Arendalitten Vetle Myhre (30) gjennomførte nylig sin første Ironman på 3800 meter svømming, 180 kilometer sykling og 42 kilometer løping. Denne selfien er tatt i området rundt Hobbitun fra Ringenes Herre-filmene. Foto: Privat

Ironman-debut som ga mersmak

Etter 12 timer og åtte minutters slit var det en deilig følelse å krysse mållinjen i Ironman New Zealand.

Brukergenerert innhold

Vetle Myhre
Triatlet
Publisert: Publisert:

Det er gått fire dager siden jeg endelig kunne kalle meg offisielt for en Ironman, og det skjedde 17.638 km unna hjembyen Arendal. Jeg bor for tiden i New Zealand, ved University of Waikato, som er partner-universitet med UIA. Her tar jeg en bachelor i Idrett.

Da jeg bestemte meg for å reise ned hit var et av trekkplastrene for meg at den eldste Ironman-konkurransen utenfor VM i Hawaii arrangeres her.

Lørdag sto jeg der på startstreken, klar til å hoppe i vannet og hørte og så den tradisjonelle Hakka (Maori-krigerdans/hyllest) som  vises før hvert race her nede. Svømmingen foregår i en stor innsjø som heter Taupo, og en morsom opplysning er at denne innsjøen er like stor som Shanghai og ligger over en supervulkan som sist eksploderte for 27.000 år siden. Var jeg nervøs? Nei.

Nok en treningsselfie før konkurransen. Foto: Privat

Godt forberedt

Jeg hadde forberedt meg godt til min Ironman-debut og da jeg kikket gjennom treningsdagboka ble jeg beroliget. Jeg hadde lagt en god plan som sa at jeg skulle holde igjen på svømming og sykling slik at jeg kunne ha litt gass igjen til løpingen. Ironman er ingen tur i parken og jeg visste fra tidligere erfaring at mye kunne skje. Planen jeg hadde lagt var å bruke rundt 10 timer og 30 minutter.

Selv om de fleste Ironman-konkurranser nå starter svømmingen i puljer, er det fortsatt massestart her i New Zealand. 1400 atleter startet unisont ved kanonens skuddsalve. Det var litt kaotisk i starten, men det roet seg noe og jeg kom inn i en god rytme og jobbet hele tiden med å finne gode bein å svømme i dragsuget til. Denne planen min så ut til å fungere, og svømmingen gikk lett som bare det - to minutter raskere enn antatt og uten å ha brukt for mye energi. Det var et godt stykke å løpe opp for å komme til T1, men jeg brukte ikke for lang tid og var straks på vei ut på sykkelen.

Trøblet litt med syklingen

Den første runden på 90 km gikk helt etter planen, jeg lå ikke for høyt i pulssonen og syklet kontrollert og raskt. Jeg lå i ca 32,7 km/t og håpet på en tid på 5 timer og 30 minutter. Ut på andre runden fikk vi en sur motvind midt i mot. Veien tilbake ble bedre med vinden i ryggen, men her kjente jeg og at det ikke funket helt med ernæringen. Jeg endte andre del 20 minutter seinere en jeg hadde håpet, totaltiden på sykkelen ble 5 timer og 46 minutter.

Jeg måtte variere med gange for å komme meg gjennom maratonløpet mot slutten av Ironman-distansen. Foto: Maximilian Shnider

Jeg kom inn til T2 og var klar for å komme meg ut å løpe. Formen kjentes noenlunde god og de første kilometerne gikk overraskende lett. De følgende kilometerne slet jeg med å få i meg næring, det gikk i cola og vann. Jeg kjente krampetendenser i venstre legg/Akilles og innså etter flere forsøk på å løpe igjen at dette kom til å bli en maraton der jeg også måtte gå. Etter hvert fikk jeg spist noen saltstenger og potetgull i matstasjonene og energien fikk jeg kontroll på etter ca 24 kilometer.

Nydelig å krysse mållinjen

Deretter var det egentlig bare å nyte siste del av konkurransen. Jeg visste nå at målet var ikke for langt unna, og jeg kunne nyte å ha det gøy med alle tilskuerne som hadde stilt opp langs traseen og pratet med andre som led samme skjebne som meg. Siste delen klarte jeg å løpe i lengre økter og målet kom stadig nærmere.

Da jeg løp inn mot oppløpet gikk virkelig følelsene i spinn, jeg tenkte at jeg endelig kunne jeg få den revansjen jeg har søkt etter helt siden min DNS (did not start) i Ironman Lanzarote i 2015. Da hadde jeg skadet skulderen i en lokalt lagtempokonkurranse. I likhet med våre kjære langrennshelter roper jeg Jaaaaaaa så høyt jeg kunne i det jeg kom meg over mål. En bedre følelse skal du lete lenge etter!

Video fra målgang her:

Jeg er fornøyd med å endelig ha fullført en IM-konkurranse, men jeg må nok jobbe hardere og planlegge bedre for å kunne treffe godt på alle de tre disiplinene. Spesielt har jeg slitt med løpingen, som er min Akilles-hæl i denne sporten til nå. Men det er godt man har noe å jobbe med, neste gang kan det bare bli bedre.

Sliten og lykkelig etter målpassering. Foto: Maximilian Shnider

Men for en konkurranse, og for en herlig fest de stelte istand i Taupo. Dette kan jeg anbefale alle som vurderer en utfordring og som samtidig vil reise langt for å oppleve den. 

Nå gleder jeg meg til å sette igang med mitt andre semester her nede, og til sommeren kommer jeg hjem til mitt kjære Norge.

Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785