultater. Feiringen tok vi sammen i mål.

Første maratonløp

Jeg hadde ingen ambisjoner om maraton. Tanken på hvor lange treningsøkter som krevdes synes jeg virket uforenelig med småbarnslivet. Jeg var fornøyd med 10 kilometersløp, men så kom en sms i 2015 som snudde om på alt. Jeg fikk en gratisbillett til maraton i Berlin. Man takker ikke nei til det.

Jeg hadde seks måneder på meg, og jeg satte i gang med å trene. Lange økter tidlig på morgenen i helgene før familien hadde kommet i gang var løsningen. Jeg fant fort ut at dette var fantastisk å bruke egentid på. Før Berlin maraton var gjennomføring viktigst, men jeg turte å sette meg et mål om å klare det på under fire timer. Det klarte jeg, og den mestringsfølelsen var helt ubeskrivelig. Da måtte jeg klype meg i armen, og det måtte foreldrene mine hjemme i Gyland også, for de hadde jo i hvert fall ikke sett for seg dattera sin i løpesko. 

En maraton ble til to, og siden har det blitt flere. Flere venninner har blitt inspirert til å begynne å løpe, og det har resultert i en humørfylt løpegruppe med cirka 20 jenter. Vi kaller oss #høgepålivet. Her er løpere på alle nivåer og stikkordet er løpeglede. Obligatorisk afterrun etter løp er vel så viktig som selve løpet. Vi har noen faste løp i Oslo-området som alle deltar på, vi har en maratonreise i året i tillegg til at noen av oss nå også har fått smaken på ultradistansen.

Etter Valencia maraton i 2018. Fra venstre: Sissel Gåre Andresen, Nina Bellesen Thoresen, jeg, Karine Nilsen og Hanne Nilssen. Foto: Privat

Sissel er ei venninne som det er umulig å ikke nevne i ultrasammenheng. Etter at jeg klarte å «lure henne med meg» på maraton og vi hadde løpt noen av dem, har det gått litt sport i å utfordre hverandre. Det startet med at vi meldte oss på Ecotrail 80 km i 2018. Vi gikk i første omgang for å doble distansen. Her satt vi alle tidsmål til side, og gjennomføring var viktigst. Vi ønsket å fokusere på opplevelsen. Dette er en god måte å løpe på. Det er sosialt, man spør alltid hvordan det går med hverandre i løypa og man løper ikke med tunnelsyn.

Jeg, Laura Bakker og Sissel Gåre Andresen under Ecotrail i fjor. Foto: sportograf.com

Stadig lengre løp

Ultraløp ga også mersmak, og vi gjentok Ecotrail i fjor. Vi har løpt lengre turer uten startnummer på brystet. Blant annet løp vi 107 km fra hytte til hytte i tre dager på Hardangervidda i fjor. Fra Finse i nord til Kalhovd i sør. Om ei ukes tid bærer det tilbake til Hardangervidda for å løpe en annen rute. I mai løp vi 17 topper i Grenland sammen med åtte andre jenter på 28 timer. Da fikk vi prøvd oss på nattløping og en annen dimensjon av utholdenhet, noe som var bra da vi hadde meldt oss på Soria Moria til Verdens Ende (SMVE) i juni.

Jeg (f.v.), Sissel Gåre Andresen og Laura Bakker løper i mål i Ecotrail i 2018. Foto: sportograf.com

Utfordringene vil ingen ende ta, og nå er det er vanskelig å si hvem som lurer hvem, men i juni var vi altså klar for vår 100 miles-debut. Det tilsvarer 166 kilometer. Lørdag 20. juni var en varm dag. Gradestokken viste over 30 grader fram til kvelden hvor det ble styrtregn, lyn og torden. Regnværet holdt på til langt på natt. Til tross for dette hadde vi det så fint. Vi løp og snakket, vi holdt i perioder sammen med andre hyggelige løpere, vi ble heiet på og ikke minst så ble vi tatt utrolig godt vare på av SMVE-ildsjelene på matstasjonene. Her var det førsteklasses service hvor de ordnet mat til oss, fylte flasker, motiverte oss til å løpe videre og det var mye smil og latter.

Sissel Gåre Andresen og jeg på Skaugumåsen under Soria Moria til Verdens Ende. Foto: Privat

Dessverre måtte Sissel gi seg etter 100 km på grunn av skade, og det føltes som et halvt eventyr uten henne. Det hadde jeg ikke sett for meg, og det var vondt å løpe fra henne. Sissel selv ga meg et spark i baken og beordret meg av gårde. Det tok ikke lang tid før jeg hadde funnet en ny løpepartner. Ultraløpkulturen er helt enestående. Min nye venn Sofiia og jeg dro hverandre hele veien til mål, og brukte 34 timer og 32 minutter. Vi er å finne nederst på resultatlista, men det betyr ingenting. Gjennomføring er seier på et så langt løp. 

Løping gjør meg lykkeligere

Jeg er ikke ferdig med maraton, halvmaraton og en og annen 10 kilometer. Jeg er jo bare en ivrig mosjonist og synes de fleste distanser er morsomme på hver sine måter. På maraton og andre løp setter jeg meg tidsmål. Jeg har blitt min egen konkurrent, og det er utrolig moro og motiverende å se hva jeg kan få til. På ultraløp vil hovedfokuset fortsatt være opplevelsen. Jeg setter alltid et indre mål på en distanse jeg har løpt før, men de vil aldri bli like hårete på ultra som på andre løp.

Etter målgang i det 166 kilometer lange ulraløpet Soria Moria til Verdens Ende. Fra venstre: Magne Kvalsøren, Sofiia Granheim og jeg. Foto: Privat

La oss reise tilbake til Gyland. Jeg er der altfor sjelden dessverre, men det er alltid stas å komme hjem. Løpeskoene er alltid med meg, og fast løpetur er «Gyland rundt» på cirka 15 kilometer. Hun som alltid sang når muligheten bød seg i Gyland løper bare nå, men det hender jeg tar en trall når jeg løper. 

Det å løpe er blitt så verdifullt for meg at jeg støtt og stadig tenker på hva jeg hadde gått glipp av i livet om jeg ikke hadde oppdaget det. Løping gjør meg lykkeligere, og målet er å løpe både maraton og ultra til jeg blir gammel og grå.

Følg meg på Instagram @mariasorbo.

Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Blogg
  2. Ultraløp
  3. Maraton
  4. Løping